også kalles.Elver og bekker ble helt fra 1500-tallet utnyttet til drift av vannsager her i landet, men det var ikke fritt frem for enhver. Det var nødvendig å søke om bevilling – altså ingen fri konkurranse. Gjedsjøsaga kom i drift etter kongelig bevilling i 1791 eller 1793, og vilkårene var:
1) bare skjære tømmer fra odelsskog
2) alle bord skjæres med vannkant
3) intet av det skårne måtte selges
Man var avhengig av god vanntilgang for å skjære den ønskede mengde, og det var en nokså tilfeldig mengde bekken gav. På 1800-tallet bygde man derfor Dammyr-dammen, et imponerende byggverk som man fortsatt kan se ved å følge Dammyrbekken videre oppover. Lemmen som stengte vannet er imidlertid borte.
Denne dammen sikret driften på en helt annen måte. I 1880-årene ble det kjørt planker fra Gjedsjø til Vålerenga med tre hester. Det var hvilestuer langs veien med passelig avstand (av hensyn til hestene). Saga var i drift frem til 1907.
Gjedsjø skog ble i 1917 kjøpt av brødrene Hans og Jørgen Ruud og bakermester Lindahl. De flyttet med seg inventaret i saga til en ny sag ved Bøler gård.
I 1920 ble vannsaga under Sagstuåsen revet. Faye på Gjedsjø gård sto som eier av saga. Ny sag ble satt opp ved Gjedsjøvannet. Den ble drevet av en såkalt lokomobil, permanent montert – der energibehovet kom fra en flisovn og flis var det nok av på saga. Denne saga ble i 1930-årene trukket av en parafinmotor.