Da Martin Østlid i 1920-årene skrev boken om det gamle Kråkstad herred som i dag heter Ski, bemerket han i artikkelen om skogbruket at «Nogen almenningsskog har der aldri vært i Kråkstad.» Østlid kan imidlertid ikke ha kjent Olaf Olafsens avhandling De norske Almenninger i Fortid og Nutid fra 1916. Her blir det gitt en fortegnelse over alle allmenninger som er nevnt i skriftlige kilder eller kjent fra tradisjonen.
Under Akershus Amt har Olafsen behandlet «Kraakstad Ålmenning». Utgangspunktet tar han i et brev fra 1650 som nevner skogstykket Almenningen og navnet på gårdsbruket gno. 110 brno. 4 som er Allmenningen. Olafsen antar at det er det samme navnet vi har å gjøre med i begge tilfeller. Som navnet sier var allmenningene egentlig strekninger som «alle menn» rådde over. Spørsmålet er om navnet Allmenningen sikter til slike fellesområder som bøndene fritt hadde hogd tømmer og drevet jakt og fiske i. Av argumenter som taler for anfører Olafsen at det finnes flere eksempler på «at en Gaard har beholdt Navnet Ålmenning eller Almenningen fordi den engang laa i en Ålmenning eller var Almenning. Det ligger nær å antage at vi har det samme Tilfælde for os her.»
I virkeligheten er det her bare tale om en antagelse som ikke har annet enn navnet å støtte seg til. Grunnlaget for Olafsens registrering av Kråkstad allmenning synes derfor å være nokså løst. I dag er det ingen som kan minnes noe om en allmenning i Ski, og vitnemål om allmenningsrettigheter eksisterer ikke. Bevisstheten om noe gammelt fellesskap var ikke levende for 250 år siden heller. I 1734 påla stattholder Rantzau en del fogder og sorenskrivere i Norge å samle opplysninger om allmenningene. Det heter i innberetningen for Aker og Follo fogderi at ingen kjente til at det hadde vært noen allmenning i Follo; om folk i Kråkstad prestegjeld blir det til og med anført at «faa af dem ved, hva det Ord er i sig selv.»
Det virker i første omgang som om vi har lite konkret å bygge på. Men om flere kildegrupper utnyttes etter en bestemt plan, lar det seg likevel gjøre å fastslå at store deler av skogbygda i Ski var et fellesområde i middelalderen. Slutninger i denne retning kan trekkes på grunnlag av skriftlige kilder fra middelalderen og nyere tid, gårdsnavn og topografiske forhold.
Utgangspunktet tar vi i navnet som Olafsen festet seg ved. Gården Allmenningen finner vi nemlig igjen i en langt eldre kilde enn han benyttet seg av. En jordebok fra 1542 viser at Almyndynghenn, som navnet den gang ble skrevet, lå til Mariakirken i Oslo. Opplysningen setter oss på et viktig spor. Kirken fikk ikke tillagt gods etter reformasjonen i 1536, så vi har å gjøre med en middelaldergård hvor det gammelnorske ordet almenningr, «allmenning», må ligge til grunn for navnet. Bakgrunnen for navngivningen kan ikke være noen annen enn at gården ble ryddet i en allmenning.
En god støtte for denne slutningen finner vi nemlig på annet hold. Karlsrud, som ligger østenfor Allmenningen, sies i 1570-årene å være «af Almindschouff» (av Allmenningsskogen), så bruksberettigede bønder må fritt ha drevet tømmerhogst i det området som gårdene ble tatt opp i.
Konturene av en allmenning kan vi skimte, og det reiser seg naturlig spørsmål om hvor stor den kan ha vært. Hovedtrekkene er det mulig å få tak på fordi vi kan se hvorledes allmenningen avspeiler seg i høymiddelalderens eiendomsforhold. Med unntak av et par gårder i den sydøstlige delen av Nord Ski, Jevik og Boger, synes minst 12 gårder i dette strøket å ha vært såkalt sentralkirkelig gods; de har i sin helhet enten tilhørt Mariakirken eller Hallvardskirken. Dette jordegodset lar seg relativt lett skille ut blant andre godskompleks i distriktet fordi den eldste matrikkelen fra 1647 gir detaljerte opplysninger om eierkategorier. Da vi har kjennskap til hvorledes kirkegodset ble disponert etter reformasjonen, kan vi ved å kombinere matrikkelen med litt eldre jordebøker få full opplysning om hvilke gårder som fordelte seg på de to eiergruppene i middelalderen.
