Etter solnedgang søndag 4. august 1754 spredte et uhyggelig ildskjær seg i skogtraktene nord for Kråkstad kirke. Det var stua i plassen Kløfta under Østby som sto i lys lue, og snart var den fullstendig nedbrent. Da folk strømmet til fant de den 60-årige plassmannen Ole Hansen liggende utenfor stua, øyensynlig slått i hjel med en øksehammer. Liket av hans 74 år gamle hustru Helge Eriksdatter lå i glørne midt på stuegolvet, mens hennes brordatter, den 23-årige tjenestejenta Helvig Eriksdatter ble funnet helt forkullet ute i svaien. Noe ulykkestilfelle kunne det ikke være snakk om, men det var ingen som visste noe sikkert om hvem som sto bak ugjerningen. Ole Hansen, som livnærte seg som murmester, hadde ikke det beste ord på seg, og plassen gikk da også under navnet Helvete.

Ekstrarett og forhør
Over to måneder senere, 16. oktober 1754, ble ekstrarett satt på Rullestad tingstue i Ski. Slottsfogden Søren Røed møtte som aktor etter amtmann Christian Gersdorffs ordre. Peder Eriksen, Erik Eriksen og bygdevekteren Thorer Olsen møtte i retten som «paarørende venner». Erik Eriksen var trolig den drepte piken Helvigs far.

Fortsatt var ingen blitt pågrepet for det «begangne Mord og Mordbrænderie». Etter amtmannens ordre var det blitt kunngjort fra kirkebakken at den som kunne gi opplysninger som førte til at mordene ble oppklart, skulle få utbetalt en premie på 50 riksdaler av en pengesum som var blitt funnet på branntomta. Sognepresten i bygda, herr Lars Hansen Frisach, hadde tidligere skrevet til amtmannen og angitt visse personer som mistenkelige.

Gårdmannen Thorer Pedersen «paa hvis Eiendeele gierningen er forøved» var opprinnelig fra Gustvet i Hobøl. Han hadde giftet seg i 1738 med Anne Andersdatter på østre Mørk i Kråkstad og i tolv år forpaktet denne gården før han kjøpte Østby. Han eide også to andre gårder i Kråkstad. Plassen Kløfta var tretti år tidligere blitt oppført ved en gammel bråte.

Thorer Pedersen Østby ble nå avhørt som første vitne. Han fortalte at han branndagen hadde avtalt med dragon Thomas Reitvet å møtes i plassen Nauen under Tømt for å dra på jakt neste morgen. Ved firetiden om ettermiddagen hadde han innfunnet seg i Nauen, og sendt bud til sin trettenårige sønn Peder om å låne en jakthund og komme dit. Ettersom sønnen ikke dukket opp, hadde Thorer utpå kvelden gått til Kløfta for å se etter Thomas Reitvet. Der hadde han truffet Ole murmester og hans kone, og Ole Syversen Stokstad i Tomter hadde også vært til stede. Ole murmester hadde budt Thorer inn i stua på en kanne øl, og først «ved dagens undergang» hadde han vendt tilbake til Østby, der hans kone hadde gitt ham aftensmat og fortalt at Peder var dratt avgårde til Nauen. Bildet viser plassen Nyborg under Østby. Her lå en gangp lassen Kløfta hvor trippeldrapetskjedde søndag 4. august 1754. (Foto: Akershus fylkesmuseum).

Etter måltidet fant Thorer fram en børse med en haglladning og gikk ut for å se etter sønnen. Da han en gang mellom klokken ni og ti nærmet seg Kløfta, hørte han et redselsfullt skrik. Bak stuehuset var det noen som harket og pustet tungt «som i døds nøed», og samtidig hørte han tre dundrende slag innenfra, omtrent som om noen skulle ha slått på en kiste. Han ble redd og løp så fort han kunne til Nauen, der han fant sønnen Peder og husmannen Truls Anonsen. De dro innom plassen Pina under store Trånås for å få Endre Amundsen og hans sønn Johannes med seg. Da de nærmet seg Kløfta så de at stua var overtent, og Thorer hadde derfor hastet ned til Østby etter mer hjelp.

Slottsfogden spurte hvorfor Thorer hadde tatt en ladd børse med seg når han bare skulle møte sønnen, men Thorer svarte at han ville overnatte i Nauen og dra på jakt morgenen etter. Han ble spurt hvorfor han ikke hadde avfyrt geværet for å skremme ugjerningsmennene, og sa at «der var komen for stoer Rædsel over hannem, og hand Sandsede ikke noget». Det var også derfor han hadde dratt til Nauen etter hjelp, mens både Jørgenrud og flere andre gårder lå atskillig nærmere brannstedet.

«... haver ikke her at grave meere effter»
Slottsfogden gikk nå hardere ut, og spurte Thorer om han vedkjente seg å ha sagt at han ikke kunne få Ole murmester ut av plassen «førend ieg brænder hannem ud». Det nektet Thorer for, og han hadde heller aldri tenkt noe slikt. Men hadde han da ikke henvendt seg til kjøpmann Jørgen Frost i Drøbak for at denne skulle be major Hagemann ikke å mistenke ham for mordene? Nei, svarte Thorer, han hadde aldri snakket med kjøpmannen om dette. Men, fortsatte slottsfogden, skyldte han ikke Ole murmester penger? Thorer måtte innrømme at han hadde lånt tre riksdaler av ham i slåttonna. Og hadde han etter mordene vært i forbindelse med en svenske som bodde på Bjerkebakken i ytre Enebakk? Jo, sa Thorer, han hadde åtte dager etter brannen hilst på ham i Sagstua ved Vestby, men ikke sett ham senere. Heller ikke Thomas Reitvet hadde han sett noe til etter brannen.

