Den 30. april 1716 ble det folksomt i Kråkstad. Carl XII måtte oppgi beleiringen av Akershus festning. Natten mellom 29. og 30. april brøt han opp fra Christiania med hele sin hær. Med løytnant Dahlfelt som veiviser tok han "Kongeveien" over Ekeberg, forbi Ljabru - Hauketo - Prinsdal - Hellerasten - Fløysbonn - Langhus - Ski kirke - Oppsand - Asgjerrud - og slo leir nord i Kråkstad-bygda i strøket Ski grense - Bilitt natten til 1. mai.
Under tilbaketrekkingen laget soldatene en skanse/sperre i kongeveien gjennom Nøstvedtmarka. Rester finnes på begge sider av veien 150 m nord for avtaket til Sørstua /Øverstuene. De rev brua over Tussebekken og tok av ved Haugbro på Den Fredrikhaldske kongeveis østre trase.
Det må ha vært et ufattelig slit for folk og hester å tilbakelegge den 33 km lange strekningen med kanoner og tren på datidens veier i verste vårbløyta. Marsjen ble sannsynligvis gjennomført i løpet av 12 timer.
En slik armé parkerer ikke helt tilfeldig. Selv et tilbaketog - eller kanskje nettopp en retrett - må foregå i full orden skal det ikke ende i kaos. For å avgjøre hvor hæren skal kampere må der foretas en rekognosering. Og parkeringsplassen i Kråkstad må ha egnet seg utmerket for den tids hæroppsetning. Den lille bekken mellom Bieltvedt og Rud har i vårløsningen gitt vann nok til mannskap og hester, og det svakt hellende landskap på begge sider av den, har gitt gode betingelser for utkjøring av kanoner og tren og parkering av hester, og med mannskapene forlagt utover de mer flate jordene.
Vi ser for oss svenskehæren der den dukker fram på toppen av Steinmølbakken: Først trompetere til hest, og så - 
Carl XII i spissen for sin stab. Kongen og staben hans bøyer av til høyre, over tunet på Bieltvedt, forbi Rud, og gjør holdt på Østby. Her er det ordnet med innkvartering for ham og hans nærmeste medarbeidere, og natten til 1. mai 1716 tilbringer kongen her. For så vidt delte han ikke helt sine soldaters kår den gang. Men så var han da også på retrett. Han skulle ikke ildne sine folk til kamp i de dager.
Kavaleriet følger ikke kongen, men tar veien rett fram mot Bakkane, forbi Rudshytta og til Bilet. Det mer bevegelige kavaleri må ikke komme i veien for artilleriet og trenet som skal parkere i området Steinmølbakken - Bakkane. Kamperingen foregår i trøstesløs søle, under kommandobrøl og hestevrinsk.
Et par timer senere kommer infanteristene, trette og svette og overdynget av søle. I spissen marsjerer tamburene som lar stikkene gå, oppildnet av utsikten til en berettiget hvil. De annonserer ikke sine stillinger selv om de trommer litt, nordmennene kjenner likevel til hvilken vei de har tatt. Og så slår de opp teltene sine utover jordene på Tømt, Bieltvedt, Rud og Østby, mens fortroppen med bl.a. syke og sårede har leiret seg på Asgjerrud, på den andre siden av sognegrensen. Leirbålene flammer i mainatten.
Å ha fiendens hær liggende i bygda medfører som rimelig er store ubehageligheter, og innbyggerne i Kråkstad og Ski blir ikke spart under bivuakkeringen. Det er særlig hester fienden har bruk for på tilbaketoget - skapninger som det blir tatt lite hensyn til under en krig.
Høsten 1716 var det tingforhør som tok opp hvilke skader svenskene hadde påført den enkelte gården. Skadene ble beregnet til flere tusen riksdaler.
Tidlig neste morgen bryter svenskene opp og fortsetter veien om Bilet over Sandbekk Bru, om Vegger i Tomter, og til Onstad sund, der Carl XII lar hæren frakte over Glomma på flåter og gamle hustak. Da har han brukt 2 dager på veien Christiania - Onstad sund. Overfarten foregår i tiden 2. til 5. mai. Først nå unner han sine soldater en skikkelig hvil. De fikk 2 døgn å puste ut på.
Utdrag fra: I Carl XIIs fotefar av Anton Schou
Se mer: Bygdebok (Østlid 1929) s160-169 Svenskenes gjennommarsj 1716.