Elgsrud ligger i Sørmarka, svært nær grensen mellom Ski kommune og Oslo. Her ble det undersøkt to velbevarte, nær 11 000 år gamle steinalderboplasser i løpet av noen høst- og vinteruker i 2013. Elgsrud-funnene er betydelig eldre enn alt annet som tidligere er gravd ut i Follo, og blant de aller eldste boplassene i landet. Til sammen er det gjort nær 9400 funn ved undersøkelsen, inklusive et stort antall jaktredskaper. Funnene vitner om livet til dyktige jakt- og fangstfolk som levde i et kystlandskap som lett bringer tankene til kystområder på det nåværende Grønland.

Introduksjon
Det er lett å se for seg en liten gruppe med mennesker som mot slutten av siste istid kom padlene nordover. Noen få kilometer fra brefronten stoppet de opp og slo leir ytterst i havgapet, i et nakent landskap og med kalde gufs fra innlandsisen. Men hva motiverte disse menneskene til å reise opp til iskanten? Var det eventyrlyst? Var det nødvendighet? Var det av nysgjerrighet? Bildet viser Elgsrudstua i vinterdrakt. Foto KHM.

I denne artikkelen vil vi presentere noen av resultatene som ble fremgravd i løpet av noen høst- og vinteruker i 2013 ved Elgsrud i Sørmarka, på grensen mellom Oslo og Ski i Akershus. Utgravningene ga kunnskap om de første menneskene som besøkte området, men også ytterligere innsikt i hvordan hele norskekysten ble tatt i bruk.

Fra isøde til rikt skjærgårdslandskap
Mot slutten av siste istid (ca. 9500–9000 f.Kr./11500–11000 år siden) var det meste av Norge fortsatt dekket av tykk og massiv innlandsis. Temperaturen var imidlertid raskt stigende. Klimaet gikk fra å være kjøligere enn dagens, til å bli betydelig mildere enn det er nå (Sørensen et al. 2014). På grunn av temperaturendringene smeltet isen svært raskt. Om lag 9500 f.Kr. sto brefronten ved Ski, mens den ca. 9000 f.Kr. lå like nord for Oslo sentrum. Landet som smeltet frem var først bart, men ganske raskt etablererte det seg en pionervegetasjon som minner om den man nå finner på høyfjellet i dag (Sørensen et al. 2014).

Den enorme vekten av den kilometertykke innlandsisen bidro til å presse landet ned, og vannet sto over 200 meter høyere enn i dag mot slutten av siste istid ved Oslo. Den kraftige issmeltingen gjorde presset mindre, og som en følge av dette var landet i ferd med å stige. Kombinasjonen av innlandsis og det høye havnivået resulterte i at det var små landarealer tilgjengelige. Det indre av Oslofjorden fortonet seg som et åpent øylandskap sør for iskanten. Østfold og Follo var skilt fra de øvrige isfrie landområdene i Norge av den store Oslofjorden, en fjord som på dette tidspunktet var om lag 20 km bred. De første menneskene kom med andre ord til det vi i nåtiden vil barske omgivelser med hav, vind, øyer og kalvende isbreer.

Dette skjærgårdslandskapet ble først oppsøkt av mennesker for ca. 11 000 år siden, og for å gjennomføre reisene må de ha hatt båter. Sporene etter båtene er for lengst borte, men det antas at det var kajakklignende farkoster eller stokkebåter som var i bruk (Glørstad 2013). Utgravninger viser også at pionerene i løpet av få århundrer krysset Oslofjorden og foretok reiser til det ubebodde Vest- og Nord-Norge. Det er omdiskutert hva drivkraften bak disse ekspedisjonene var. Noen har pekt på at menneskene har hatt et ønske om å høste ressursene i det tidligere ubebodde fjord- og øylandskapet, mens andre har vektlagt betydningene av reinsdyrjakt i de snøfrie landområdene (jf. Åstveit 2014).

