Fra 1923 til 1957 lå Hagen Johansen Skifabrik like utenfor Ski sentrum. Med datidens toglinje til Ski, var fabrikken strategisk plassert for både arbeidere og kunder som kom med jernbanen fra det omkringliggende området, fra hovedstaden og fra Østfold.

Hagen Johansen Skifabrik eller "Norges Ski" som skiene ble kalt var ledende når det gjaldt utvikling av alle typer ski og ble brukt av mange av tidens beste skiløpere. Hickory-tre ble importert direkte fra Amerika. Skienes utseende kunne variere med eller uten sukkerbit, en såkalt Huitfeldt-topp på tuppen av skien. Bildet viser Hagen Johansen Skifabrikk i Nordby etter utbyggingen. Foto Herman Sæther, ØB.

Bedriften sysselsatte opptil 50 mennesker i høysesongen og var en av distriktets største arbeidsplasser. Utenfor sesong ble det produsert serveringsbrett og barneleker i tre. I 1957 brant fabrikken ned. I tillegg til at skiene ble hyppig anvendt her til lands var etterspørselen stor også fra utlandet, med eksport til både Amerika og Europa. Utstyr fra skiprodusenten var så anerkjent at Roald Amundsen hadde egne par, og kong Oscar II skal angivelig ha gitt et par av Hagen Johansens ski i gave til keiser Wilhelms sønn.

Ved starten var prisen på et par nye ski laget av ask 7-8 kroner, men skulle man ha hickory-ski som var det fineste man kunne få, måtte man ut med det dobbelte. 

Det er blitt sagt at Hagen Johansen, i tillegg til interessen for å lage godt skiutstyr, også hadde en forkjærlighet for hagestell. Han skal blant annet ha plantet et hickorytre på området. Hickory var nemlig en vanlig tresort å bruke til sålene på skiene, men ikke en vanlig tresort her til lands. Frøene hadde han tatt med seg hjem etter en tur til Amerika.

Se mer: Kalender 2002.

Skifabrikant Hagen Johansen var født i 1875. Han var utdannet hjulmaker og hadde etablert hjulmakerverksted i Kirkeveien i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Men, etter hvert tok skiproduksjon og reparering av ski en større og større del av arbeidet hos Johansen & Nilsen, som firmaet het. Hagen Johansen fortalte til bladet Oslo Illustrerte i 1936 at de første skiene lagde han i 1898 til skiløperen Torleif Aas. Senere lagde firmaet ski til mange kjente personer, bl.a. til Roald Amundsen og til kong Oscar – som skulle ha ski i gave til keiser Wilhelms sønn. I intervjuet i 1936 fortalte Johansen at et par ski den gang kostet kr. 16.00, og en skjøting kr. 1.75. Firmaet Johansen & Nilsen var anerkjent for sine produkter, og fikk «Diplom av første klasse» for sin «Kolletion av Ski ved Skiudstillingen i Kristiania» i 1907.

Skifabrikanten kom til Nordby i 1920
Hagen Johansen kom til Nordby i Ås ved kjøp av gården Solberg, Gnr.102 i 1920. Like etter kjøpte han i tillegg en mindre del, Bnr. 18 – Granheim. Selve gården solgte han imidlertid igjen ganske raskt, men beholdt Granheim. Her ville han bygge ny skifabrikk, lokalene inne i Kristiania begynte å bli for små.

Skifabrikken flytter fra Kristiania
1923 sto de nye lokalene på Granheim ferdig, og Johansen & Nilsen flyttet skifabrikken fra Kristiania («Oslo» først etter 1925) ut til Nordby, Hagen Johansen var da 48 år. Johansen var kjent som en førsteklasses fagmann – en enestående produktutvikler og en flink forretningsmann. Han brukte erfarne håndverkere i produksjonen, og dyktige skiløpere til å teste ski for spenst og egenskaper. Her samarbeidet han bl.a. med de kjente Ruud-brødrene fra Kongsberg, den tidens skihoppere i verdensklasse – de fleste nordmenn kjenner nok Ruud-navnet også i dag. Skienes utseende kunne variere, de kunne være enkelt avspisset foran eller ha en liten tupp helt ytterst, en såkalt «Huitfeldt-tupp» eller som den også ble kalt – «en sukkerbit» – ski med denne tuppen var populære i 1930-årene.

Johansen & Nilsens gamle lokaler i Kirkeveien i Oslo ble solgt til Sigmund Ruud, eldstemann av Ruud-brødrene – som her startet sportsforretning.

