Noen mobiliseringsinnkalling fikk ikke Johannes Bieltvedt de første dagene. Forsvaret var preget av rot og så ut til å være lite forberedt på en invasjon av en fremmed nasjon. At forsvarssjefen var medlem av organisasjonen "Det brukne gevær", kan kanskje forklare noe. Forsvarssjefen ble da også etter bare noen dager byttet ut med en annen. Johannes Bieltvedt fattet ingen tillit til forsvarsledelsen og mobiliseringen og var i sterk tvil om han skulle møte opp.
Men etter en to-tre dager fikk Johannes Bieltvedt en innkalling i posten med ordre om å møte på Depotet i Ski. "Det var ikke så enkelt å reise fra. Vi hadde budeie og gårdskar, men da krigen var i gang så syntes de at de måtte hjem. Så kona ble alene om hele
fjøsstellet. Vi pakket ryggsekken med mat og klær og nødvendig utstyr. Etter en varm avskjed begav jeg meg til fots til Ski. Dette var alvor!" Bieltvedt kjenner ikke til andre fra Kråkstad som fikk tilsvarende innkalling. I Ski møtte Bieltvedt lensmann Willy Westgaard som patruljerte i gatene. Han kunne fortelle at alt utstyr på Depotet var flyttet sørover med lastebiler. Bieltvedt fikk etter eget initiativ sitte på med en lastebil til Askim. Framme i Askim fikk han sammen med andre utdelt uniform og karabin med ammunisjon. Noen fikk utdelt mitraljøse, men felles for alle var manglende øvelse i og kunnskap om bruken av våpnene. Bieltvedt ble straks sammen med 15-20 andre plassert på lastebiler og kjørt nordover til et lite småbruk ved Onstad sund, et gammelt vadested nord for Fossumbrua. Her opprettet de en kontinuerlig beredskapsordning på østsiden av Glomma hvor de ventet tyskerne. Det var kaotiske forhold blant både befal og menige. En nervøs spenning preget vaktmannskapene til enhver tid. Lyden fra skuringen av tilfeldige isflak i Glomma kunne lett bli oppfattet som tyske soldater under framrykking. En enslig mannsperson som en gang kom gående gjennom skogen mot vaktpostene, ble beskutt og løp bort uten at noen undersøkte om det kanskje kunne ha vært en ærlig budbringer sendt av forsvaret.Tyske tropper var på vei sørover fra Oslo. De drev de norske styrkene foran seg mot Sverige. I fjellsiden over fundamentene til den gamle Fossumbrua kan vi i dag se solide forsvars anlegg. Disse er eldre og ment til forsvar mot svensker på vei fra sør. Slik anleggene er plassert egnet de seg ikke til forsvar mot tyskere fra nord.
Planene var fra norsk side at Fossumbrua skulle sprenges. Allerede dagen etter at Johannes Bieltvedt kom til Onstad sund hørte de drønnet fra sprengningsforsøket. Man antok at da ville tyskerne prøve å komme seg over Glomma ved det gamle vadestedet hvor vaktholdet var etablert. Sprengningen av Fossumbrua var dessverre mislykket. Brua ble riktignok noe deformert, men var fullt kjørbar under hele krigen og årene etter. To busslaster med tyske soldater ble imidlertid effektivt ekspedert av norsk mitraljøsegild idet de skulle passere brua.
Johannes Bieltvedt og hans kamerater lå i flere dager ved Onstad sund og ventet på nærmere ordre. Bombingen av festningen på Mysen hørtes tydelig. Dag for dag hørte de bombedrønn som lød fjernere og fjernere etter hvert som de norske styrkene ble fordrevet inn i Sverige. Johan Skaarer og Konrad Bjerke fra Kråkstad var med sine lastebiler rekvirert for transportoppdrag under denne flukten. Skaarer og Bjerke måtte oppholde seg på en gård i Sverige til langt ut på høsten. Vaktmannskapet ved Onstad sund anså nå oppdraget for utført og senket våpen og annet krigsutstyr i elva. Deretter rodde de over Glomma og tok seg opp til gården Hovind. Her traff Johannes Bieltvedt endelig en kjenning, nemlig Johan Kippenes fra Ski. Han var pølsemaker og drev forretning i Oslo. Mor til Johan sto for driften av "Kippa"-kafeen på Nordbyveien i Ski. Johan Kippenes var gift med dattera på gården Hovind og hadde derfor evakuert hit ut.
Johannes Bieltvedt og soldatene fra Onstad sund var fortsatt i uniform og planla nå å reise hjem med tog. De fikk låne sivile klær, men var etter flere dager i felten nokså uflidde og lurvete. Kanskje de ville møte tyske soldater og bli anholdt? Jernbanebrua over Glomma var sprengt i stykker ved Askim, så de måtte stige opp på vestsida av elva.
Alt gikk heldigvis bra og Johannes Bieltvedt kom velberget til Kråkstad stasjon. Her fikk han Borghild Mørck på den kombinerte post- og telegrafstasjonen til å ringe hjem til Bieltvedt og melde fra at han snart var hjemme!