Stasjonsveien ca år 1911
1. Til venstre ser vi Dal-gården, hvor kjøpmann Martin Nesten holdt til.
2. Nedenfor ser vi smia som Kristian Tronaas bygde. Den ble senere drevet av smed Strøm.
3. I bakgrunnen mot skogkanten ligger Midsemgården, som den gangen het Missum.
4. Bak stabburet ser vi Solvang bygget av Ludvig Brekke. Han drev kolonialforretning her, - senere overtatt av Johan Ambjørnrud.
5. Til høyre Heimdal hvor familien Mørk drev butikk, telefonsentral og postkontor.
I Kråkstad sentrum var det i 1964 ca 20 boliger. I 2013 er vokst til 40. Dette er et lett målbart tegn på utviklingen. Her finnes et godt utbygd omsorgssenter og et godt utbygde skoletilbud. Ny idrettshall er tatt i bruk, men banken, postkontoret og matbutikkene er borte. En periode var det fem matbutikker i området.
Se mer:
Follominne 2000 s205-216 Ski - Landskap med historie av Lil Gustafson
Follominne 1973 s39-51 Follobygdene i eldre Kartmateriale - En oversikt utarbeidet av Terje Schou
Follominne 1994 s56-86 Kråkstad og Ski i medgang og motgang 1905-1940 av Erling Rønneberg
Bygdebok (Østlid 1929) s138-160 Noen trekk av utviklingen
Kråkstad sentrum 1964
1964 var det året Kråkstad og Ski kommuner slo seg sammen til Ski kommune. Den store hvite bygningen øverst på bildet er kommunehuset i Kråkstad, nå Kråkstad Samfunnshus. Midt på bildet er det et område avgrenset av Parkbakken, Elveveien og Kråkstadveien med ca 20 boliger som danner sentrum i Kråkstad på den tiden.
Se mer: Kalender 2014.
Den aller nørste del av bygda vår ligger nu som en fredsommelig «krok» utenfor den moderne trafikk. Men inntil den nye riksvei var færdig til Kråkstad 1860-62, var den kanskje den mest trafikerte del av bygda. For her gikk Kongeveien fra Christiania, over Onstad sund mot Sverige.
Foruten kongeskyssen som for her, når unionskongene med sitt følge skulde fra Stockholm til Christiania, eller omvendt, var det en i almindelighet meget trafikert veistrekning for norske og svensker på deres byturer.
Foruten «småleningene» fandtes også svensker, som fra Warmland kjørte sine lass av spiker og andre jernvarer for å få varene omsatt etter veien, eller i Christiania. Som returgods hadde svenskene tønner med salt sild. De brukte okser istedet for hest. Ennu kan en pløie opp okseskor, som disse hadde mistet, for når svenskene hvilte, holdt de gjerne til på de gårder, som lå nærmest byveien. Oksene blev da sluppet og gikk fritt og beitet. Men de hvilte også i ett av de mange hvile steder etter veien, for her hadde de nemlig også brennevins salg.
Det gikk ry av disse hvilesteder. Det var nemlig ikke bare gjennemreisende som søkte disse, men også bygdefolk når de skulde ha sig en rangel, eller ha gjort en handel o.s.v. Brennevinet blev nokk for endel produsert på stedet, men mest almindelig på enkelte gårder i bygda som drev denne produksjon i større målestokk.
Prisen var 6 skilling potten, er det fortalt, men det skulde vært stor forskjell på kvaliteten fra de forskjellige produsenter.
I småstuene etter veien bodde forskjellige slags håndverkere, og i Rudshytta var det teglverk.
Når noen i bygda skulde bygge, så møtte de opp etter veien, eller la ned beskjed i ett av hvilestedene, at de var kjøpere av spiker, de kjente «svenskespiker», som endnu findes i gamle hus. Når det så hendte at unionskongen aktet å fare gjennem bygda, da gikk budstikken, at alle tjenestemenn og skydspliktige bønder hadde å møte. Bønderne måtte møte på Wegger med sine hester, når kongen skulde til Christiania. Herfrå til nordre Ski var ett skydsskifte. Til sidstnevnte sted måtte de da også sende en mann til å ta hesten igjen, ellers blev den sluppet på fri fot.
