Carl Wilhelm Søderberg
Industriselskapet Elkem kan se tilbake på mer enn 100 års drift. En stor del av æren for dette selskapets eventyrlige vekst, hadde Carl Wilhelm Søderberg som bosatte seg på Gårdmannsbråten gård i Nordby.
Søderberg var født i Sverige i 1876. Året etter flyttet familien til Kristiania hvor hans far, Carl Anton Mathias Søderberg, var en av pionerene i Christiania Telefonforening. Han var senere også med å grunnlegge Elektrisk Bureau. Carl Wilhelm tok elektroingeniørutdannelse i Tyskland og giftet seg med den svenske danser Valborg Charlotte (”Lottan”) Morell. Det fortelles at den unge Carl Wilhelm ble sendt til Stockholm for å underhandle på vegne av faren som ønsket å gifte seg med frøken Morell. Resultatet var i stedet at de to unge falt for hverandre. Dette til tross for at hun hadde tannverk den dagen og hele hodet unntatt øynene var dekket av et slør. Under trusler fra faren om å bli gjort arveløs, giftet han seg så med den noen år eldre danser.
Søderberg-elektroden
Under en studiereise til Italia fikk han en levende interesse for fioliner. Drømmen hans var i mange år å lage en ny Stradivarius. Den unge ingeniør forsto imidlertid snart at for å skaffe seg et levebrød, måtte han finne på noe annet enn akkurat å arbeide med fioliner.
Som driftsbestyrer ved et elektrostålverk i Jøssingfjord fikk han ideen om å brenne en rå kullelektrode direkte i en elektroovn, en ide han stadig arbeidet videre med. 1. verdenskrig førte til at det ble knapphet på elektroder. Sammen med to andre ingeniører arbeidet Søderberg videre med ideen sin. Etter krigen fikk de patent på det som senere skulle revolusjonere smelteverksindustrien hele verden over: ”Søderbergs selvbrennende, kontinuerlige elektrode” eller ”Søderberg-elektroden” som den ble kalt. Denne epokegjørende oppfinnelsen ga grunnlaget for Elektrokemisk’s (senere Elkem’s) verdensomfattende virksomhet med konstruksjon og salg av elektriske råjernsovner. I løpet av få år var denne teknologien brukt ved de fleste smelteverk over hele verden. Søderberg-elektroden ble også tilpasset aluminiumsindustrien for fremstilling av råaluminium.
Det enkle liv
Gårdmannsbråten i Nordby, som han kjøpte i 1908, ble i alle år drevet med forpakter. Søderberg bodde mye her i sommermånedene. Ellers i året bodde han i Kristiania og var på besøk her ute de fleste helger. Bestillingsseddelen til Aas Elektricitetsverk da Søderberg skulle bestille strøm var ledsaget av et brev som forteller mye:
Hr. G. Sverdrup
Nordby pr. Ski st.
Vedlagt oversendes bestilling til elektricitsverket paa 200W. Jeg kommer til at ta mer, naar jeg kommer til at bo der ute en større del av aaret. Det skulle derfor interesere mig at vite hvor transformatoren kommer til at bli anbrakt. Hvis jeg faar meget lang stikledning bør denne kanskje allerede nu lægges med saa stort tversnit, at jeg senere kan faa 400 W. Hvis stikledningen kun blir nogle hundre meter har det intet at betyde, idet da også 6kvadratmillimeter traad er fuldt tilstrækelig ogsaa for 400 W.
Med høiaktelse C. W. Søderberg
Jeg kommer foreløpig til at bruke lyset bare Lørda aften og Søndagene hele vinterhalvaaret – altsaa en for verket meget ønskelig belastning.
200 watt var et vanlig abonnement da den første strømmen i Ås ble satt på sommeren 1917. På en gård ble det nok strøm til belysning både i fjøset og inne i huset. Mange forhøyet snart abonnementet til 400 watt for også å kunne bruke elektrisk strykejern.
Ikledd kun det mest minimale som tenkes kan vandret han i hagen om sommeren. Hagen var også hans store interesse. I begynnelsen var det et praktfullt hageanlegg med grusganger og en meget stor samling av blomster og andre vekster. Det var en egen gartner som tok seg av stellet. Da han flyttet hit for godt, tok han selv stellet av hagen med en tilhørende veldrevet komposthaug.
Gårdmannsbråten med hagen. Midten av 1930-årene.