Pionerene, slik vi alt kjenner dem
Inntil relativt nylig var Høgnipen-boplassene i Østfold de eneste velbevarte, godt undersøkte sporene etter pionerene på Østlandet (Johansen 1964). I tillegg har det blitt samlet inn funn som har fremkommet i dyrket mark og ved små arkeologiske undersøkelser fra en håndfull boplasser i kyststrøkene, hvorav boplassen Stunner i Ski nok er den som har fått mest oppmerksomhet (f.eks. Nummedal 1929, Fuglestvedt 1999, Gustafson 1999). I de senere år har imidlertid flere pionerboplasser blitt fagmessig utgravd på kyststrekningen fra Oslo til Porsgrunn i Vestfold (f.eks. Fossum 2014, Jaksland og Persson 2014). Dette har sikret en langt bedre forståelse av koloniseringen av landsdelen.

Beliggenhet og forhistorisk landskap
Elgsrud-boplassene lå kun et steinkast fra grensen til Akershus og rett vest for Elgsrudstua. Stedet befinner seg om lag 2,5 km nordvest for Siggerud, i skogsterreng, inne i selve Sørmarka og ca. 1 km fra nærmeste bilvei. Terrenget i området er kupert, relativt bratt og sørvendt. Funnene ble gjort midt i turstien og skiløypen som går fra Klemetsrud kirke til Langhus. Boplass nr. 1 befant seg på en flate, ca. 100 meter vest for Elgsrudstua. Flaten strekker seg øst-vest og ligger beskyttet mellom en bergrabb i sør og en litt større bergknaus, nærmest en bergvegg, i nord. I øst og vest faller terrenget. Boplass nr. 2 lå kun 20 m fra Elgsrudstua, på en langsmal, liten rygg. Flaten er skjermet av en bergrabb i vest og en svakt stigende bergflate i øst. I dag ligger de to boplassflatene mellom 193–195 moh. Bildet viser oversiktskart over lokalitetenes beliggenhet. Kart: Axel Mjærum, KHM, kartgrunnlag Statens kartverk. Tillatelsesnummer NE12000-150408SAS.

De to utgravde boplassene ved Elgsrud ble opprinnelig funnet av Byantikvaren i Oslo i forbindelse med at det ble planlagt å legge en stor strømkabel gjennom området (Storrusten 2013). Målet med etableringen av kabelen var flerdelt. Kabelen vil sikre strøm til Follobanen mellom Oslo og Ski og den vil i tillegg skaffe energi til planlagt boligutbygging. Før selve utbyggingen tok til gjennomførte Kulturhistorisk museum en utgravning. Undersøkelsen fant sted fra oktober til desember 2013 (Eymundsson 2015).

Den gang boplassene ble besøkt (ca. 8800 f.Kr.), var landskapet i Sørmarka totalt annerledes. Boplassene ble anlagt ved strandkanten innerst i en godt skjermet, sørvendt vik. Stedet har også ligget beskyttet av høydedragene på nordsiden av Elgsrud . Ved begge boplassene har det vært strender hvor båtene kunne trekkes opp på land. Valget av bosted må ha falt naturlig for mennesker som har hatt et ønske om å oppsøke de ytterste, eksponerte øyene ved datidens Mega-Oslofjord. Bostedene ble anlagt midt i en klynge med øyer ytterst i et åpent skjærgårdslandskap som strakk seg fra Bohuslän, via Värmland, Østfold og Akershus. Mot vest lå den omfangsrike Oslofjorden. Et fåtall små øyer stakk imidlertid opp der Nesoddlandet ligger i dag.

Follo er generelt kjent for å være et område med mange steinalderboplasser (Mjærum et al. 2008). Det er imidlertid ikke kjent andre steinalderboplasser med en tilsvarende eller høyere alder i området. Trolig er det flere årsaker til dette. Få århundrer tidligere lå innlandsisen over stedet, og Follo og det indre av Oslofjorden var ubeboelig. På tiden da Elgsrud for første gang ble besøkt lå også fortsatt mye av nærområdet under vann. Det var derfor få steder det var mulig å oppholde seg for omkring 9000 f.Kr. I tillegg har det vært lett lite etter gammel bosetning i markaområdene, noe som gjør at eventuelle boplasser heller ikke har blitt oppdaget.

