I noen uker høsten 2010 ble det foretatt utgravninger øst for Kråkstad kirke fordi kirkegården måtte utvides (Russ og Simonsen 2011). Gammel åkerjord ble skrellet av ved maskinkraft, og det ble avdekket omkring 100 mørke flekker av ulik størrelse, fra 40 cm til over 2 m i diameter. Dette var overflaten på groper gravet ned i undergrunnen. En del av dem ble gravet igjennom for å finne ut hva de inneholdt. Selv om noen av gropene kunne være stolpehull var det ikke noe som tydet på at det var rester av en huskonstruksjon. En del av gropene var fra nyere tid og kan ha vært spor etter gjerder.

26 av gropene inneholdt kull og brente stein, slike anlegg kalles kokegroper. De er blant de vanligste kulturminner i jordbruksstrøk, særlig når åkerjorda avdekkes i områder med jernalderbosetning. Selv om det er stor likhet er det også variasjon og mange tolkninger av slike groper, de finns på jordbruksboplasser i lavlandet, på gravfelt, i seterstrøk og jaktlandskaper i høyfjellet. Felles for dem er bruk av stein som varmeelement, og at de hovedsakelig dateres til eldre jernalder, de fleste fra omkring Kr.f. til ca. 600 e.Kr. Det finns unntak, dateringer tilbake til bronsealder og dateringer i vikingtid, men det er sjelden (jfr. Gustafson 1999, Gustafson et.al.2005). Kokegropfelt er kjent i hele Norden, en tradisjon som har spredt seg fra sør, hvor kokegropene er noe eldre enn i Norge. Bildet viser Kråkstad kirke og det avdekkede kokegropfeltet rett øst for kirken. Kokegropene skimtes som mørke flekker. Foto Kulturhistorisk museum.

Av de 26 kokegropene er 6 datert på kull ved C14-metoden. Dateringene plasserer gropene i eldre jernalder, i dette tilfellet innenfor yngre romertid og folkevandringstid (ca. 245–540 e.Kr.). Analyse av kullet viser at det ble benyttet bjørkeved i bålet, i ett tilfelle furu. 26 kokegroper fordelt på 300 år blir ikke mange måltider pr. generasjon. Men hele kokegropfeltet er neppe avdekket, sannsynligvis fortsetter det nordover under prestegårdsalleen og videre på jordet på den andre siden av veien. Derfor vet vi ikke hvor stort feltet var, og om bruken kan har gått lengre tilbake i tid. Fra utgravningen foreligger dateringer tilbake til bronsealderen, bl.a. et dyrkingslag, som viser at det har vært aktiviteter i området over et langt tidsrom.

Innholdet i kokegropene er enkelt: et lag kull i bunnen, og over ligger et lag med brente stein. Mange har laget mat i kokegrop etter oppskrifter fra førindustrielle samfunn som har benyttet metoden: det graves en grop, her brennes et bål og etter en stund legges nevestore stein i bålmørjen. Når disse er gjennomvarmet, blir maten lagt på de varme steinene, kjøtt eller fisk, godt innpakket i blader og kanskje våt never. Et torvstykke legges over som et lokk og gropa fungerer som en steikeovn. Etter en time eller to er måltidet ferdig.

Selv om det er flere muligheter for tolkning av groper med oppvarmet stein, antar vi at gropene som ble avdekket ved Kråkstad kirke ble benyttet til matlagning. Da er de vel nokså trivielle? Den oppfatningen ble delt av mange, til diskusjonen kom i gang for noen tiår siden. Riktig nok er de spor etter måltider, men sannsynligvis ikke hverdagsmat, men rituelle måltider. Felt med kokegroper som ikke knyttes til gårdsanlegg tolkes som kultplasser, hvor mange folk samlet seg ved spesielle anledninger for å delta i felles måltider – offermåltider som ble delt med gudene (Narmo 1996, Steinsland 2005 s.276, 279). Kokegropfelt ved middelalderkirker er ikke uvanlige, men siden de er usynlige på markoverflaten har vi ikke den samme oversikten som over gravhauger på kirkesteder.

Det er en stor kontrast fra den høyreiste kirken til små groper fylt med brente stein fra århundrene rett etter Kristi fødsel, en hendelse ingen her oppe hadde hørt om. Hvilke guder som ble dyrket vet vi ikke, men det var trolig en eldre tradisjon enn vikingtidens gudeverden. Det kan ha vært en religion basert på fruktbarhetskultus hvor kvinnelige guddommer spilte en viktigere rolle enn i vikingtiden.

Kultplassenes funksjon
Helligsteder hadde både religiøse og profane funksjoner, de var ikke bare kultplass, men kunne også være markedsplass og tingplass (Steinsland 2005 s. 268 f). Kanskje det ikke først og fremst var de døde og kontakten med forfedrene som var bakgrunnen for å reise gudshuset på en hedensk kultplass? Selv om det religiøse grunnlaget var forskjellig, i romertid, vikingtid og kristen tid, hadde det hellige stedet hvor ritualene skulle foregå, mye felles. Her var et sted med mange aktiviteter, et sted hvor bygdas folk samlet seg, og hvor de har følt tilhørighet. Det kan ha vært grunnen til at stedet ble valgt, at mange av disse aktiviteter kunne fortsette, uavhengig av religion. Men viktigst av alt var kanskje at steder med tusen års rituell tradisjon har inneholdt en usynlig kraft – det var ikke tilfeldig at de to høydedragene hvor kirkene ble bygget ble valgt til den viktigste samlingsplassen tusen år før. At nettopp disse stedene ble valgt underbygger Schous analyse av gårdsbosetningen, at her var kjernen til de eldste jordbruksbosetningene, her var bygdenes sentrum.

Se mer: Follominne 2014, Kultplasstradisjon Kokegropfeltet ved Kråkstad kirke.