Høsten 1944 begynte en operasjon som tok sikte på å skaffe 30-40 000 Milorgkarer tilstrekkelig med våpen og utstyr og å gi dem den nødvendige trening i bruken av våpnene. Det ble opprettet en nattlig luftbro fra England til Norge. 1100 allierte fly startet fram til krigens slutt fra engelske flyplasser. 600 av dem fant fram til droppe-plassene i Norge. Pr. 8. mai 1945 var det droppet i alt 24 000 geværer og karabiner, 7 000 Stenguns, 3 000 Brenguns, 7 millioner runder med ammunisjon, 40 tonn sprengstoff m.m. Det var droppet 200 Kompani Linge-karer som skulle være våpeninstruktører for Milorg. 

Norge var - slik som de allierte så det - uten sammenligning det vanskeligste land i Europa å fly til. Det var langt borte fra England. Det hadde høye fjell. Det var mye dårlig vær. Isdannelse på skrog og vinger representerte et stort problem. Og Norge var sterkt befestet. Tysk luftvernartilleri betydde alltid et faremoment. Tyske nattjagere var det derimot få eller ingen av. De var trukket tilbake til kontinentet til forsvar av hjemlandet. Britene mistet 23 fly, amerikanerne 6 fly i droppeoperasjonene over Norge. Over 200 mann ombord i flyene nådde ikke tilbake til utgangspunktet. 

Et vellykket dropp forutsatte at de svære 4-motors Halifax'ene som engelskmennene brukte, klarte å navigere seg fram til droppeplassen. Halifax'en var et bombefly ombygd og utstyrt for droppeoperasjoner. Flyet hadde en besetning på 7 mann, en bestykning på 8 maskingeværer og en rekkevidde på 3 200 km. fram og tilbake. Marsjfarten var 300 km. pr. time, topphastighet 450 km. 

Droppeplassene i Norge måtte være godkjent fra England og ble betjent av en mottakelseskomité på bakken. Komiteen markerte plassen med lys fra stavlykter (lommelykter), 3 lykter på linje i vindretningen. Et fjerde lys i oppvindsretningen ble brukt til å gi kjenningssignalet, en bokstav i morse. En droppeperiode bestod av 7 dager før og 7 dager etter fullmåne. Droppet forutsatte i tillegg klarvær. Flygeren var helt avhengig av månelyset for å kunne navigere seg fram, og folkene på bakken som skulle ta imot droppet, var like avhengige av månelyset for å kunne se fallskjermene og finne lasten.

En ting var for flyet å finne fram til droppeplassen. Noe annet var å slippe lasten i det riktige øyeblikk. Lasten bestod av beholdere - containere som de ble kalt - opphengt i bomberommet, av løse pakker inne i flyet, av og til også av Linge-karer eller agenter som skulle slippes ned i fallskjerm. 

I droppeperioden fra den 23. november til den 30. november kan fly ventes fra kl. 2200 til kl. 0200. Fra den 1. desember til den 8. desember fra kl. 0100 til kl. 0500. 

Smerta var kodeordet for den første droppeplassen som ble godkjent i Gaupestein-marka. Plassen lå på Breimåsan, rett opp for Smerta, i luftlinje 6 km. fra den tyske forlegningen på Ski Depot (tidligere AR 1). Breimåsan gikk i retning nord-syd. Den var ca. 400 meter lang og 250 meter bred. Å finne fram til Breimåsan ved hjelp bare av instrumentflyging, må ha vært omtrent like vanskelig som å finne ei nål i en høystakk. Måsan var ei lita myr i den snødekte og skogkledde Gaupestein-marka, uten et eneste naturlig landemerke å navigere etter. Bildet viser et Halifax-fly som ble brukt i flyslippene.

De tre første flyene som startet for Breimåsan i droppeperioden 23. november 8. desember 1944, nådde ikke fram. To fikk motortrøbbel, og det tredje måtte returnere da det møtte tykt skydekke ved norskekysten. Fly nr. 4 var heldigere. 