Den nærmeste boplassen vi kjenner fra pionertiden (tidligmesolitikum ca. 9200 – 8250 f.Kr.) ligger ved Stunner i Ski, ca. 7,4 km sør-øst for Elgsrud, men det er også gjort andre tidlige funn i Ski-traktene (se Reitan 2005). Nylig har det blant annet blitt undersøkt boplasser ved Roaas og Ense mellom Langhus og Ski. Både Stunner-boplassen og funnene fra Roaas og Ense representerer imidlertid aktivitet i et noe senere tidsrom enn funnene fra Elgsrud. For å synliggjøre alderen til disse pionerboplassene kan de sammenlignes med den aller mest kjente av steinalderboplassene i Follo, den klassiske Nøstvet-boplassen på Vinterbro. Denne dateres til ca. 5500 f.Kr. og ligger ca. 50–60 moh., dvs. at den lå ca. 140 meter under havflaten da Elgsrud ble oppsøkt for første gang.

Steinsmedene på Elgsrud
Til sammen framkom det nesten 9400 gjenstander fra de to undersøkte stedene på Elgsrud, fordelte på ca. 8350 gjenstander på boplass 1 og nær 1050 gjenstander på boplass 2. Majoriteten av gjenstandene er laget av flint (ca. 98 %), men det forekom også enkelte funn i de i øyenfallende råstoffene bergkrystall og røykkvarts. Det foreligger i tillegg hammersteiner som var benyttet til å tilvirke redskapene. Flinten fra begge lokaliteter er gjennomgående skarp og i god stand, og detaljer knyttet til fortidens steinhåndverk trer derfor tydelig frem i materialet. Bildet viser et utvalg av de mange spissene fra Elgsrud. Tangespisser (øverst t.v.), eneggede spisser (øverst t.h.) diverse mikrolitter(nederst t.v.) og sammenføyde pilspisser og mikrostikler (nederst t.h.). Foto: KHM

Til sammen framkom det 83 pilspisser av ulike typer ved utgravningen. Variasjonen i utformingene av spissene er stor, slik det var vanlig i pionerfasen. I tillegg ble det funnet flintgjenstander som har vært anvendt til skjæring og hugging. Det er også et vesentlig innslag av avlange flintstykker i materialet (ca. 550 stykker). Slike såkalte flekker danner utgangspunkt for pilspisser, kniver og andre gjenstander. På begge boplassene fant vi også karakteristisk avfall etter pilspissproduksjonen, blant annet små stykker (mikrostikler) som dannes når selve odden på spissene tilformes.

Tilvirkning av redskaper skjer i mange arbeidstrinn. Prosessen starter med å finne råemne og ender når man står med det ferdige redskapet i hånden. På begge boplassene mangler rester etter de første arbeidstrinnene knyttet til steinredskapene, dvs. at tilvirkning av redskaper skjer i mange arbeidstrinn. Prosessen starter med å finne råemne og ender når man står med det ferdige redskapet i hånden. På begge boplassene mangler rester etter de første arbeidstrinnene knyttet til steinredskapene, dvs. at menneskene har hatt med seg delvis tilvirket råstoff i båtene sine. Både redskapene, råstoffet og produksjonsteknikkene som har vært i bruk på de to boplassene, vitner om svært høy kompetanse hos steinsmedene. En nærmere analyse viser imidlertid også at det er interessante forskjeller mellom funnene og aktivitetene som har foregått på de to boplassene.

På boplass 1 samlet vi inn 8350 funn fra et areal på ca. 240 m2. Funnene lå i tre nokså velavgrensede områder. Hoveddelen av funnene er avfall som er dannet ved produksjon og reparasjon av steinredskapene. Disse steinbitene kan betraktes som et tredimensjonalt puslespill der man kan, med mye tid og tålmodighet, pusle bitene sammen igjen til den opprinnelige steinblokken. Det har der latt seg gjøre å sammenføye 3 pilspisser med sine karakteristiske avfallsprodukter (mikrostikler), i tillegg til sammenføyning av mindre sekvenser dannet ved produksjonen av redskapene. Når man så ser på hvor disse steinbitene ble funnet, kan man formelig stiple ut menneskenes fysiske bevegelser, aktiviteter og bruk av bostedet. Blant annet ser vi at to av de avgrensede funnområdene på boplass 1 er forbundet. Et menneske har først sittet i ett område og laget et emne til en pilspiss. Siden har pilspissen endt opp i et helt annet område av boplassen. På nåværende tidspunkt er det ikke mulig å si om pilspissen har blitt benyttet til jakt i forkant av å ha blitt kastet, men sammenhengen mellom gjenstandene innenfor boplassrommet gir oss en liten pekepinn på at det er en nær sammenheng mellom de tre funnområdene. Det er derfor ikke snakk om tre adskilte besøk, men heller ett eller flere besøkt hvor hele boplassområdet var i bruk.