Slottsfogden ville nå vite hvorfor Thorer hadde nektet lensmannens folk å lete på branntomta, men dette ville han ikke innrømme. Senere skulle det komme to vitner som under ed bekreftet at Thorer hadde vist bort lensmannsfolkene med ordene: «De giør Vold paa mine Ejendeele og haver ikke her at grave meere effter».

Thomas Rasmussen på Reitvet bekreftet at han samme søndag hadde avtalt med Thorer om å møtes i Nauen for å gå påjakt neste morgen. Han hadde vært i følge med sin dragonkamerat Christian Larsen, som var salmaker på Sprutut under Asperud, og Marcus Svendsen på Glanuta under Reitvet. De var imidlertid ikke kommet lenger enn til Missumbråtene før de måtte snu på grunn av regn, og hadde dratt til Sprutut der de «tændede varme udi Een Piibe-Toback». Ved solnedgang hadde de reist hjem hver til sitt, noe som også Christian og Marcus kunne bekrefte. Thomas hadde ikke møtt noen på hjemveien, men hevdet at han hadde vitner på at han hadde vært hjemme på branntidspunktet.

Svenske i søkelyset
Ved rettsmøtets åpning morgenen etter forkynte slottsfogden at lensmannen i Enebakk hadde transportert svensken Peder Mathisen til tingstedet. Per Mattesson, som han vel egentlig het, var smed og holdt til på plassen Bjerkebakken i Ytterbygda. Alle vitnene måtte nå sverge med hånden på Bibelen at de skulle fortelle den hele og fulle sannhet, noe Thorer Østby og de andre dagen i forveien ikke var blitt bedt om å gjøre. Den som sverget falskt risikerte å tape sin sjels salighet, noe 1700-tallets mennesker trodde fullt og fast på.

Flere vitner hadde satt søkelyset på Per svenske. Thorer Hansen skomaker på Tømt kunne fortelle at Per sommeren før hadde spredt rykter om at Ole murmester «her oppe i Helvede eller Kløften» hadde mye penger. Per hadde antydet at sammen med «een troe Camerat» ville han kunne tvinge Ole til å fortelle hvor pengene var gjemt, «thi ieg skulde strække ham saaledes hand nock skulde bekiende». Skomakeren hadde ikke svart noe til dette, men bare gått sin vei. Per hadde også sankthansdagen året før kommet inn til husmannen Gunder Nielsen i Sanden under Unås i Tomter og sagt at Ole murmester hadde gjemt mye tyvegods hjemme hos seg. Han hadde også tilbudt Gunder ti riksdaler for å bli med ham til Kløfta.

Ole murmester hadde en vårdag året før fortalt Truls Anonsen i Nauen at Per svenske hadde vært i Kløfta for å låne en hest. Per hadde utført noe smedarbeid for Thorer Østby, og hadde lang vei hjem til Enebakk over Stokstadskogen. Ole hadde imidler tid ikke villet hjelpe ham, og Helge Eriksdatter hadde sagt at Thorer Østby sannelig selv kunne ha sørget for hest. Da hadde Per tatt henne så hardt i skuldrene at hun hadde kjent det i tre uker etterpå. Han hadde også angrepet Ole mens han freste at «det var værd at stæde din Hund for bælgen», noe som innebar å få seg en omgang med glødende smiredskaper. Den atskillig eldre Ole hadde bedt tynt for seg, og det hadde ikke kommet til videre håndgemeng. Per hadde hatt med seg en «Ræffel», en børse med riflet løp. Halvor Endresen på store Trånås hadde da vært i Kløfta og kløvd spon, og kunne gjengi svenskens ord til Helge: «Diævelen skal styrte i dig og ieg skal tage din gode hilsen (helse) fra dig».

Per hadde fortalt Gunder Sanden om opptrinnet i Kløfta, og hadde da spyttet langt og sagt at «Saadanne Folck skulle slaaes ihiæl og brændes op». Gunder hadde også hørt av Helge Eriksdatter at «den skiønne Svendske» hadde gått til angrep på henne, og hun hadde sagt at dersom tjenestejenta Helvig ikke da hadde kommet inn i stua, ville han ha gjort mer enn det.

Per svenske forklarer seg
Per Mattesson kom nå «goedvillig mødende» i retten. På slottsfogdens spørsmål opplyste han å være 47-48 år gammel og født i Silbodals sogn i «Provincen gamel Wærmeland i Sverrig», altså i strøkene rundt Årjäng, og at han 23 år tidligere var kommet til Norge. Han hadde den gang forsøkt å smugle norsk tobakk inn i Sverige, men var blitt avslørt, og hadde etter dette oppholdt seg på norsk side, først tre år i tjeneste hos presten Jonas Rist på Ullensaker. Han hadde også i tre år vært gevaldiger eller oppsynsmann under 2. Akershusiske infanteriregiment, og bodd på Flaen i Sørum. Etter det hadde han i ni år tjent på søndre Naddum i Høland, men her ble han tatt for tyveri og var «bleven Pisket i Fængsel». Så hadde han giftet seg med en enke i Enebakk og flyttet dit. Etter hennes død hadde han inngått nytt ekteskap med piken Guro Nielsdatter, og de hadde i halvannet år bodd på Bjerkebakken i Ytterbygda.

