Da gårdene i Ski og Kråkstad gikk over til grønnsaksproduksjon på 60- og 70-tallet, kom praktikanter fra hele Europa og enda lenger fra. Møtet mellom bønder og ungdommer skapte samarbeid, vennskap og minner for livet.

På 60-tallet var det mange gårder på flatbygdene på Østlandet som gikk over fra melkeproduksjon til korn- og grønnsaksproduksjon. Dette skjedde som følge av kanaliseringspolitikken fra 50-tallet, da melkeproduksjonen ble flyttet til områder som var vanskelig å bruke til noe annet enn beite. Her i Ski og Kråkstad valgte flere å gå over til produksjon av hovedsakelig blomkål og hodekål. Det var et godt samarbeid mellom bøndene som startet med dette. Man jobbet tett sammen, og delte ny kunnskap og erfaringer. Forsøksringen var også en viktig del i denne prosessen. En forsøksring er en forening av bønder som ledes av en såkalt ringleder. Sammen utfører de praktiske jord- og plantekulturforsøk på medlemmenes gårdsbruk, og dette danner grunnlag for å lære av hverandre.

Produksjon av grønnsaker skapte behov for sesonghjelp. Slik ble det vanlig med praktikanter som kom hit for å jobbe i noen måneder mellom mai og november. Trolig kom det mellom 20 og 30 utenlandske. praktikanter i året til daværende Ski kommune. Først kom de fleste fra land i Europa, som Tyskland, Sveits, Island, Nederland, Østerrike og Frankrike. Noen kom også fra U SA og senere fra Litauen, Tsjekkia, Polen og Japan. Vi som skriver dette, var praktikanter i tiden fra mellom 1966 og 1976. Bildet viser en doning som man bygde rundt en traktor som ble brukt under innhøsting. En person kjørte traktoren sakte framover i radene mens andre skar blomkålen og la den pent opp i kassene. Foto forfatterne.

Først sto Wilhelm Klose (1889 - 1987) for det este av formidlingen av praktikanter i området her. Han var utdannet sivil agronom fra Landbrukshøyskolen i Ås og bodde på Ski fra 1920. Her var han godt kjent i lokalmiljøet. Han var en aktiv mann med en rekke kontakter i inn- og utland.

Etter 40 år som bestyrer av Landbrukets priscentral hadde han gode forutsetninger for å være formidler av utenlandsk arbeidskraft til Ski da han ble pensjonist. Han utførte oppgaven svært nøye. Lurte vi praktikanter på hvor vi skulle dra på ferie, lagde han gjerne en individuell reiseplan til steder han mente var verdt å besøke. Han var også kjent for sine hyppige turer i Gaupesteinmarka. Slik holdt han seg sprek selv i høy alder. Senere i perioden var også Atlantis og Norges Vel formidlere av sesonghjelp i landbruket.

Vi praktikanter ble godt tatt imot på gårdene, og for mange av oss ble dette oppholdet noe av den fineste tiden i våre unge år. Folket, gjestfriheten, mentaliteten, maten, arbeidstiden og de lange sommerdagene: Alt var så veldig forskjellig fra det vi var vant med. Særlig i matveien og i kulturen var forskjellene den gangen mye større fra land til land, også innenfor Europa. For oss jenter, spesielt de som kom fra Sveits, var det en gledelig overraskelse at jenter og gutter fikk lik lønn for likt arbeid. At arbeidstiden var lik den i andre yrker, mens man i Sveits fortsatt hadde 60 timers arbeidsuke i landbruket som særordning, satte vi også pris på. Ble det behov for overtid i forbindelse med planting og innhøsting, så fikk vi tilsvarende fri på andre dager. Dette var ikke vanlig overalt der vi kom fra. Lønn per uke, i tillegg til kost og losji, var 150 kroner i 1974.