Når kongen returnerte var fremmøtet det omvendte.
Lensmannen måtte ride ett stykke foran kongefølget for å sikre, at veien var klar. Det kjørtes nemlig så fort, som forholdene tillot. Mange bygdefolk, gamle og unge, mødte da fram etter veien for å få ett glimt av stasen.
Under sin regjeringstid reiste Carl Johan denne vei flere gange. Sagnet forteller, at han gjerne, under oppholdene, vilde snakke med folket. Han ga penger til barna som var mødt frem o.s.v., da han ikke riktig godt forstod hverken norsk eller svensk brukte han tolk. Han var jo først og fremst franskmann.
Sidste gang han kjørte denne vei, var han gammel og meget skrøpelig, er det fortalt Hans søn Oscar I, var den sidste unionskonge, som kjørte denne vei.
Den gamle kongevei ligger der som før, men trafikken er nu liten. Skogen skygger enda veien nu, som i dens velmaktsdager.
De små jordveier etter veien, ligger der endda, med skogen omkring som vakkert innrammede billeder, med delvis huser fra de livligere dager. Den del av veien, som ligger innenfor strekningen Bilet-Opsand er nedlagt, og lite kjørbar, i hvertfald i sommertiden.
Den gamle Kongevei er forlengst gått over i historien som sådan, men dens historie kan fortelle oss meget om nøisomhet og slit, om gode, fredsommelige tider, om krig og ulykker.
Jeg sikter da særlig til svenskenes gjennemmarsj våren 1716, da svenskekongen Karl XII med hele sin hærstyrke returnerte fra Christiania, etter sitt mislykkede angrep på Akershus festning.
Under denne sin retrett lå svenskekongen her i nord-bygda natten til 1. mai med hele sin hær. De hadde brukt 2 dager på veien Oslo-Kråkstad. Men det var ikke nokk hermed. Ett kompani av Warmlands regiment hadde da allerede ligget her i 6 uker, og hadde i denne tid brannskattet Kråkstad og Ski for behov til svenskehæren. De «kontribusjoner» som svenskene utskrev på hver gård, var ikke småtterier. Av en «fuldgård» krevdes 32 riksdaler i kontanter, samt 2 skp. høi og 1 tønne havre. De som ikke hadde kontanter, og det var vel de fleste, måtte svare hester og kyr, etter takster som svenskene selv holdt.
Jeg gjengir endel av berettninger herom, som er samlet av lektor Østlid fra off. arkivdokumenter, og som også finnes i hans utmerkede «bygdebok for Kråkstad».
Sommeren 1716, blev der opptatt tingsforhør, for å få bragt på det rene, hvor stor denne skade var.
For Kråkstad og Ski var skaden beregnet til 5081 riksdaler. Til sammenligning: Vestby 2300 rd., Nesodden 209 rd. For Aas, Drøbak og Frogn tils. 9876 riksdaler. Vår bygd blev således særlig hårdt rammet.
Det skulde, etter hvad sagnet forteller, blitt nedrevet hus til brensel, men dette findes ikke oppført under tingsforhørene. Vi har kun ett minne fra denne tid, nemlig «Svenskesletta» i Tømtskogen. Andet er ikke levnet til vår tid.
De direkte tap for bønderne var nok hårde å bære, for det var ingen til å erstatte. Men ettervirkningene var heller ikke små. Våren 1716 var det en stor del av bøndene, som ikke fikk tilsådd åkrene sine. Svenskene hadde tatt såkornet, og hestehjelpen var dårlig. Veiene var nedkjørte av svenskenes artilleri og tross. Disse ettervirkninger av krigen merkedes i flere år. En hjelpeaksjon iverksatt etter påbud av kongen, ga bare an ledning til misnøie.
Det kom imidlertid en lang fredsperiode, og bygda vår, som landet forøvrig, rettet sig lidt etter lidt opp igjenn.
Når landet er ufritt, må man danse etter herrefolkets pipe. Det har også vår generasjon erfart.