Per forklarte at han branndagen hadde vært syk og befunnet seg hjemme i sin egen stue. Ved solnedgang hadde han vært en kort tur borte hos Dorthe i Sagstua ved Vestby for å få hjelp for hoste. Noe «skyde gevæhr eller øxe» hadde han ikke tatt med seg, bare en kjepp i hånden. Dorthe i Sagstua var åpenbart en av de kloke konene som kunne gi gode råd og medisiner, ofte av tvilsom natur, til syke. Han hadde ikke drukket brennevin eller øl hos henne, og kort tid etter hadde han dratt hjem og blitt liggende i åtte dager. Tidligere denne søndagen var det i Enebakk kirke blitt bedt for ham «som Et sygt og Sængeliggende Menniske» før og etter prekenen. På slottsfogdens spørsmål opplyste han at han hadde bedt Hans Holmsen Vik om å la ham «teigne til Bøn af PrædikkeStoelen».

Per kunne ikke huske å ha snakket med Thorer skomaker om hva Ole murmester hadde gjemt av penger i Kløfta, og ville derfor hverken benekte eller innrømme noe slikt. Heller ikke Gunder Sanden hadde han snakket med om dette. Han hadde derimot vitner på at han hadde vært hjemme i Bjerkebakken den natten drapene skjedde, men hvem disse var «kand hand nu ikke erindre eller vil siige».

Slottsfogden dreide nå avhøret i en annen retning, og spurte om Per hadde andre gangklær hjemme hos seg «end De hand paa louglig maade kand godtgiøre sig at være tilhørende». Dette nektet Per for. Slottsfogden truet da med å ransake stua i Bjerkebakken, men Per svarte at det kunne han gjerne gjøre.

Mann i hvitt
Jens Andersen Sigton fortalte at han branndagen litt før solnedgang hadde ridd til Fusker i Tomter med brev til major Rummelhoff, og på hjemveien i mørket hadde han sett en mann i hvite vadmelsklær stå i veiskillet ved Missumbråtene, ikke langt fra Kløfta.

Truls Nauen kunne bekrefte at Thorer Østby samme kveld ved solnedgang hadde dratt fra Nauen opp til Kløfta for å se etter Thomas Reitvet, mens Peder Thorersen straks etter var kommet med jakthunden og lagt seg tilrette ved skorsteinen. Også Truls hadde lagt seg med sin hustru «til Roelighed» og sovnet, da Thorer kom tilbake og kunne fortelle at «her er u-lykke paa færde i Kløften, stadt op». Da de nærmet seg så de at stua sto i brann, og alle hadde dratt til hver sin kant for å hente mer hjelp. Alt Truls Nauen hadde sagt stemte med Thorers forklaring.

Tjenestejenta Else Auensdatter kunne bekrefte at Thomas Reitvet hadde vært hjemme halvannen time etter solnedgang, og at han senere ikke hadde forlatt huset. To andre vitner på Reitvet kunne derimot ikke huske når han hadde kommet hjem. Reitvet lå et godt stykke sør for Kløfta, og øvrigheten viste ikke lenger noen interesse for Thomas etter dette.

Slottsfogden fant nå å avslutte rettsmøtet, men forbeholdt seg retten til å edfeste Thorer Østby og de andre vitnene som ikke tidligere hadde sverget med hånden på den hellige skrift. Samme dag solgte Thorer sin gård Østby til odelsmannen Ellef Andersen Vien for 640 riksdaler, men transaksjonen ble ikke tinglyst før året etter. Elan avhendet senere også sine to andre gårder.

Etterforskning på 1700-tallet
Aktoratet hadde på forhånd gjort undersøkelser både om Thorer Østby og Per sven ske, og satt opp en lang liste med spørsmål av ulik art til begge. Ikke alt ser ut til å ha blitt gjennomført på profesjonelt vis. Thorer Østby hadde nektet for å ha snakket med kjøpmann Frost i Drøbak om mistanken mot ham, og kjøpmannen burde selvsagt vært innstevnet som vitne for å bekrefte om samtalen hadde funnet sted eller ikke.

Per svenske hevdet å ha oppsøkt Dorthe i Sagstua på et tidspunkt som innebar at han ikke kunne ha vært på åstedet brannkvelden. Riktignok krevde loven to vitner, men ettersom aktoratet åpenbart på forhånd hadde forhørt seg om Per, er det påfallende at Dorthe ikke ble innkalt som vitne, noe som kan bety at hun ikke ble ansett som tillitvekkende. Slottsfogden blandet også kortene grundig ved å framsette mer eller mindre lose tyverimistanker mot Per om forhold som neppe hadde noe med brannen å gjøre.