Fabrikken i Nordby drev godt, og i tredveårene ble bygningen utvidet med et tilbygg i hver ende så grunnflaten ble hele 400 m2, i tillegg ble det bygget to karnapper i tredje etasje. Virksomheten gikk over hele tre etasjer – fra grovtilvirkning i første etasje og frem til lakkering av ferdige ski i tredje. Fabrikken var kommunens nest største arbeidsplass etter Norges Landbrukshøgskole, og hadde opptil 50 ansatte i høysesongene. Arbeiderne kom til Nordby fra hele distriktet samt fra Oslo og fra Østfold – folk kom med tog til Ski både inne fra hovedstaden og stasjonene utenfor – eller de kom med toget østfra Askim, Tomter m.fl. Mange kom også med Hobølbussen til Nygård, selve fabrikken lå jo strategisk til sånn sett, midt mellom Ski og Nygård. Og – at skifabrikken i Nordby var stor sier dette: bare i året 1939 ble det her produsert hele 20.000 par ski for bruk i Norge og i utlandet. Hagen Johansen hentet også inn mange medaljer for sine ski ved utstillinger i utlandet, forteller barnebarnet Jørn Hokholt. Fabrikken hadde eget sagbruk som lå rett syd for selve fabrikkbygningen, her fungerte Hans Nilsen Holt eller Magne Fjeldstad som sagmestere.

Fra Nordby ble levert ski både inn- og utenlands
Hagen Johansen Skifabrik – egentlig het firmaet Johansen & Nilsen – var i flere år den største skifabrikken i landet, og i tillegg til alle leveranser her hjemme ble ski i stor grad sendt ut i verden. Det var eksport både til Syd- og Nord Amerika, til Canada – og til mange land i Europa. Alle ski som skulle til utlandet ble pakket i store trekasser, gjerne med tjue par i hver kasse. Ski fra Nordby var også velkjente og mye benyttet i store konkurranser. Håkon Fredriksen, som gikk på skolen i Nordby i årene 1933–40 forteller at Hagen Johansen ga bort en del ski til skolen etter Olympiaden i 1936, skiene hadde firmanavnet Johansen & Nilsen – i tillegg var «St. Moritz» brent inn under hver skitupp. Bindinger og stålkanter som var lite egnet til vanlig skibruk var fjernet. Det var mange på skolen den gang som ble glad for en slik flott gave til turbruk og til bruk på skoleveien, forteller Håkon.

Hickory-ski var anerkjent
Hickory-tre ble på 1930- og 1940-tallet innført fra USA og var regnet som det beste materialet for produksjon av ski. Ask var ellers vanlig, men «Hickoryski var toppen», ble det sagt, et utsagn som også jeg kan huske. Mine ski da jeg var rundt 8–9 år var av furu, så de måtte hver kveld tas inn i varmen på kjøkkenet og settes i spenn natten over hvis de i det hele tatt skulle ha «en tupp» neste morgen. Min bror, som var eldre enn meg hadde hickory-ski, noe som også jeg ønsket meg – og da jeg brakk mine «furupinner» øynet jeg håp om nye ski. Men, nei da, hans gamle og reparerte ble mine, han fikk nye – slik var det! Så far og bror reiste opp til skifabrikken for å kjøpe nye – slik som var vanlig den gang. Man handlet gjerne direkte på fabrikken. Bildet viser ski fra Hagen Johansen Skifabrikk tilhørende Harry Sneis. F.v.: limte løypeski 1939/40, limte turski 1950/51 og hickory hoppski 1941. Foto 2006 aawo.

I 1940 da krigen kom ble det vanskelig med hickory-tre fordi det ble importforbud fra USA – som var det eneste stedet man kunne få det fra. Men, skifabrikkene pleide gjerne å ha en viss lagerbeholdning – hos Hagen Johansen rakk den til 1941/42, er jeg fortalt.

Hagen Johansen var ellers ikke så begeistret for dette at man i 30-årene begynte å lime ski, han var redd holdbarheten kunne bli dårlig. Men, skiene ble jo lettere og var derfor helst til konkurransebruk, mente han, til vanlig bruk var han redd limet etter hvert ville løse seg opp. Rundt 1939/40 begynte likevel Hagen Johansen også å lime selve skien av lettere trevirke, men brukte hickory til sålen.

Hele hickoryski var fortsatt ønsket av mange fordi tresorten var hard og sterk – men den var også tung. Med den nye måten ble skiene mye lettere også for den vanlige bruker.

Harry Sneis i Nordby har tatt vare på et par slike lette løypeski fabrikkert og kjøpt på Hagen Johansen Skifabrik vinteren 1939/40. Her er skiene limt opp av lette tresorter + hickory til såle. I dag kan man se at limet her har begynt å slippe litt, og noe av lakken er borte, men så er de også nesten sytti år gamle – og velbrukte. Bindingene på disse er originale eldre form for Rottefella. Harry har også hoppski fra Hagen Johansen, de er i hel hickory og kjøpt inne i Sigmund Ruuds sportsforetning i Oslo i 1941, og da ble han ekspedert av selveste Asbjørn Ruud, forteller han, det var stas. Disse hoppskiene er tunge, de veier hele sju kilo uten bindinger, og de har fabrikkens ovale firmamerke brent inn under hver tupp. Egenskapene var gode, får jeg høre – bindingene er originale Kandahar.