Løytnant Sellars startet med sin 4-motors Halifax fra Great Dunmow fly plass i Sør-England kl. 1826 den 27. november. Han lokaliserte Oslofjorden og orienterte seg videre fram til Breimåsan. Droppeplassen ble - da flyet nærmet seg - markert med lys fra 3 stavlamper på rad med 100 meter mellom hver. Rødt lys i hver ende, hvitt lys i midten. Bakke signalet C (for Cecilie) ble blinket med sterkt hvitt lys ved siden av det røde, med vinden.

16 containere ble droppet kl. 22.22 fra 210 meters høyde. Flyets hastighet var da 225 km. i timen. En container hang seg opp. 3 pakker ble også med tilbake til England da slippdøren gikk i vranglås og ikke lot seg åpne. Landing på Great Dunmow kl. 0321 den 28. november, etter 9 timer i luften. 

Rapporten ble skrevet og undertegnet av løytnant Sellars kl. 04.19, 58 minutter etter landingen. Droppet den 27. november bestod av rifler, karabiner, Stenguns og Brenguns, av ammunisjon, sprengstoff og sabotasjeutstyr. Det var forutsetningen at lasten skulle fordeles på avsnittets tre områder 111.1, 111.2 og 111.3.

Fra avsnittssjefen til områdesjefen den 30. november. 
Det er gitt ordre til 111.2 og 111.3 at de skal hente våpen lørdag den 2/12- 44 kl. 10.00. Avhentingen skal foregå med lastebil. Samme bil for begge områder. 
Avhentingen skal finne sted ved sagen nedenfor Gjetsjø skole. Det er bestemt at en mann står i Jørgenrudsvingen og fører derfra bilen dit hvor pålastningen skal foregå. 
Bilen som kommer, har et hvitt lommetørkle hengende innenfor frontglasset. 
Stikkord: Sjåføren sier: "Er dette vegen til Enebakk?" 
Mannen i krysset svarer: "Kommer dere fra Oslo?" 
Bilen benytter vegen gjennom Ski tilbake, under jernbaneundergangen og videre ut til Holstad-krysset. 
111.1 bevokter vegen på denne strekning. 

Breimåsan var ingen ideell droppeplass. Den lå for nær bebygde strøk og tysk forlegning. Den var for liten. Derfor fra avsnittssjefen til områdesjefen den 22. desember 1944. 
Følgende melding er mottatt fra D 11:
Droppeplass Smerta skal ikke brukes. Høgåsen brukes i stedet. 

Høgåsen - på dagens kart benevnt Høgesset - var kodeordet for Orremåsan, omtrent midtveis mellom Bjerkebekk speiderhytte og Gaupesteinen. Måsan lå 8 km øst for Ski og gikk også her i lengderetning nord-syd. Den var ca. 600 meter lang og 2-300 meter bred, omgitt av 5-10 meter høye knauser med glissen furuskog. 

Orremåsan hadde flere fordeler enn større avstand fra bebyggelse og tysk forlegning. Rett nord for Orremåsan har Svartbekken sitt utspring. Det er den som danner grensen mellom Ski og Enebakk i Gaupestein-marka. Midtveis i vassdraget, ca. 1 km. fra selve måsan, snevrer vassdraget seg inn til et dypt gjel med det malende navnet Helvete. Navnet er å finne på Økonomisk kartverk for Akershus fylke, utgitt av fylkeskartkontoret i 1981. Nedenfor gjelet skifter bekken navn til Rustadelva før den renner ut i Langen. 

Gjelet var som skapt til lagringsplass for våpen, ammunisjon og sprengstoff etter at slipp var tatt imot og før fordeling til Milorg-områdene i Ski, Ås og Vestby. Det skjærer seg som en 400 meter lang dyp kløft gjennom landskapet, med fjellsider som stiger 20- 25 meter rett opp fra elveleiet. Selve elveleiet er fylt av kampestein og steinblokker store som småhus. Det er et ca. 10 000 år gammelt resultat av siste istid, av den tids fossende breelv og frostsprengninger på sidene. - Jeg forserte Helvete med min sønn en dag i juli nå i sommer før regnet kom, og kan forsikre at det bærer sitt navn med full rett! Det ga faktisk plass for 3 atskilte lagringsplasser for det er delt i Øvre Helvete, Midtre Helvete og Nedre Helvete. Alle tre delene ble med stort hell tatt i bruk. Bildet viser en plakat fra Helvete.