Om Thorer virkelig hadde sagt at han måtte brenne Ole murmester ut av plassen for å bli kvitt ham, måtte han nødvendigvis komme raskt i øvrighetens søkelys. Noen måtte ha fortalt slottsfogden om dette, men det ble ikke ført vitner som kunne bekrefte utsagnet. Det tyder på at det hadde gått rykter i bygda som mange hadde hørt, men at ingen kunne eller ville stå fram som opphavsmann til disse. Et slikt rykte ville selvsagt raskt blitt spredt etter brannen, også fordi Thorer på en brysk måte hadde vist lensmannens folk vekk fra branntomta.

Thorer forsto åpenbart at han ville bli mistenkt for drapene. Tross alt hadde han innrømmet å ha vært utenfor stuehuset på Kløfta mens drapene ble begått. Han hadde også oppført seg merkelig da han ikke hentet hjelp på de nærmeste gårdene, men isteden tok den lange omveien til Nauen. Påfallende var det også at en bonde med tre gårder skulle være henvist til å låne tre daler av en plassmann, tilsvarende verdien av ei ku. Noen må ha visst om dette lånet, ettersom slottsfogden kjente til det før utspørringen av Thorer begynte.

Skreddersydd for mistanke
Som eier av tre gårder var Thorer Østby en framstående mann i bygda, uten at vi dermed vet så mye om hvilken anseelse han nøt i lokalsamfunnet. I 1746 hadde han som gift mann fått et barn utenfor ekteskap. Slikt ble ansett som skammelig, og han hadde neppe det beste rykte. Det var nok likevel vanskelig å forestille seg ham som mordbrenner, selv om enkelte ting pekte mot ham. Per svenske var derimot en fremmed, en uberegnelig og oppfarende mann som var blitt pisket for tyveri, riktignok mange år tidligere i et annet sogn. Tyveri ble regnet som uærlig handling, og straffen ble tradisjonelt utført av bøddelen eller en annen person som ble ansett som uren. Det urene hadde dermed smittet over på Per, og han må ha vært en lite velsett person i lokalsamfunnet. En god smed var likevel ettertraktet, og vi har sett at Per hadde fått arbeidsoppdrag også utenfor hjemsognet.

I lokalsamfunnets forestillingsverden passet nok den tyveridømte svensken Per Mattesson langt bedre i rollen som mordbrenner enn selveierbonden Thorer Østby. Vi ser da også at de fikk ulik behandling i retten. Per var blitt innbragt av lensmannen i Enebakk, og i motsetning til Thorer forhørt om personalia og livsløp. Forhøret av Per ser også ut til å ha funnet sted i en langt mer aggressiv tone. Også Thorer fikk intrikate spørsmål, men hans svar ble tilsynelatende godtatt uten at slottsfogden fulgte opp. At han ble spurt om han hadde møtt Per etter brannen tyder på at øvrigheten ikke så bort fra at de to, som kjente hverandre fra før, kunne ha samarbeidet om ugjerningen.

Per opptrådte både dumt og provoserende i retten, og nektet å oppgi navnene på dem som kunne bekrefte at han på branntidspunktet hadde vært hjemme i Enebakk. Han la ikke skjul på sin forakt for øvrighetens representanter. Men selv om han året før hadde gått til fysisk angrep på Ole murmester og hans kone, var det ikke noe som knyttet ham til drapene i Kløfta. Alt tydet på at han hadde vært syk og befunnet seg hjemme i Bjerkebakken på branndagen.

Både Per svenske og andre vitner brukte navnet Helvete om Kløfta. Dette navnet kunne bli brukt om dype juv, av og til med et fossefall. Hellete under Danskerud i Kroer kan være et slikt navn. I Kråkstad kan det ha kommet i bruk fordi plassene Nauen (Noden) og Pina lå like ved. Plassnavn av typen Pina, Jammerdal og Helsfyr (”Hölles-Feuer”) var ikke uvanlige i østlandsområdet, og kan ha oppstått som en særegen form for bygdehumor. Noen mil i sørøst lå Helvete under Langebrekke like ved Momarkedet, og denne plassen hadde neppe fått sitt navn på grunn av natur forholdene. Tingbøkene derfra kan fortelle at plassen svarte godt til navnet på sene markedskvelder når gemyttene var kommet i kok.

Amtmannen blir utålmodig
Baron Christian Gersdorff hadde vært kammerjunker ved hoffet før han i 1750 ble amtmann for Akershus amt. 1 begynnelsen av mars 1755 syntes han etter alt å dømme at saken sto i stampe. Han sendte derfor et skarpt brev til slottsfogden og ba om at Dorthe i Sagstua måtte avhøres om Per svenske virkelig hadde vært i hennes hus brannkvelden. Slottsfogden ble derfor pålagt å innkalle henne til vårtinget i Enebakk «og hende paa det nøjeste herom examinere».