Harry Sneis har også et tredje par fra Hagen Johansen, det er limte løypeski med hickory såle fra 1950/51. Disse har holdt seg godt og er like fine både i tre, lim og lakk, så kvaliteten var tydeligvis god. Bindingene er originale Kandahar.

Krigen lagde problemer for fabrikken
At alt ble vanskeligere under krigen er velkjent, men man prøvde jo også her å holde det hele gående gjennom krigsårene. I og med at man nå ikke fikk importere hickory ble ski-produksjonen noe mindre, og i 1941/42 ble det fra fabrikkens dannet en egen gruppe – «Skireparatørene» som de ble kalt, en fem-seks mann som reiste rundt for å reparere ski, bl.a. for tyskerne. Reisemåte var lastebil med knottgenerator, har en fra gruppen fortalt til Thorbjørn Johansen, min kilde (Thorbjørns far var ansatt ved fabrikken i mange år.). Det var heller ikke noe problem å få reparert sine ski på fabrikken, får jeg høre. Bildet viser hoppskiene fra 1941 har innbrent ovalen: Johansen & Nilsen – made in Norway – super Hickory. Foto 2006 aawo.

I disse årene ble det satt i gang flere nye prosjekter, bl.a. begynte fabrikken å produsere «knott» av or til generatorer for bil eller traktor. Det ble også laget noe leketøy i tre.

Noe som gikk bra i disse vanskelige årene var fabrikasjon av serveringsbrett, et brett som fikk navnet «Silva». Brettene ble formet og presset av limt tre. Silva ble et brett som var å finne på de fleste kroer og serveringssteder fra ut på 1940-tallet og gjennom 1950-tallet. Disse limte brettene holdt plassen sin helt til brett av plastlignende materiale kom på markedet.

En ny tid etter 1945
Etter krigen kom imidlertid importen av hickory i gang igjen, og dermed også ski-produksjonen for fullt med hoppski, turski og langrennsski. Nå ble det mer og mer vanlig med limte ski, og fabrikken fikk en ny, rik periode. Men, etter hvert ble det nok også mer konkurranse fra andre og nyere fabrikker, bl.a. «Splitkein». Men, Johansens skifabrikk i Nordby greide konkurransen godt også på 1950-tallet.

Men så – i februar i 1957 skjedde ulykken – da brant dessverre Hagen Johansen A/S – Norge Ski’s fabrikk i Nordby ned til grunnen – noe som har blitt flere skifabrikkers skjebne, alt lakkarbeidet utgjorde en stadig brannfare. Hagen Johansen selv var nå over åtti år gammel – og livsverket var borte. Dette tok hardt på ham – bedriften ble aldri bygd opp igjen.
Hagen Johansen døde bare halvannet år senere – i oktober 1959.

En æra var over
I årene mens ennå fabrikken var i drift – og frem til sin død bodde skifabrikanten og hans familie i en vakker, hvit trevilla rett syd/vest for fabrikken. Hans enke ble fortsatt boende i huset i mange år, og det er bare få år siden huset ble revet. Det eneste vi nå kan se er noe av alle’en som enda går fra Nordbyveien opp til der villaen lå. Nå er den uflidd og lite pen, men med litt rydding ville dette bli en fin stikkvei ned til sykkel- og gangstien ved Nordbyveien for beboere i det nye «Skitunet». Trærne her er også nær nabo til kommunens omsorgsboliger, Granheim. De står bare ca. 12–15 meter fra dette huset. Noen av trærne i alléen er riktig nok tørre, men mange har greid seg. Hagen Johansen hadde «grønne fingre».

Jeg er fortalt at Hagen Johansen prøvde å plante noen hickory-trær i hagen med frø han tok med hjem fra Amerika, og at ett tre skal ha overlevd. Jeg har spurt Jørn Hokholt om dette, og han forteller at det faktisk står et hickorytre øverst på tomten til det nye «Skitunet», og at man har prøvd å ta vare på det. Jeg har ruslet litt rundt og kikket – og nå har jeg faktisk sett det. Men ellers er hagen til Hagen Johansen borte. Hagen Johansen og hans kone Borghild er gravlagt på Nordby kirkegård.

Nye tider
Granheimtunet Omsorgsboliger er bygd på selve tomten etter skifabrikken, og her har også Nordby Eldresenter fått fine lokaler i underetasjen. På sagbrukstomten like bak bygger nå Granheim Utvikling et boligområde kalt «Skitunet» med 189 leiligheter fordelt på ni store blokker. I månedsskiftet mars/april i år – 2008, kunne de første flytte inn i tre av blokkene, flere leiligheter blir innflytningsklare i oktober. De tre siste blokkene skal stå ferdig i 2009.

Se mer: Follominne 2008.