Om morgenen 9. april syklet Amund på jobben som vanlig. Før klokken sju om morgenen traff han "Bayer'n" ( Hans Christoffersen som var brytetrener for Ski Idrettslag). Han kom på motorsykkel fra Drøbak og kunne fortelle om den dramatiske invasjonen. Et tysk fly hadde falt ned ved Nesset 9. april. Amund var 17 år den gangen og svært interessert i det som skjedde. Etter å ha vært ved Nesset, kom han hjem på kvelden. Akkurat da kom forflytningen av depotet ved AR1 i Ski til Sigtunkrysset på vei sørover. "Bayer'n" var motorsykkelordonans, men ingen hadde opplysninger om tyskernes posisjoner. Her i krysset vurderte de derfor å reise om Tomter for å komme uhindret til Askim. Etter å ha blitt frarådet dårlige bygdeveier i teleløsningen, og fått forsikringer fra lensmannen i Hobøl om at veien var fri for tyskere, dro de om Elvestad til Askim. (Om kampene ved Fossum bru; se intervju med Johannes Bieltvedt) Amund og Egil Pedersen sammen med Frank Juelsen syklet til Myrakrysset i Spydeberg et par dager senere. Nå var det tyske soldater overalt. Luftvernkanoner på taket av bensinstasjonen var bemannet med tyske soldater som holdt utkikk mens andre sparket fotball under svært gemyttlige forhold. 

Rudolf Jørgensen, senere gårdsgutt på Prestegården i Kråkstad, var 2.-skytter på et maskingevær ved Fossumbrua i aprildagene. Ivar Herrestvedt fra Ski falt i trefningene her ved Fossumbrua den 15. april. En annen Kråkstad-gutt ligger gravlagt på Kråkstad kirkegård. "Falt for sitt land" står det på gravsteinen til den 25 år gamle Adolf Sørli som falt i løpet av de første dagene av krigen. Han var lagfører og ble skutt av tyskerne ved Hovda bru i Østerdalen den 22. april, men har ikke fått sitt navn på minnesteinen over de falne ved Ski kirke. Hjemmestyrkene holdt til i Gaupesteinmarka, og Granerud var under store deler av krigen mellomstasjon for trafikken inn og ut av skauen. I Granerud hørte de illegalt på radiosendinger fra England under hele krigen. En radio ble levert inn, men de beholdt en annen.

Alf og Margrethe Haakensen i Granerud samt sønnene Rolf og Arne var hjelpere og kontakt mellom guttene på skauen og omverdenen. Alf hadde ei lita kvern i kjelleren og malte korn, og Margrethe bakte brød til Q-gutta; - poteter og andre nødvendige forsyninger sørget Granerud-folket også for. Klesvask og et bad ble det også råd med på Granerud. Når de kom fra skauen, gikk de inn i kjelleren og banket forsiktig i vannledningsrøret som signal på at de ville ha kontakt. På denne måten sikret de seg mot å komme uforvarende om eventuelle uinnvidde eller tvilsomme personer skulle være i Granerud.

Gutta fra Q-hytta hadde med seg ettertraktede engelske sigaretter fra flyslippene, men disse sigarettene måtte nytes i skjul. Under krigen ble det ellers dyrket tobakk av tre typer (bonde-, Havanna- og Virginia-tobakk) på gårder i Kråkstad. Det største tillatte antall planter på hver gård var 50. Tobakken ble delvis levert til fabrikkene for bearbeiding, men kvaliteten på det de fikk tilbake igjen var ikke god. Alf Haakensen la tobakksblader på Norgesglass som han satte i gjødselhaugen for "modning", - dette gav ekstra god kvalitet!

Det var rasjonering på brennevin også. Kvoten var en flaske karve-akevitt pr måned. De fleste benyttet kvoten enten til eget bruk, til bytte eller for salg. Man måtte selv møte fram på Vinmonopolet i Oslo. Ingen fikk stille i kø før klokken 0700 om morgenen. Politiet førte streng kontroll, - til og med i sidegatene. Det var hektisk aktivitet før varene på polet var utsolgt. Et feilslipp fra fly over Gaupesteinmarka havnet ved Solbergbrua i Tomter. Selv om slipp-gjengen var raskt ute og fikk reddet det meste, ble en del beslaglagt av tyskerne som lenge skjønte at noe foregikk inne på skauen. Etter trefningene ved Vasshagen rømte guttene fra Q-hytta, og Smerta med våpenlageret ble forlatt. Etter Myrvoll-opprullingen var det stadig folk innom Granerud for å høre nytt om de andre guttene. Hans Petter Bjørnstad og Kristian Westgaard (sønn av lensmann Willy Westgaard) fra Ski var to av dem som holdt til i Q-hytta under krigen. Bridgeklubben i Kråkstad var ikke bare kortspill, men også et møtested for nyhetsformidling og meldingstjeneste. Den indre kjerne dannet en sjakk-klubb på Skotbu til dekning for sin virksomhet. Arne Haakensen kjørte ved flere anledninger avsnittssjef Torstein Fennefoss usett gjennom Kråkstad. En gang på slutten av 1944 var broren Rolf en morgen med å klargjøre et halmlass hvor Arne skulle kjøre Torstein Fennefoss og en annen til Garder. I bunnen av halmlasset lå de to sammen med et rikholdig utvalg våpen. Svært mye fra slippene i Gaupesteinmarka var beregnet for andre forsvarsområder enn våre.