Kort etter fikk Gersdorff et brev fra sorenskriver Christian Behman, som satte søkelyset på Thorer Østby og hans mistenkelige oppførsel. Gersdorff fant skriverens argumentasjon så overbevisende at han 12. april ga ordre om at Thorer skulle arresteres, og at ekstrarett «med ny Inqvisition» skulle settes. Avhøret av Dorthe i Sagstua må ha svekket mistanken mot Per svenske. Bildet viser amtmann og baron Christian Rudolph Philip Gersdorff (1723-1800). Han gir idenne saken inntrykk av å være en handlekraftig mann, men hans ettermæle er mindre godt: han skal ha vært «en indskrænket Mand nden mindste Dannelse». Manglende evner kunne likevel ikke hindre en baron av fødselen i å bli danne brogsridder og senere geheimråd. Portrett i Gisselfeld Kloster, Haslev, Danmark. Det er malt av Andreas Briinniche i 1747. Foto: Otto Andnip, Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Hillerød, Danmark.

Saken gjenopptas
Saken ble gjenopptatt 2. juni 1755 på Rullestad, og et stort antall vitner var blitt innstevnet. Thorer Østby var nå satt i arrest, og møtte i retten «los og leedig frie for baand og Fængsel». Dette uttrykket høres som en selvmotsigelse, men var en vanlig floskel i 1700-tallets rettsprotokoller og betydde trolig ikke annet enn at han ble befridd for lenkene under selve rettsmøtet. Også Truls Nauen var blitt innstevnet for å høre på vitneprøvene, noe som innebærer at øvrigheten hadde fått mistanke om at han ikke hadde fortalt den hele og fulle sannhet. Prokurator Gjessing var etter amtmannens resolusjon blitt forordnet som Thorers forsvarer. Samtlige vitner ble nå edfestet.

Første vitne var Ole Syversen Stokstad i Tomter, som Thorer hevdet å ha sett i Kløfta den skjebnesvangre kvelden. Ole bekreftet at han hadde snakket med folkene i Kløfta ved solnedgang, men Thorer hadde han ikke sett noe til. Hesten hans var derimot blitt skremt rett sør for plassen og hadde sprunget av veien da han red derfrå, men mennesker hadde han ikke sett før han like etter møtte Jens Sigton i skogen på vei hjem fra Fusker. Dagen etter hadde han vært med på å rydde branntomta, og da hadde Thorer i flere andres påhør sagt til ham: «Ole! Herre Gud hvem skulde have tænckt denne u-lykkelige tildragelighed siden Du Reed herfrå i Aftes, thi da kom ieg her, da paa den tiid Du Rejste, og drack min Pot øhl».
Jens Olsen Biltvet hadde nytt å fortelle om Truls Nauen. Truls skulle ha gått rundt og fortalt at han brannkvelden hadde stått like sør for Kløfta, på samme tid som Ole Stokstad hadde reist derfrå. Truls kom fram i retten og innrømmet at han hadde sagt dette. Jens Biltvets hustru Anne Olsdatter hadde flere ganger hørt Truls si at han etter solnedgang hadde stått i Jørgenrudholtet rett sør for Kløfta for å speide etter jegere, og at han før han gikk hjem hadde hørt Thorer snakke med tjenestejenta Helvig. Det er ikke så rart at aktoratet så med nye øyne på Truls Nauen, ettersom han i det første rettsmøtet ikke hadde sagt noe om at han hadde vært ved Kløfta brannkvelden. Han ble likevel ikke underkastet nytt forhør før helt mot slutten av rettssaken.

Lars Jonsen på prestegården hadde dagen etter brannen vært inne på låven i Kløfta for å se på «de brændte been». Thorer hadde da sagt ham at Ole murmester var blitt slått ihjel med en øks, og at piken Helvig var blitt drept i urtehagen sør for huset og senere slept inn i flammene. Lars var blitt så opprørt over Thorer at han hadde gått sin vei. Han husket også at Ole murmester to år tidligere hadde sagt at de eneste han hadde grunn til å frykte var sine naboer, riktignok uten å navngi noen. Andre vitner som hadde vært ved branntomta samme dag kunne fortelle at Thorer hadde strøket seg med fingeren over halsen og sagt: «Dersom her er eller fmdes fleere Penge, skal ieg give Eder dem».

Mari Christensdatter Kjeppestad hadde torsdagen etter brannen snakket med Anne Andersdatter, Thorers hustru. Anne hadde da sagt at Thorer hadde vært ved stua i Kløfta og hørt drapsmennene bryte opp kistene. Først hadde de sluppet ut hesten i åkeren og lagt seg på lur utenfor svaldøren, og da Helvig kom ut hadde de slått henne ihjel og stormet inn i stua, der også den gamle Helge ble drept. Mari hadde løpt på dør «af forskrækkelse». Et par dager etter hadde hun vært på Østby for å låne en vogn, men Thorer hadde avfeid henne: «Nej ieg haver ikke stunder, thi ieg skal giøre Liig-Kiste til de Helvedes eller Fandens been fra Kløften».

Mari Kjeppestad skulle også ha fortalt folkene i Klokkerudstua om Anne, som had de tilstått at Thorer var drapsmannen, og at han skulle ha gitt penger til en husmann for å vitne falskt. Nå blånektet Mari i retten for å ha spredt slike rykter om Anne. En kvinne fra Klokkerud ble framkalt i vitneboksen, men hun visste ikke noe som helst. Nok en gang er det ting som tyder på at aktoratet hadde gjort dårlig forarbeid. Thorers forsvarer ønsket ellers åpenbart å svekke Maris omdømme, og lot føre til protokolls at hun tidligere «haver været belagt med fattelse paa hendes Forstand». Bildet viser gården Østby. Foto Akershus fylkesmuseum.

