Husmannsplasser
Betegnelsen husmann har hatt flere betydninger – det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gårdbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/ eller pengeavgift. Husmannsplassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De f leste plassene ga mulighet for litt jordbruk (husmenn med jord), men det kunne også dreie seg om en snau tomt (husmenn uten jord). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt, og hadde derfor ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgården. Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending. Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.

Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gårdbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet. Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivningen som begrenset gårdeiernes rett til å dele gårdene i selvstendige, mindre gårdsbruk. Mange husmenn var til å begynne med gårdbrukersønner, men husmannsklassen rekrutterte seg etter hvert selv.

En forordning fra 1752 regulerte forholdet mellom bonden og husmannen slik at den som ryddet og bygget plassen i utmark, skulle ha livstidsrett til plassen; men ble plassen bygget på innmark, ble husmannens familie regnet som vanlige gårdsfolk. I 1851 ble det fastsatt ved lov at husmannen skulle ha skriftlig kontrakt, og det ble satt en øvre grense for arbeidsplikten.

Husmannsvesenet medvirket til at det forholdsvis åpne og jevne bondesamfunnet på 1700- og 1800-tallet ble forandret til et samfunn med markerte sosiale og økonomiske forskjeller. Jordloven av 1928 siktet mot en fullstendig avskaffelse av husmannsvesenet. I 1949 ble de siste 3 000 plassene overtatt av brukerne ved frivillig salg eller tvangsavståelse – og dermed var husmannsvesenet borte.

Husmannsplassene ble lagt på gårdens grunn, ofte på svært marginale områder. På en rekke nedlagte husmannsplasser vil det være tufter etter husene. De enkleste plassene bestod bare av en stuebygning med kjeller og et peisfundament i hjørnet. Standardhuset var på 6x8 meter og hadde bare ett rom. Større plasser kunne ha et par uthus i tillegg. Rundt husene kunne det være åkerteiger og rydningsrøyser. Det er disse sporene vi kan finne igjen i dag.

Den første sikre oppgave over antall husmenn i Kråkstad herred (Ski+Kråkstad) får vi av matrikkelen av 1723 – der det er oppført 48 gårder med husmenn. Folketellingen i 1801 viste at det var 180 husmenn med jord, samt enkelte husmenn uten jord. De gårdene som var oppført med flest husmenn var Tømt (9), Vevelstad (7), Krokhol (6), Siggerud (5), Boger (5), Prestegården (4), Foss (4) og Gjedsjø (4).

Østlid skriver i Bygdebok for Kråkstad blant annet, sitat: Mange av disse husmennene førte en hård, ofte nokså håbløs kamp for tilværelsen. Mang en åkerlapp har husmannen og husmannskona ryddet og stelt, ryggen ble kroket og hånden ble hård under slitet for å skaffe brød til sultne munner. En lang arbeidsdag framme på gården fra 4–5 om morgenen til 9–10 om kvelden på sommeren; i onnetider både mannen, kona og de større barna framme på gården, mens de minste fikk greie sig som best de kunde hjemme. Og så i hviletiden å stelle hjemme, berge den vesle avlingen i hus. Men de holdt ut, enda ofte barneflokken vokste raskere enn åkervidda øket. Så snart gutten eller jenta var så pass de kunde arbeide for maten, fikk de ta fatt. Det kunde nok være det gikk på helsa løs somme tider; og mer enn én av disse trofaste slitere har gått til hvile uten å øine noen bedring for sig og sine. Det taler sitt stille manende sprog til noen hver av oss.

Ved å bruke kildene Matrikkelkommisjon 1723, 1838, 1886, og folketellingene 1801, 1865, 1875 og 1900, rapport fra lensmann Michel Hansen til stiftsamtmannen i Akershus i 1791, samt karter utgitt på 1800-tallet, muntlige kilder og befaring i terrenget, registrerte og kartfestet Bjørn Myrvoll husmannsplassene i Ski og Kråkstad på 1800-tallet. Bjørn Myrvolls og tidligere Ski kommunes oversikt over gårder og husmannsplasser i Ski/Kråkstad, viser at det gjennom 1800-tallet var rundt regnet 400 husmannsplasser, hvorav rundt 80 i samme tidsrom ble eget bruk. Flest husmannsplasser var det rundt 1865, rundt regnet 250, mens det i 1900 anslagsvis var rundt 100.

I forbindelse med planer om utbygging av Hurum som hovedflyplass ble det i kommuner rundt Oslofjorden foretatt omfattende registrering av kulturminner fra nyere tid. Mange av disse var husmannsplasser; 93 i alt og derav 13 tufter. Arbeidet ble utført via fylkeskonservatoren i Akershus og foreligger som et hefte på ca 100 sider datert november 1992. Der kan du lese mer om husmannsplasser i Ski kommune.

Noen tidligere husmannsplasser er pusset opp, og brukes i dag som feriested, for eksempel Hjellsbråten i Kråkstad. Møllerenga på Langhus og Tømmerholen ved Sandbakken er eksempler på tidligere husmannsplasser som kommunen har kjøpt med sikte på tilrettelegging for friluftslivet. På flere av de gamle husmannstuftene kan vi i dag finne en eller annen forenings-/lagshytte, for eksempel speiderhytta på Sterkerud, Ski jeger- og fiskeforening på Ålia og Ski Golfklubb på Smerta.

Navn
Ofte ble det bare brukt navnet på gården husmannsplassen lå under, tilføyd for eksempel -bråtan, -plassen, -stuen, -enga, -hytta. Ellers kunne navnet være beskrivende for den enkelte plass terrengmessige beliggenhet, eller andre beskrivende forhold av livet på husmannsplassen, for eksempel Nordløkka, Bakkene, Fagerholt, Myra, Nyjordet.

Ellers har vi i Ski mange talende navn som kanskje sier noe om leveforholdene: Bekkerenden, Grinda, Pungen (er i dag Buddhisttempel), Rumpa (Ræven), Klemma, Nøda, Pina (skrale forhold), Kloppa, Skremma (på grunn av ulvens skremsler), Smerta, Strevopp, Kødden (Koppen), Rennimellom osv.

Se mer: Kalender 2023