Det er funnet en mengde ulike former for pilspisser (ca. 70 stk.) tilvirket i minst syv ulike typer av flint. Enkelte av spissene har også brukket odd. Slike brudd kan indikere skader som følge av bruk ved jakt (Fischer et al. 1984). Flere av de skadede pilspissene er brente og tegner dermed et bilde av mennesker som har sittet ved et bål og benyttet varmen til å løsne de ødelagte pilspissene fra pilskaftet. Pilspissene og avfallet fra pilspissproduksjon viser at steinaldermenneskene drev med vedlikehold og fornying av jaktutstyret sitt. På boplass 1 er det en relativt stor variasjon i redskapstyper, hvilket er et resultat av en variasjon i aktiviteter. Man kan se for seg at man ikke bare har vedlikeholdt jaktutstyr, men at man også har slaktet, partert flådd og tilberedt mat. Flintkniver og skinnskrapere er spor ette slike aktiviteter.

Sammenlignet med boplass 1 er boplass 2 betraktelig mindre, med 1050 funn innenfor et område som ikke er større enn et stuegulv (30 m2). Alt tyder på at det er en liten gruppe eller svært få individer som har vært der og at det dreier seg om et kort opphold, kanskje en liten rast. Det er altså en karakterforskjell mellom de to lokalitetene. På boplass 2 er det kun fremkommet fem pilspisser. Derimot er det en større andel karakteristisk avfall (mikrostikler). Dette viser at de besøkende har sittet på stedet og laget flere pilspisser, men at disse i all hovedsak har blitt tatt med videre ut på jaktekspedisjon.

Dersom de samme menneskene har oppholdt seg på de to boplassene, kan man med nitid arbeid kanskje være så heldig å pusle sammen biter mellom de to boplassene. Slik kan man få sikre holdepunkter for at det er en tett forbindelse mellom oppholdsstedene. Dette har dessverre ikke latt seg gjøre på Elgsrud, men det er allikevel ting som kan tyde på at (noen av) de samme menneskene har oppholdt seg begge steder. Boplassene omfatter bl.a. noen stykker av flint som er såpass like at de mest sannsynlig at de kommer fra den samme råstoffblokken.

Elgsrud, et stoppested i skjærgården
Vi gjorde ingen funn av tydelige ildsteder på boplassene, men relativt mye av flinten er svært skadet av varme (ca. 55 %). Den brente flinten viser at det har vært gjort opp ild på de to bostedene. Bålplassene må ha vært uunnværlige som varmekilde, lyskilde og til tilberedning av mat og til vedlikehold av utstyr. For å beskytte seg mot vind og vær og for å holde på varmen som ble skapt av ildstedene har de etter all sannsynlighet også hatt enkle boliger, mest trolig telt. Sporene etter teltene var imidlertid borte.

Siden vi ikke har noe bevart ildsted men kull fra noen av boplassene, lar det seg dessverre heller ikke gjøre å datere aktiviteten der direkte med kullprøveanalyser (dvs. C14-dateringer, se neste avsnitt). Men ved å sammenligne med funn fra andre boplasser fra samme periode, kan man gi en relativ tidfesting av boplassbruken. Likheten viser seg da å være slående, med blant annet de to eldste Pauler-boplassene i Larvik i Vestfold (Nyland 2012, Åhrberg 2012). Funnene taler slik sett entydig for at Elgsrud ble besøkt i første halvdel av pionerperioden, dvs. i århundrene omkring 9000 f.Kr. Landhevningen bidro til at landskapet raskt ble endret. Kun noen få tiår etter at stedet ble besøkt første gang lå boplassflatene langt vekk fra vannet, og stedet var ikke lenger et godt egnet bosted. Tidsspennet med aktivitet på Elgsrud må derfor ha vært ....