Jeg anbefaler sterkt en tur også dit, forutsatt at man går opp fra Gjetsjøsiden, og at man er i bra form og ikke går alene! 

Ett fly nådde fram til Orremåsan og droppet 17 containere og 3 pakker den 28. desember 1944. 
Lasten bestod av 4 Brenguns, 22 Stenguns, 87 US-karabiner, 27 rifler med bajonett, 42 000 skudd, 150 kg sprengstoff, lunter og detonatorer, 175 tidsblyanter (tidsforsinkere), og 8 tåkesignaler. Pluss pluss. 

Alt havnet i første omgang i Helvete og i et gjemmested ved Langetjern. Fallskjermer og snorer skulle i henhold til ordre senkes eller graves ned sammen med containere. Containerne ble senket i Gjørjetjern som lå laglig til i sørenden av Orremåsan, på grensen mellom Ski og Hobøl. Gjørjetjern bærer også sitt navn med rette. (Gørr: søle, mudder, grøtaktig masse.) Når det gjelder fallskjermene, kan ordren om å senke eller grave dem ned ikke ha blitt fulgt slavisk. 

Rapport fra adjutant Finn Hemsen til områdesjefen den 25. mai 1945: 
Ad henting av resterende lager m.m. 
I henhold til dagseddel av 24. ds. foretok jeg i dag utmarsj for å hente resterende ammunisjon i lager i Helvete samt fallskjermer og diverse utstyr fra hytta til Q-laget. 
I hytta var 22 fallskjermer. Jeg spurte om hvor resten av fallskjermene var blitt av, og de svarte da at jegerne i Q-laget hadde fått 1 silkeskjerm hver. Avsnittets økonomisjef Trygve Nore hadde også fått 1 skjerm. 

Milorg-karene hadde nok planlagt at bruden skulle kunne stille foran alteret i kjole av fallskjermsilke, når krigen bare var slutt. Trygve Nore skulle for sin del bruke skjermen til håndklær på kjøkkenet, het det i rapporten. 

Tilbake til droppene. På Breimåsan hadde 111.1 etter de rapporter som foreligger, bare tatt imot ett dropp. På Orremåsan tok man i løpet av et par måneder på etterjulsvinteren 1945 imot hele seks. 

Meldine fra avsnittssiefen til områdesjefen den 17. februar 194. 
I 111.1 blir det dropp med følgende data: 
Høgåsen: "Svar på trappene" Blink: C (Cecilie) 
Stand by følgende tider: 
18.- 27. februar kl. 2200- 0200 
28/2-5. mars " 0100- 0500 
Droppet til SL (Sentralledelsen). Mulig 2 fly samme natt. 
Vi gjør merksam på at Eureka skal bruke samme signal som blir blinket med lyktene: C (for Cecilie). 

Eureka var en bærbar, batteridrevet bakke til fly-sender som bakkemannskapene ble utstyrt med de siste krigsmånedene. Den var et topphemmelig hjelpemiddel. Håndkufferten som apparatet lå i, hadde en innebygd sprengladning som uten nøling måtte utløses hvis det var fare for at den skulle falle i tyskernes hender. Eurekaen fungerte som et radiofyr. Så snart bakkekomitéen hørte flydur, sendte den via Eureka'en en radiostråle i form av en avtalt bokstav i morse. Radiostrålen ble oppfanget av en tilsvarende mottaker kalt Rebecca i droppeflyet, og ved hjelp av radiostrålen kunne flygeren peile seg inn til droppeplassen mer eller mindre uavhengig av været. Rekkevidden for Eurekaen var ca. 10 km. 