Bente Amundsdatter på Årås fortalte at hennes nylig avdøde bror Hans Amundsen, som hadde tjent på Østby, hadde sagt at Thorer hjemme hos seg hadde to sølvbegre og to dyner som han ikke hadde hatt før brannen. Lensmann Hans Jensen i Kråkstad og hans kollega Morten Harboe i Ås hadde noen måneder tidligere vært hjemme hos Thorer, der de hadde sett to sølvbegre i et veggskap. Thorer bodde da fortsatt på Østby. Hans Jensen hadde aldri tidligere sett disse begrene hos Thorer, men hadde hørt at de skulle ha vært pantsatt av to navngitte menn. Andre kunne derimot fortelle at Thorer hadde hatt sølvsaker også før brannen, og noe konkret kom ikke ut av dette.

Thorers hustru vitner
Vitneførselen fortsatte tidlig neste morgen, «Klokken 7 slætt Formiddag». Mari Rasmusdatter, Truls Nauens hustru, bekreftet at Thorer hadde kommet til Nauen en halv times tid etter at de hadde lagt seg. Ved det første tinget i oktober året før var hun blitt innkalt for å avgi forklaring, men hadde ikke møtt opp. Slottsfogden spurte nå om det ikke var slik at Truls den gang hadde sendt henne hjem med ordene: «gak hiem, du maae ikke være her eller Prove i Sagen». Mari bekreftet at ektemannen hadde sagt dette, og la til at Thorer Østby ikke hadde vist seg i Nauen etter brannen.

Så var turen kommet til Anne Andersdatter, Thorers hustru. Hun hadde «ved dagens undergang» sett ildskjæret øst for gården og vekket de to tjenestedrengene, og rett etter hadde Thorer og Truls Nauen kommet til gårds på hver sin hest. Alle vitnene hadde fortalt at Thorer hadde forlatt Østby til fots, og han må derfor ha fått seg hest i Nauen. «Kiære Mor bliv ikke bange», hadde han sagt. Slottsfogden ville vite når Thorer hadde gått fra Østby etter kveldsmaten, og Anne mente at det måtte ha vært en time etter solnedgang. Dette ble bekreftet av drengene Anders Didriksen og Peder Eliassen. Peder mente at det kunne ikke ha tatt mer en time fra Thorer forlot Østby til han og Truls Nauen kom tilbake.

Kort etter begravelsen var det blitt holdt auksjon på Østby over løsøret etter de drepte som ikke var gått tapt i brannen. Anne ble nå spurt om hvorfor hun på auksjonen hadde grått så inderlig og vridd sine hender da de frammøtte ba om at «Gud vilde aabenbahre Giemings-Mændene til det som var forøvet i Kløften». Noe slikt hadde så visst ikke Anne gjort; hun kunne i hvert fall ikke huske det. Hun hadde heller ikke sagt noe som helst til Mari Kjeppestad.

Slottsfogden viste også påfallende interesse for ei dyne som Thorer samme vinter hadde kommet hjem med. Anne kunne imidlertid opplyse at denne var kjøpt hos Jacob Tveten i Gamlebyen.

«En snil Mand»
Forsvareren innkalte nå Thorers vitner. Vaktmester Søren Helgesen Stokstad hadde aldri hørt om noen «misforstaaelse» mellom Thorer og Ole munnester, men Ole hadde derimot kort tid før brannen sagt at Østby ville bli innløst på odel, og at han «nødig vilde miste Thorer Pedersen som en snil Mand». Heller ikke folkene på Kråkerud hadde hørt om noe uvennskap mellom Thorer og de drepte. Det samme sa ektefolkene Ole Olsen og Mari Unnulsdatter i Steinmølla under Tømt, og drengen Anders Didriksen hadde like før drapene hørt at Ole murmester ville støtte Thorer i en odelssak om Østby. Anders hadde ingen tro på at hans tidligere husbond kunne være gjerningsmannen, og hadde aldri sett mistenkelige verdisaker i hans hus.

Johannes Endresen, sønnen i Pina som nå tjente på Askerud, var brannkvelden blitt vekket opp av Thorer og Truls Nauen, og hadde fulgt med dem. Da de nærmet seg Kløfta, hadde Thorer sagt at de burde ikke gå opp dit ettersom det kunne være mange folk der «og slaae dem alle i hiæl». Johannes hadde derfor dratt til Rudsplassen etter hjelp, og hans vitnemål stemte helt overens med det Thorer og Truls hadde fortalt.

Per svenske vitner på nytt
Slottsfogden lot nå føre Per Mattesson i Bjerkebakken som vitne. Per fortalte at han to år tidligere hadde utført smedarbeid på Østby. En morgen hadde Thorer kommet til ham i smia, og samtalen hadde kommet inn på Ole murmester «og hands Riigdom». Thorer hadde da sagt: «Ole Muuremæster sidder i Pladsen Kløften og giver mig ikkun 4 rd: om aaret, Jeg kand ikke faae hannem der fra for hans stærke Brever, føren ieg slaaer ham i hiæl og brænder Dem op alle sammen». Per var blitt svært forskrek ket over dette, i alle fall etter det han selv sa. Med opprakte hender hadde han messet fram: «Thorer beed Gud i himmelen inderlig bevahre Eder fra saadan tahle og slig een gierning der aldrig bliver ustraffet». Thorer hadde ikke svart noe til dette.