Selv om det fremkom mange tusen funn var det trolig ikke slik at folk har vært fast bosatt ved Elgsrud i steinalderen. Steinaldermennesker kan produsere store mengder søppel på kort tid, og funnene på Elgsrud kan ha blitt tilvirket på noen få timer eller i løpet av noen dager. Steingjenstandene lå også i tydelige samlinger, med funntomme områder i mellom. Slike funnkonsentrasjoner har lett for å bli visket ut på steder hvor steinaldermenneskene har langvarig tilhold. På Elgsrud har vi derfor spor trolig kun blitt besøkt noen få dager eller uker. Det er nærliggende å tenke seg at en gruppe av jegere og sankere har oppdaget dette lune stedet mellom øyene på Elgsrud, og hatt den naturlige og trygge havnen som et utgangspunkt for jakt og som et stoppested når de reiste langs kysten. Kanskje likte de seg på Elgsrud og kom på gjenbesøk i årene som fulgte, helt til veien fra strandkanten til boplassflatene ble litt for lang og litt for bratt.

Boplassenes alder
Den dag i dag mangler vi fullstendig pionerboplasser på Østlandet hvor C14- dateringer har bidratt til aldersbestemmelsen. Tidfestingene bygger derfor på kunnskapen som foreligger om landhevningen og forståelsen som foreligger om utviklingen av steinteknologien i perioden. Noen C14-datering til pionerfasen foreligger heller ikke fra boplassflatene på Elgsrud. Bildet viser et utvalg av de mange skjellene som lå i skjellbanken ved Elgsrud. Foto: KHM. 

Men takket være den observante og kunnskapsrike turgåeren Svein B. Lie kan vi komme nærmere en naturvitenskaplig datering. I etterkant av utgravningen igangsatte Hafslund det planlagte byggearbeidet. Kabeltraseen fulgte stien fra Åsland pukkverk og inn mot Elgsrud. Kabelgrøften viste seg å snitte en skjellbanke like i nærheten av boplassene. Lie oppdaget dette når han gikk tur i området, ved at det lå en god del skjell på turveien, i massene fra kabeltrassen. I ettertid har det blitt samlet inn skjell som har blitt nærmere gransket av geologen Rolf Sørensen (Sørensen 2015).

Restene av skjellbanken ligger ca. 190 m nord-nordvest for boplass 1, og til alt hell på omtrent på samme høyde som boplassene (196–197 moh.). Det vil si at banken har ligget under vann ved et havnivå på ca. 200 meter over dagens. Skjellbanken har en stor artsrikdom, med over 15 arter representert, og mangfoldet indikerer et overraskende rikt liv i havet i århundrene etter at isen forsvant. Det er også en blanding av «arktiske» former og skalldyr som trives i varmere vann. Funnene tyder på at det på dette tidspunktet begynte å bli varmere i vannet.

Et skjell og et sneglehus har blitt radiologisk tidfestet (C14-datert). De daterte artene er av typen som lever på grunt vann og bør dermed gi en minst mulig feilmargin i forhold til havnivået. De to aldersbestemmelsene indikerer at skjellene levde på stedet ca. 9000 f.Kr., om lag 150 år etter at breen trakk seg vekk fra området. Ikke lenge etter var det mulig å besøke boplassområdene, og tidfestingen av skjellene gir dermed også en indirekte datering steinalderbosetningen. En slik omregning har flere feilkilde, men etter alt å dømme ble boplassene besøkt når havet sto om lag 192 meter over dagens nivå. Dette skjedde ca. 8950–8700 f.Kr. (Sørensen 2015).

En slik tidfesting av Elgsrud til ca. 8800 f.Kr. passer svært godt med utformingen av pilspissene og de flintsmedtradisjonene vi har funnet spor etter. Boplassen er således en av de aller eldste som har blitt undersøkt i landsdelen og det aller eldste vi kjenner fra det indre av Oslofjorden. Aktiviteten her føyer seg inn i en gruppe med pionerlokaliteter langs norskekysten, helt fra Østfold i sørøst til Finnmark i nord (Glørstad 2014).

Tanker om Elgsrud
Det går 200 til 400 år fra isen forsvant til steinalderboplassene på Elgsrud ble etablert. Stedet utmerket seg på denne tiden med en særdeles gunstig beliggenhet, men også ved at øygruppen har ligget lengst ute i havgapet. Hvorfor kom menneskene akkurat hit?