Perioden 18. februar- 5. mars 1945 ble den helt store droppeperioden i 111.1. Natten mellom den 22. og den 23. februar ble 66 droppefly sendt avgårde fra England med kurs for Norge. Av dem skulle to til Orremåsan. 
Løytnant Septhon startet med sin Halifax fra Tempsford flyplass, 80 km nord for London, kl. 2046 den 22. februar. (Tempsford var offisielt en bombeflystasjon. Så godt ble virksomheten holdt hemmelig at det bare var flygerne og bakkemannskapet pluss noen få innvidde som visste at det var Tempsford-fly som forsynte motstandsbevegelsen i de okkuperte land med slipp av forsyninger og agenter.) 
Løytnant Septhon hadde ingen problemer med å lokalisere Orremåsan, sirklet 3 ganger over plassen og slapp kl. 0112 den 23. februar sin last. Kl. 0540 var flyet tilbake i Tempsford. 
Løytnant Strachy startet med sitt fly kl. 2059- 15 minutter etter løytnant Septhon-, droppet lasten på Orremåsan kl. 0117- 5 minutter etter -og var tilbake på Tempsford kl. 0543- 3 minutter etter Septhon. 

På de 5 minuttene fra kl. 0112 til kl. 0117 den 23. februar 1945 mottok droppelaget 25 containere, 22 pakker- og de 2 Linge-karene Arthur Pevik og Viggo Axelsen på veg til Oslo. 111.1 mottok en hyggelig melding få dager senere. 

Fra avsnittssiefen til områdesjefen den 3. mars 194. 
Avsnittet vil gi området den største ros for arbeidet under droppet på Høgåsen. Alt var meget bra utført, og en bra disiplin ble vist. Jeg gjengir her en skrivelse SL sendte til 111: «Vi takker så meget for assistansen fra 111 ved mottakingen av de to fly til oss. De to mann som kom ned samtidig, ble uhyre imponert over den presisjon og det glimrende arbeid som ble nedlagt av mottakelseskomitéen. SL fremhever Willys gode arbeid.»

"Willy" var dekknavnet til Nils Otterness. Nytt vellykket dropp ble foretatt 26. februar og to nye dropp natten mellom den 3. og 4. mars. Ved det aller siste droppet hadde kaptein Haine's Halifax en flyhøyde på 120 meter over bakken og en flyhastighet på 200 km i timen da droppet fant sted. Det 30 tonn tunge flyet med en lengde på 22 meter, en høyde på 6,5 meter og et vingespenn på 32 meter må med sine 4 Rolls-Royce motorer, hver på 1 600 hestekrefter, ha dundret over og nesten sneiet furukronene på Høgåsen og på Gaupesteinåsen på veg inn og på veg ut. Disse dristige menn i de farlige fly. Det foreligger en håndskrevet melding fra mottaket. 

Fra O-lagssiefen til områdesjefen den 7. mars 1945. 
Søndag den 3. mars kl. 1500 mottok vi særmelding. Kl. 1830 mottok vi atter melding, og forholdsregler for mottak av dropp ble gjort. 
Eurekaen satt i drift kl. 0050. Fly på felt kl. 0120. To fly synlig samtidig kl. 0130. Etter en stor sving kom et fly tilbake og droppet i nordøstre hjørne av plassen, hvorpå flyet forsvant. Straks etter kom det andre flyet og droppet i det sydøstre hjørne. 
Bæringen ble straks satt i gang. Et par skiløpere ble sendt ut for å søke etter noen skjenner som ikke ble funnet med det samme. 
Eurekaen avstengt kl. 0230. Droppene samlet på lagringsplass kl. 0430. De verste sporene etter containerne etc. ble fjernet da vi hadde fått rapport om at spor etter forrige dropp var blitt bemerket av turister søndagen før. 
Mottok ordre tirsdag kl. 1400 om transport til angitt sted til 111.2. En mann ble sendt med ordonnansen for å få angitt plass hvor denne skulle møte kl. 0400 med hest. 
Så snart vår mann returnerte, påbegynte vi transporten med 2 skikjelker. Disse returnerte kl. 2230. Jeg sendte da 2 mann for å beslaglegge en hest da vi fant ut at det ikke var mulig å få fram alt til avtalt tid. Transport ville være umulig etter lysets frembrudd på grunn av tømmerkjørere. Resten av sakene gikk så vidt på hestesleden pluss de to kjelkene. 
Kjelkene ankom til møtested kl. 0350. Sleden var framme kl. 0550. En mann ble ødelagt under turen og måtte så trekkes på kjelke tilbake. Det er for tiden 4 invalider i Q-laget.
Smør og sukker er det nå slutt med. Det går dobbelt så meget når vi arbeider 23 timer i døgnet. Middagene er også et problem.