For mange av oss ble klærne fort for trange i Norge, og det var ikke bare på grunn av brunosten, som de fleste hadde som favorittpålegg, eller på grunn av softisen fra Kyllingen i Idrettsveien på Ski. Vi fikk fire måltider om dagen, og det manglet ikke på noe til frokost, formiddagsmat, middag og kvelds. Skikkelig husmannskost, som oftest laget fra bunnen av. Det ble vafler, boller og annet norsk bakstverk til kaffen om kvelden. Den friske lufta og jobben på jordene ga god matlyst, og det ble sørget for at ingen gikk sulten fra bordet. Bildet fra Ski stasjon. På Ski stasjons område sto det en vekt hvor man kunne veies mot en krone eller to, så fikk man med noen visdomsord på kjøpet. Foto forfatterne.

Gjestfriheten og inkluderingen gjorde stort inntrykk. Ikke bare var vi en del av familien ved matbordet, også i fritiden ble mange av oss tatt med på utflukter, som 17. mai- og St . Hans-feiring og bursdagsselskaper. Med andre ord ble vi veldig godt integrert på den korte tiden vi var her. Mange lærte også veldig fort språket, takket være familiene og nabolaget. Edith Nilsen på Strevop holdt en stund norskkurs for interesserte på kveldstid. På Herusti, hos Astri Carlsen, ble det i noen år ukentlige strikkekvelder. Dette var ikke bare for praktikantene som jobbet på Herusti, nei, huset var åpent for alle oss. Åpne dører var det også på mange andre gårder. En del fester ble det også, både på Kråkstad Samfunnshus og Bøndenes hus på Ski, med dans til levende musikk. Det var stas. Hos Hans Ustvedt i Tomterveien var det ofte åpent hus for fest, vor- og nachspiel med musikk fra kasettspilleren. Der tilbragte vi mang en sommerkveld, med fin stemning langt ut i morgentimene. En annen tradisjon over flere år var fotballkampen på Oppsandsletta. Der spilte bønder mot praktikanter uten vanlige fotballregler. Alle knep var lov, viktigst var det å ha det gøy. Det var en god øvelse for ordensvante tyskere og sveitsere. 

Et annet og morsomt eksempel på den imøtekommende, norske gjestfriheten opplevde to av oss på haiketur til Skien og Porsgrunn i ferien. Vi kom frem altfor sent, og ungdomsherberget hadde stengt for kvelden. Vi spurte en mann som kom bærende på noen varme pølser fra gatekjøkkenet, om han kunne anbefale et rimelig sted å overnatte i byen. Det viste seg at han var politibetjent på vakt, og han syntes det var tryggest å tilby oss to unge jenter å overnatte i arresten. Vi kunne bare følge etter han. Slik fikk vi en trygg natt hos vakthavende i denne byen.

En praktikant som jobbet på Strevop gård, forteller at møtet med Gottfrid Eriksson som bodde på husmannsplassen Strevopsbråtan, gjorde spesielt inntrykk på ham. Strevopsbråtan er i dag dessverre gjengrodd, og bygningen har forfalt. Eriksson hjalp til da grunnmuren på den nye hovedbygningen på Strevop skulle bygges. Slik ble praktikanten kjent med denne skogens mann, en original som hadde bodd alene der i Gaupesteinmarka siden kona døde på 50-tallet. Flere av oss har møtt han og fått kjøpt med oss sleiver og annet kjøkkenredskap, spikket av ham selv, som suvenir fra oppholdet i Norge. Du kan lese mer om Gottfrid Eriksson i Follominne 2021.

Vi har kjennskap til at iallfall åtte av oss som var praktikanter på 60- og 70-tallet, er blitt igjen i Norge og har stiftet familie her. Tredje generasjon etter oss er nå i den alderen vi selv hadde da vi kom til Norge. Det er også minst fem par som har funnet hverandre her og giftet seg i hjemlandet. Noen har vært her i flere sesonger, og mange holder fortsatt kontakten ved å komme på besøk til vertsfamilien eller deres etterkommere. Vi kjenner også til bønder som har tatt turen sørover og besøkt tidligere praktikanter i hjemlandet.

Alle vi var i kontakt med i forbindelse med dette skrivet, både bønder og tidligere praktikanter, husker denne ordningen som veldig positiv i en tid som var preget av optimisme.