Thorer kom nå fram i retten og nektet uttrykkelig for å ha sagt noe slikt om Ole murmester. Per svarte dramatisk at han «troster sig at udstaae Tortouren, derpaa det hands udsagn er Sandfærdig». Saken ble deretter utsatt.

Thorer Østby forklarer seg
To måneder senere, 1E august 1755, fortsatte saken på Rullestad. Slottsfogden leste først opp en presteattest om at vitnet Mari Kjeppestad var ved sin fulle fornuft og forstand. Ett vitne kunne fortelle at Fredrik Alvim før sin død hadde sagt at han visste om et ungt menneske her i bygda som nok kunne vitne mot Thorer Østby. Noe navn var imidlertid ikke blitt nevnt.

Så ble Thorer selv ført fram. Slottsfogden hevdet at hans opprinnelige forklaring var «urigtig og meget mistænckelig», men Thorer gjentok at han var kommet til Kløfta samtidig som Ole Stokstad red derfrå. Han ble spurt om hva slags klær han da hadde, om det ikke var en hvit vadmelsvesf? Nei, sa Thorer, det var en blå jakke. Slottsfogden spurte nå rett ut om han ikke like før brannen hadde stått ved veiskil let på Missumbråtene, der Jens Sigton hadde ridd forbi og sett en mann med hvite vadmelsklær. Thorer benektet dette. Han innrømmet likevel at han gjerne skulle blitt kvitt Ole murmester, som hadde hogd altfor mye i Østbyskogen. Men hvorfor hadde han solgt sine gårder «og Liigesom villed stiltiende snige sig af Bøigden?». Thorer viste til at han hadde hatt stor gjeld, og dessuten var han i ferd med å tape Østby på odel.

Skoggangsmenn og skøyerpakk
Under rettssaken kom det fram at folkene i Kløfta også tidligere var blitt utsatt for overgrep. Ole murmester hadde beklaget seg til Ole Stokstad over at han var blitt overfalt av «skovens Mennisker», og vaktmesteren hadde noen år tidligere hørt Helge Eriksdatter fortelle at to ukjente karer i Oles fravær hadde kommet til Kløfta, kastet henne ned i kjelleren og stjålet penger og klær.

Anne Pedersdatter, som tjente i Christiania, hadde noen år tidligere vært i Kløfta, og da hadde Helge Eriksdatter fortalt at hun var blitt berøvet av to «velbekiendte» personer, men hun hadde ikke navngitt noen. Det var åpenbart de samme folkene som Helge hadde fortalt vaktmesteren om, men til ham hadde hun sagt at hun ikke kjente dem.

Mari i Steinmølla kunne fortelle at Ole murmester ti år tidligere hadde vært i trette med «nogle Skøjerpak», som hadde truet med å hevne seg på ham. Det kan ha vært tatere hun siktet til. Ordet skøyer var nærmest likestilt med skjelm (bedrager, uærlig person), men den egentlige betydningen var omstreifer eller tigger. Begge disse betegnelsene hadde den gang en sterkt negativ klang. Skjelm og tyv var tidens mest anvendte skjellsord, og den som brukte disse i utide risikerte å bli trukket for retten for ærekrenkelse.

Andre mistenkelige personer
Bonden på Kråkerud kunne fortelle at en kremmer fra Eidsberg og hans kone natt til lørdag før brannen hadde losjert hos ham på veien til Christiania. Neste morgen hadde de villet ha ham med seg et stykke på veien, ettersom de hadde hørt at røvere oppholdt seg i Stokstadskogen. På hjemveien to-tre dager etter brannen hadde de sammen med flere andre oppsøkt Skiseng for å la hestene hvile. Kremmerkona Elias-Mari hadde da sagt at dersom drapsmennene var de samme som tidligere hadde gjemt tyvegods i Kløfta, hadde hun snakket med dem.

På Rud hadde de dagen før brannen fått besøk på gården av en Bener Larsen og hestebytteren Johannes, «havende med sig 3 qvindFolck, 3 Hæster og 2 hunder». Disse var kommet reisende østfra, og hadde fått for og vann til hestene før de reiste videre til Christiania. Trolig var dette et taterfølge. Også vaktmester Stokstad hadde hørt rykter om fremmede fugler i nabolaget. Tre dager etter brannen skulle «eendeel mistænkelige Mennisker» ha dratt mot svenskegrensen, «kommende fra Miærn eller den der af flydende Elv igiennem Een Skoug-Vej».

Gjerningsmenn i ledtog?
Thorers tjenestedreng Peder Eliassen hadde erklært at husbonden ikke hadde vært mer enn en time borte fra Østby etter at han dro ut etter kveldsmåltidet. Da kunne han neppe hatt tid til å utføre drapene, bryte opp kistene, gjemme unna verdisakene og sette fyr på stua. At Thorers hustru og tjenestefolk uttalte seg til hans fordel tenkte kanskje noen og enhver sitt om, men også uavhengige vitner som Johannes i Pina støttet opp om Thorers forklaring på dette punktet.