Det angitte sted var hos Aksel Andresen på Enga. Den videre våpentransport sørget Odd Thirud fra Ås for, forteller Nils Otternes. Droppene den 4. mars 1945 var for øvrig de siste 111.1 mottok. Området hadde da mottatt våpen og utstyr til i alt 1 000 mann. Man hadde tatt mot og hjulpet videre de to Linge-karene. Man hadde tatt imot og båret i ryggsekk og fraktet med bil sabotasjeutstyr til den såkalte Oslo-gjengen med legendariske Gunnar Sønsteby i spissen. Blant sabotasjeutstyret var også "limpets", magnetiske miner- store som hvetekaker, tunge som bly- som ble festet til skipssider og brakte tyske båter til å synke. 

Det hadde selvfølgelig ikke vært til å unngå at tyskerne kom under vær med fly og droppeaktiviteten i Gaupestein-marka. Men de likte ikke øde og ufremkommelige skogstrakter der en Milorg-jeger kunne lure bak hvert tre. Til tross for skogens nærhet våget de seg derfor inn bare et par ganger. Og da måtte det være mange av dem. I september 1944 satte tyskerne således inn en storstilt razzia og gjennomtrålet Sør- og Østmarka fra Ski stasjon til Oppsal på Østensjøbanen. Det skal ha vært tusenvis av dem. I Sørmarka ble det ikke funnet noe. I Østmarka ble et Milorglag sprengt som et resultat av razziaen, 2 jegere ble drept og 7 henrettet et halvt år senere. 

I begynnelsen av april 1945 kom tyskerne så tilbake til Gaupestein-marka. 1500 Wehrmacht-soldater ble satt inn fra Hobøl-siden og 800 fra Ski-siden. Nå fikk Q-laget bruk for noe av det de hadde lært, forteller Nils Otterness. Å leve og virke i det skjulte. 
I skogen var de sine fiender langt overlegne. De hadde på forhand fått melding om at en storaksjon foresto, og startet evakueringen fra Q-lagshytta med 11 mann. Det samme antall nådde fram til Langskauåsen på østsiden av Langen hvor de slo leir. Tyskerne avsluttet sin razzia uten å ha funnet noe.
Det 12. medlem av Q-laget, Eivind Barca, var avgitt til et Milorg-lag fra Kolbotn og skulle bistå laget med å flytte et våpenlager ved Orremåsan. Eivind Barca kom seg med laget gjennom den tyske ringen, og Kolbotn og Oppegårdjegerne fikk sine våpen. Men det kom til en "nesten- konfrontasjon", med bare meter mellom partene. 

Disse dristige gutter i de grå svenskejakker. Eivind Barca ble for øvrig den 6. mai - like før krigens slutt - utnevnt til troppssjef for 2. tropp i gruppe 1. Han hadde nettopp fylt 20 år! De siste rester av våpenlageret i Helvete lå fortsatt trygt. Tyskerne hadde naturlig nok holdt seg godt unna stedet under sin razzia. I henhold til en oppstilling pr. 4. mai 1945 utgjorde lageret 15 karabiner, 39 stenguns, 5 brenguns, 41 bajonetter og 85 rifler. 

Område 111.1 fremstod midtsommers 1944 som en fasttømret kamporganisasjon, via avsnitt 111 og distrikt 11 underordnet Milorgs sentralledelse i Oslo og Forsvarets Overkommando i London.