Svaret på dette har minst to sider. De mange pilspissene vitner tydelig om at jakt har vært helt sentralt, og den rike muslingbanken gir et lite innblikk i hvilket rikt marint miljø menneskene oppsøkte. Den lille laksefisken lodde er også vanlig å finne i geologiske avsetninger fra denne tiden (Jonsson 2014). Denne fisken er lett å fange i forbindelse med gyteleik på våren, og både lodde og muslinger danner viktige deler av næringsgrunnlaget for ringsel, grønlandssel og andre sjøpattedyr. I tillegg har det vært isbjørn og jaktbar fugl, som ærfugl, skarv og alker. Oslofjorden ga med andre ord mange muligheter for jakt og fangst, spesielt fra våren til sent på høsten (Jonsson 2014:166). Mer varmekjære arter i skjellbanken ved Elgsrud vitner imidlertid om at klimaet var i ferd med å bli mildere, og kanskje var det alt på denne tiden mulig å oppholde seg i fjordområdene i store deler av året? Bildet viser landskapet i Oslofjordsregionen ca. 9000 f.Kr. (11 000 kalenderår før nå). Punktene markerer steinalderboplasser fra pionerfasen (dvs. frem til ca. 8300 f.Kr.). Nr. 15 er Stunnerboplassen, mens to andre områder med steinalderfunn (Svartorbekken og Durud) er markert som nr. 13 og 14. De nylig utgravde boplassene Roaas og Ense mellom Langhus og Ski vises som nr. 25. Kartgrunnlag: Lasse Jaksland, KHM. 

Beliggenheten på ytterkysten er ikke unik for Elgsrud. Tvert om er dette svært vanlig for de eldste boplassene vi kjenner (Bjerck 2008:84–86). Den trygge havnen blant øygruppen ved Elgsrud må ha vært et godt utgangspunkt for slike jaktekspedisjoner. Vi kan dermed se for oss at en gruppe mennesker, en familiegruppe med både unge og gamle og kanskje hunder, som har kommet padlende inn til Elgsrud. Der har de trukket båtene sine opp på stranden, gjort opp ild og arbeidet i fellesskap i varmen fra bålet. Selv om vi ikke har funnet rester av boliger, må vi anta at de har laget ly for vær og vind. Vi kan forestille oss hvordan lukten av stekt sjømat og matavfall har blandet seg med røyken fra bålet, og at lyden av sjøfugl, bølgeskvulp, flintknakking og kjente stemmer har fylt dette røffe landskapet.

Den smule havnen ved Elgsrud har trolig ikke bare vært et trygt og kortvarig hjem for familiegruppen, men også tjent en annen viktig funksjon. Det tok nemlig ca. 1000 år fra ytterkysten blir isfri i store deler av Norge før landet ble kolonisert. (Glørstad 2014). Dette kan forklares med at Oslofjorden har vært en massiv barriere for en befolkning som kun har benyttet enkle skinn- eller stokkebåter. Først nær 9000 f.Kr. hadde bresmeltingen og landhevningen kommet så langt at det var mulig å krysse dette åpne havområdet med båt. Fjorden var da blitt smalere og det hadde dukket opp små øyer med lune havner i megafjorden. Samtidig viser nyere forskning at Skagerak har vært bredere enn antatt, slik at det neppe har latt seg gjøre å ta seg over denne havstrekningen med båt (Glørstad 2014).

Elgsrud lå rett etter år 9000 i nordenden av et skjærgårdslandskap som strakk seg mot Sør-Skandinavia, og hit var det mulig å ferdes forholdsvis trykt. Elgsrud lå i havgapet, på et av de stedende hvor Oslofjorden var som smalest. Stedet har vært den første og siste trygge havnen knyttet til fjordkrysningen. Her har man kunnet ligge og vente på godt vær, gjort klar båtene og utstyret og planlagt ferden mot vest. Her har man også kunnet søke en først havn etter overfarten fra Vestfoldlandet. Elgsrud er kanskje derfor ikke bare en viktig del av Oslofjordens historie, men også et sentralt bindeledd mellom Sør-Skandinavia og pionerne som hadde tatt i bruk kyststripen mot vest.