Av helsemessige årsaker hos seg og sin kone trakk han seg i 1933 tilbake fra sin stilling ved Elektrokemisk og bosatte seg fast på gården. Av de som kjente ham beskrives han som: Asketisk humanist, levende opptatt av det enkle liv, beskjeden, meget omtenksom og snill.
Han hadde ikke sosial omgang med folk i bygda, men diverse vitenskapsmenn og kulturpersonligheter var på besøk eller brevvekslet med ham.
Fioliner
Etter at hans kone døde like etter 2. verdenskrig bodde han alene i hovedbygningen. Sentralt plassert i stua stod høvelbenken med utstyr hvor blant annet nye fioliner ble til. Tilslutt hadde han en samling på 30 fioliner. Under høvelbenken var det spendt opp en fiolinstreng for å finne tonen. Selv
kunne han ikke noter og regnet seg heller ikke som fiolinspiller. Han spilte på fiolinene som man spiller en cello, men med bunnen av fiolinen på fanget. Ved siden av en bunt tørrfisk stod hoggestabben med øks for å banke fisken så den var lettere å tygge. En god gammel radio hadde snoroverføring opp til andre etasje slik at han kunne slå den av fra sengen, når han hadde hørt nyhetene klokken syv om kvelden før han skulle sove. Unødvendige møbler var skjøvet til side for å gi plass til kasser fulle av alt han samlet på. En av kassene med brev og papirer ble hentet av Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller ved hans død. Den inneholdt antagelig en del hemmeligheter som ikke burde komme på avveie. Han hadde i mange år brevveksling med atomfysikere som Albert Einstein og Niels Bohr. Teorien bak utviklingen av atombomben kjente han godt til. Da han fikk høre at den første bomben hadde blitt sluppet over Hiroshima, var replikken: ”Jasså, klarte de det så fort”.
Som ung ingeniør hadde han beskjeftiget seg med fremstilling av acetylen av karbid. Denne produksjonen fortsatte han med hjemme på Gårdmannsbråten. I låven hadde han beholdere med denne høyst eksplosive gassen som han brukte til belysning.
Opp mot himmelen
Eivind Pedersen som forpaktet gården fra 1938, fikk kjøpe gården i 1955 da Søderberg døde. Etter at fru Søderberg døde i 1946, ble det et sterkt og gjensidig vennskapsforhold mellom de to familiene. Spesielt barna fikk oppleve mye lærerikt. Sammen med en av dem, Arne Pedersen, ble det eksperimentert med hjemmelagde raketter som ble sendt til værs. Kanskje det gav unggutten ideen til å utdanne seg til pilot?
En kveld stod Søderberg og Arne ute og studerte himmelen med kikkert. Alle dens stjerner og planeter facinerte gutten. Da han spurte Søderberg om han trodde det fantes liv der ute, var svaret: ”Sannsynligheten for at det ikke finnes liv der ute er tilnærmet lik null”.
Søderbergs datter Gerd (”Mosse”) drev kurervirksomhet med viktige papirer mellom Norge og Sverige under siste krig. Hun døde under uforklarlige omstendigheter på slutten av krigen.
Hans hovedinteresse på Gårdmannsbråten var alltid fiolinbyggingens problemer. Han mente å ha avslørt cremonesernes (Stradivarius kom fra byen Cremona) hemmelighet - en bestemt behandling av lakken. Ved sin død etterlot han seg et manuskript til en stor bok om fiolin-bygging.
En gammel ingeniørvenn oppsøkte ham på dødsleiet og spurte om det ikke var noe han gjerne ville ha fortalt fra sitt liv, - vedkommende tenkte på hans tekniske innsats.
- Nei, svarte Søderberg, - ”Alt hva jeg vet om fioliner har jeg skrevet i en bok, og om det er det ikke noe mer å fortelle”.
Teknologien videreutvikles
Etter nær hundre år har nå utviklingen innhentet Søderbergteknologien. Etter nye krav til utslipp ved smelteverkene vil de siste smelteverkene i Norge, som benytter denne teknologien, stenge i løpet av få år. Men Søderberg på Gårdmannsbråten i Nordby har mye av æren for industriselskapet Elkem’s eventyrlige vekst gjennom flere generasjoner i Norge.
Kilder:
Norsk biografisk leksikon
Inger Andersen
Arne Pedersen
Les også den fantastiske historien om Søderbergs datter Gerds arbeid under andre verdenskrig i Follominne 2009. Dekknavn ”Faktum” – Gerd ”Mosse” Santesson, 1903–1943 av Inger Andersen.