Det herjet en kraftig difteriepidemi under krigen. Søsteren til Amund Pedersen ble sterkt angrepet og lå svært medtatt på et sykehus i Oslo. Per Sannum, telegrafist ved NSB, ordnet plass til mor Pedersen hver dag på motorvognen "Padda" som passerte Kråkstad ca kl 1200, slik at hun hver dag kunne besøke datteren.

Under krigen var det vanlig å dyrke poteter og grønnsaker på all tilgjengelig jord rundt hus og i hager. I stasjonsbyen hadde de blant annet kaniner og "villagriser" i garasjer og uthus. Elling Moe bodde i Sandaker under en del av krigen. En kveld han var på vei hjem etter mørkets frambrudd, møtte han en gris i skogen mellom Sørum og Sandaker. Etter en intens jakt fikk han omsider tak i grisen som kunne bli et kjærkomment kosttilskudd. Skuffelsen var stor da han kom hjem, for det viste seg at det var hans egen gris som hadde rømt!

Rømninger til Sverige
Kåre Myrbråthen, Reidar Jacobsen, Arne Olsen og Gunnar Haakensen ble av tyskerne i 1943/44 innkalt til Arbeidstjeneste (AT). De var bl a vakter på Fillipstad etter ulykken der. De ble senere sendt på tømmerhogst og rømte til Sverige ved å ro over Iddefjorden. Gunnar kom hjem til Granerud ca en måned etter frigjøringen.

Torkild Nilsen på Sigtun gård var en "snill" nasist og hadde tyskere i forlegning med 4-5 hester på gården sin. Torkild hadde vist stor begeistring i 1939 da tyskerne gikk inn i Polen. Amund Pedersen, Egil Pedersen og Hjalmar Østby dro like før jul 1944 til noen kontakter på Eidsvoll som skulle ordne flukt for dem til Sverige over Odalen, Skarnes-brua og Stangskogen. Passord for ulike kontakter var: "Hilsen fra han som kjøpte hesten" og "Hilsen fra han som solgte hesten". De skulle gå alene på ski over grensen. I grenseområdet kunne alle bli stoppet, og måtte da ha papirene sine i orden! Guttene fulgte kart, men ble noe usikre på veien og var innom steder de syntes trygge for å spørre om veien. Men folk var svært usikre og uvillige til å rettlede dem på vei. De var redde for å bli angitt til tyskerne. Guttene ble etter hvert sløve og likeglade og var nære på å gå veien mot et veikryss med en tysk vaktsoldat. De kom velberget over og havnet, via Charlottenberg, i hovedmottaket for norske flyktninger. De fikk senere militær utdanning ved forskjellige forlegninger i Sverige for i ettertid å kunne tjenestegjøre for fedrelandet. Kristoffer og Egil, brødrene til Amund, kom seg over til England.

Den engere krets innen Hjemmestyrkene i Kråkstad bestod av: Erling Nøkleby, Birger Norheim (gift med Aasa Retvedt søster til Brynjulf), Reidar Bøhler, Haakon Øyen, Torbjørn Andersen, Brynjulf Retvedt og løytnant Ole Johan Hvidtsten. Gruppen hadde ofte møter hos Torbjørn Andersen i Langli. Det går en dalsenkning i retning Tomterveien som er ganske lett å følge til og fra Langli selv i stummende mørke. Ellers var det møter på Kråkstad Bruk hos Erling Nøkleby.

Ellers hadde vi følgende mannskaper: Johan Toftdahl, Per Bergsvik (var sanitetsmann for alle troppene), Arne Berger, Knut Prestrud, Johannes Bieltvedt, Anton Klynderud, Per Sannum, Johan Skaarer, Håkon Håkonson, Hans Ambjørnrud, Willy Bakke, Søren Grav, Frank Juelsen, Henry Harestad, Asgeir Fossvold, Reidar Furu,

Den her nevnte krets var ved frigjøringen klar for mobilisering. Disse møtte til vaktoppdrag i Tomter ved frigjøringen. De holdt vakt ved Bedehuset, Solbergbrua, Engsbrua, Stasjonen og Telegrafsentralen.