Fløting av tømmer i Ski
Når det ble for lite tømmer i nærområdene til sagbrukene, måtte tilgjengelig tømmer fraktes lenger utenfra. Fløting er transport av tømmer nedover vassdrag, og dette ble også benyttet i stor utstrekning i nordøstre del av Ski, med demninger og tømmerrenner. Dette tømmeret fra Østmarka skulle til sagbrukene ved Fjeld og Krokhol. I 1853 ble det som «et engangstilfelle» også fløtet store mengder tømmer nedover Kråkstadelva. Dette tømret skulle fra Grøstad-skogene til Moss! Før fløting måtte tømret barkes, slik at det fløt lettere. Kråkstadelva ble også brukt til fløting av tømmer til Grønstvedtsaga.
Fløting i nordøstre Ski
De priviligerte kvantumssagene på Fjeld og Krokhol tømte raskt nærområdene for tilgjengelig sagtømmer. Da eierne av begge sagene også eide skog lenger inn i Østmarka, ble det iverksatt bygging av demninger (over 10 stk.) for å samle opp vann til fløtingsveier. Store skogarealer helt fra Vangen i øst ble tilgjengelig. Øst for dette vassdraget var det et annet vassdrag med mange sagbruk og fløtingsveier, bl.a. i Rausjøgrenda. I siste halvdel av 1800-tallet ble det også bygd en tømmerrenne fra Svartoren til Bindingsvann. Demningene var også viktige for å regulere vannmengden til vannsagene. Dette storstilte fløtings-systemet viser at sagbruksvirksomhet var svært lønnsomt. Det trengtes mye mannskap, og det berettes om flere ulykker under fløta. I boka «Østmarka» av Sigurd Senje (2003) fortelles følgende historie fra Torerdammen ca. 1880: Kartet viser fløtningsveiene og demninger i nordøstre Ski på 17- og 1800-tallet (hentet fra Follominne årbok 1996 – forfatter Reidar Haugen): Flere av demningene er fortsatt i bruk, men i dag kun av estetiske formål (Bindingsvann og Svartoren). Uten
demningene ville det her kun vært bekker og mindre vann.
«Torer Fjeld var skogfullmektig under daværende eier «hr. Dybwad». Det var mye grovt tømmer i fløta dette året, og de trengte mye vann. Tømret satte seg fast, og Torer skulle prøve å løse floken. Han fikk løsnet tømmeret, men kom seg ikke unna og ble tatt av strømmen. Fløterne Per Vangen og Ingebrikt Skjelbreia hogg fløterhaka i klærne hans, men klærne revnet, og han ble borte. Dagen etter fant de han igjen i Bindingsvannet, og da var det ikke et helt bein igjen i kroppen hans».
Da nye eiere overtok eiendommen i siste halvdel av 1800-tallet ble det laget en tømmerrenne fra Svartoren til Bindingsvann. Da ble fløta her «rene helgedagen» fortelles det. Under Svartordammen lå det ei fattigslig fløterhytte med ljore i taket. Den ble kalt «Hotell knapp næring». Svartordammen var opprinnelig en tredam med luke for tømmerfløting. Tredemningen råtnet etter hvert opp, og ble erstattet med stein/støp i 1958. I 1999 ble en ny og moderne dam satt opp av Oslo kommune, etter moderne sikkerhetskrav.
Dammen i Bindingsvann ble rehabilitert i 1992 av Oslo kommune (fallrettighetseier), og likeledes ble Nedre Sagdam «fiffet opp» av Fjeld gård noe senere.
Den store tømmerfløta i Kråkstadelva 1853 – mye brennevin. 
Saken var at en tømmeroppkjøper i Moss, ved navn grosserer Bassøe kjøpte et stort tømmerparti fra gården Grøstad øst for Nærevann i Ski. Tømret skulle fraktes til Moss og skjæres der. Ellefsen som var en av eierene av Grøstad skog forteller i «Kråkstad – en bygdebok» fra 1929 – M. Østlid:
«Det ble meget tømmer vi kjørte, det meste til Kråkstad-elva ved Asper bro, og påtok oss å fløite det til Hul i Hobøl til elva der. Det var et meget dristig foretagende av oss, at vi påtok oss fløitningen på den, der er så uviss med vannføringen. Fløitingen måtte foregå om våren når sneen gikk. Det ble meget besvær; for sneen gikk om våren for solen; om aftene hadde vi så meget vann at tømeret fløt innover og langt opover jordene, så vi til dels måtte få hester og kjøre det ned i elva igjen. Almindelig frøs det om natten, så vi hadde ikke fløitevann om morgenen. Vi hadde inntil 70 mann om dagen, men vi kom likevel godt ifra det med meget besvær og slit i sne og vann til knærne fra morgen til aften. Vi måtte spandere masse brennevin om dagen. Bror til Ole Brodbøl tok en tom og festet et brennevinsanker og hengte om halsen på sig, og gikk langs elva og skjenkte folkene, så de ble meget «modige». Det har aldri vært fløitet så meget tømmer i Kråkstad elv hverken før eller siden».
Kråkstadelva den gang, var ikke rett som i dag, men full av svinger. Så derfor var nok fløtingen i 1853 en stor utfordring. Dette bildet av Kråkstadelva fra 1969 viser elva etter utretting, men fortsatt ses konturene av hvor elva en gang gikk.
Se mer: Kalender 2025,
Follominne 1996