Øvrigheten hadde nok mistanke om at Thorer hadde begått drapene tidligere på kvelden, kort tid etter Ole Stokstads avreise. 1 så fall må han ha stått i ledtog med Truls Nauen som også befant seg i nærheten, og de to måtte da ha gått hver til sitt etter å ha gjemt unna verdisakene. Thorers hensikt med å dra opp til Kløfta nok en gang ville da være å skjule sporene ved å sette fyr på stua. Vi ser da også at aktoratet ikke ville slippe Truls helt. Mot slutten av siste rettsmøte ble han innkalt for å forklare hva han hadde gjort ved Kløfta brannkvelden. Truls bekreftet nå det han hadde sagt til andre vitner: at han hadde hørt Thorer snakke med folkene der etter at Ole Stokstad hadde forlatt plassen, og at han selv kort etter hadde dratt hjem.

Ole Stokstad hadde reist fra Kløfta ved solnedgang da Thorer første gang kom til plassen, men selv hadde han ikke sett Thorer. Truls Nauen hadde stått like ved plassen etter solnedgang. Denne nokså upresise tidsangivelsen ble brukt av flere andre vitner, og skapte åpenbart forvirring i retten. Den eneste som anga et klokkeslett var Thorer selv, som sa han hadde vært ved Kløfta mellom klokken ni og ti da ugjerningen fant sted.

Ettersom Ole Stokstad hadde forlatt plassen ved solnedgang, kunne drapene tidligst ha funnet sted en time senere dersom Thorers forklaring var riktig. Men Ole hadde like etter møtt Jens Sigton på hjemveien fra Fusker, rytteren som i mørket hadde sett en mann i hvitt ved Missumbråtene. Slottsfogden trodde åpenbart at den hvitkledde var Thorer, men etter det Thorer selv sa var han allerede da kommet til Kløfta uten at Ole Stokstad hadde sett ham. Om Thorer var mannen i hvitt vil vi aldri få vite, men den nærværende Truls Nauen ville i alle fall ha kunnet informere ham om at Ole Stokstad like i forveien hadde snakket med folkene i Kløfta.

Ryktene løper
Per svenske hadde beskyldt Thorer for å ønske død og brann over Ole murmester, men Per var dømt for tyveri, og hans ord hadde ingen verdi. Slottsfogden og lagrettemennene så nok med et skjevt smil på hans angivelige forskrekkelse over det Thorer hadde sagt til ham i smia. Men trolig hadde Per sine grunner for vitnemålet. Selv om han tilsynelatende var sjekket ut av saken, så han det nok som fordelaktig at Thorer ble dømt som gjerningsmann. Han skjønte vel at han kunne bli utsatt for bygdefolkets mistanke dersom saken ikke ble oppklart.

Slottsfogden hadde allerede i det første rettsmøtet konfrontert Thorer med utsagn om at han ville brenne ut Ole murmester. Det er uvisst om det var Per svenske som allerede den gang var aktoratets informant, eller om det var noe han senere fulgte opp for å få søkelyset bort fra seg selv. Ellers hadde Thorer åpenbart hatt et ambivalent forhold til folkene i Kløfta. Vitneutsagnene viser at han ofte uttrykte seg i sterke vendinger, og det er vel ikke utenkelig at han hadde et fast munnhell om å brenne Ole murmester ut av plassen. Etter drapene passet han seg nok godt for å bekrefte noe slikt.
Men rykter er nådeløse, og Thorer kunne ikke kjempe mot disse. Flere vitneutsagn viser at mange i lokalsamfunnet for lengst hadde stemplet ham som gjerningsmann.

Uvisshet og uhygge
Det ble aldri reist noen sak mot Thorer Østby. Øvrigheten følte vel at bevisene mot ham var for svake, og slik sett kan det vel sies om tidens rettssikkerhet at den besto sin prøve, selv om etterforskningen hadde vært så som så. Ole murmester og hans familie levde i utkanten av samfunnet, og hadde kontakt med alskens rekende fant og skøyerpakk som kom innom plassen. Det hadde også gått rykter om at det var gjemt mye tyvegods i Kløfta, rykter som kunne ha fristet mange svake sjeler både i og utenfor bygda.

Nærmere seksti vitner var blitt avhørt i saken. Ettersom den ikke ble oppklart, må den ha skapt en uhyggelig atmosfære og ligget som en tung bør over bygda i mange år. Siden ryktene i så stor grad pekte ut Thorer som gjerningsmannen, var det nok umulig for ham å fortsette å bo på stedet, og det ser ut til at han kort etter flyttet fra bygda. Hvor familien endte opp er ukjent, men Thorer måtte nok dra langt av sted dersom han ville begynne på nytt med blanke ark. Historien om mordbrannen spredte seg selvsagt raskt over bygdegrensene.

Kløfta ble snart bygd opp igjen, men navnet frambragte minner som måtte vis kes bort. Den nye gårdbrukeren Ellef Andersen Østby solgte i 1763 «Kløften eller nu kallet Nyborg» til sin svoger Anders Olsen Styrmann som var borger og høker i Christiania. Da Anders døde i 1780, ble Nyborg solgt tilbake til den daværende brukeren Svend Andersen, og plassen har senere ligget til Østby.