Til Mariakirken lå følgende gårder: Bru, Greverud, Fjell, Krokhol, Siggerud, Stallerud og Allmenningen. Hallvardskirken satt med Taraldrud, Sjulerud og Karlsrud. Vevelstads skyld var i 1647 delt på den måten at 5 lispund mel lå til Kråkstad prestebol og 20 lispund malt til Hallvardskirken. Til gården ligger nå et større skogareal nord og øst for jordveien. I middelalderen lå det flere gårder her som ble oppgitt etter mannedauen 1350 og senere matrikulert under Vevelstad. Vi kjenner navnet på et par av dem: Jonsrud og Oksrud. Det må være de gårdene som Vevelstad i nyere tid kom til å omfatte som opprinnelig ytte landskyld til Hallvardskirken. De ligger alle innenfor selve skogbygda som er totalt dominert av det sentral kirkelige godset.
Fordelingen av et eiendomskompleks av denne typen på de to kirkene kan ikke ha skjedd ved tilfeldige gaver. Sammenhengen må være at kongen har gjort krav på eiendomsrett til gårdene nettopp fordi de ble tatt opp i en allmenning. Kongens eiendomsrett til slike rydninger ble nemlig lovfestet, trolig etter ca. 1150: «Sin ålmenning skal hver mann ha, som han har hatt fra gammel tid av, men blir det gjort bygd i almenningen, da eier kongen den.»
Fra kongen har gårdene blitt overført til de geistlige institusjonene. En slik disponering av godset var naturlig ut fra kongens synspunkt: Hallvardskirken var Oslos domkirke, og her holdt domkapitlet (det faste råd for bispene) til. Ved Mariakirken var det skoler, dertil fungerte prosten ved denne kirken som rikets kansler.
Etter 1350 ble det ikke tale om overføring av gårder i allmenningen til kirkene. Da satte mannedauen og den langvarige jordbrukskrisen som fulgte den en stopper for videre nyrydding.
Det var nok lenge etter at kongen etablerte seg som eier av disse ikke-private strekningene i Nord-Ski at det ble anlagt et større antall gårder her. Da hertug Håkon Magnusson (Håkon V fra 1299) ifølge et dokument fra 1289 bortbygslet Greverud til Arne Gasse, var gården nylig begynt å ryddes. Siden Greverud verken etter størrelse eller beliggenhet å dømme tilhører det yngste lag av gårder i allmenningen, har nok nyryddingen for det meste skjedd fra av.
På grunnlag av det materialet som hittil er trukket fram, synes det rimelig å regne med at allmenningen minst må ha omfattet området som det sentralkirkelige godset dekket. Enkelte trekk tyder også på at strekningene østenfor Karlsrud - Greverud har hørt med her.
Når Jevik og Boger var i privateie i middelalderen, skyldes det neppe at strøket gårdene lå i ikke opprinnelig hørte med til allmenningen. Forholdet har trolig sammenheng med at gårdene var tatt opp før kongen effektivt fikk gjennomført kravet om landskyld av nyrydningene.
Det er naturlig at Jevik og Boger representerte det eldste lag av middelalderbosetningen i Nord-Ski. Bosetningen inn mot åsområdet der gårdene ligger, er vesentlig eldre enn i sognet for øvrig. Eikjol og Bjørke var tatt opp nord og øst for Nærevann før 9. århundre. Fisket i Langen og Bindingsvann er nok bakgrunnen for at de økonomiske interessene i høyere grad ble rettet mot øst enn mot marka i nord i forhistorisk og tidlig historisk tid. (Et minne om fiskevannenes økonomiske betydning representerer trolig den «korridoren» som Eikjol sikret seg mellom Karlsrud og Boger fram til Langen. Da jordbruksvilkårene i strøket også er relativt gode, med de øvrige rydningene i Nord-Ski som målestokk, taler omstendighetene for at Jevik og Boger ble gårder forholdsvis tidlig i middelalderen.
Noen jernaldergårder og yngre gårder som er blitt til ved deling av dem, Eikjol, Solberg, Stokstad, Stunner, Jørenrud og Skjegstad, har felles grense mot Boger i nord. Det tyder på at Bogers sydgrense avspeiler hovedtrekkene av allmenningsgrensen mot de nevnte gårdene.
Arealene som ligger til de 14 gårdene vi har nevnt, danner grunnlaget for å vurdere størrelsen av allmenningen ved middelalderens begynnelse. I vest, nord og øst er det herredsgrensen som danner rammen. Med støtte i matrikkelgårdsgrenser og naturlige delelinjer i terrenget lar det seg gjøre å skissere sydgrensen slik det går fram av figuren.