Innledning
Dette er en bit av historien om bygningen Kringsjå eller Kjeller'n som den er mest kjent som i dag.

Kjeller'n er en del av gamle Ski, en av de få opprinnelige bygningene som står igjen. Mange gamle bygninger i Ski har måtte vike for utvikling og fremskritt. Kjeller'n står også i fare for å bli revet, og med det forsvinner mye historie. I hagen finner vi skålgroper som kan skrive seg tilbake til bronsealderen eller stein og jernalderen. Dette er små skåler som er hugget inn i fjellknausen, slike ses ofte i forbindelse med helleristninger. Skålgropenes betydning er usikker, men har vært tolket som symbol på kvinnelig fruktbarhet. Bildet er fra samlingen til Ski Historielag og viser baksiden av huset. Mannen til venstre er antakelig prost Gedde Dahl. Ukkjent fotograf.

Ski er ikke til å kjenne igjen. Landsbypreget tilhører en svunnen tid. Noen vil si at Ski har utviklet seg til det bedre, andre synes det er trist at man ikke kan ta vare på noe av «den gamle sjelen» når utviklingen skrider frem. Må virkelig alle gamle bygninger vike?

Mange av Ski-boerne er engasjert i Kjellern's skjebne og ønsker å bevare den flotte bygningen. Engasjementet kan tydelig ses i lokalavisen og på Facebook. De fleste Ski-borgere kjenner Kringsjå/Kjeller'n og har tilbragt mye tid der, eller har familie som har tilbragt tid der i perioder av livet.

Men hva har egentlig Kjeller'n rommet gjennom tidene? Det har jeg undersøkt gjennom å snakke med Stein Nøsting, Unni Fribu og Eva Bergan. Stein er leder av Kjeller'n ungdomsklubb, Unni arbeidet på Kjeller'n på 80-tallet og Eva var tidligere beboer på barnehjemmet.

Historien om Kringsjå startet i 1919 da prost Jonas Wilhelm Gedde Dahl fikk oppført bygningen. Gedde Dahl var prost i Kråkstad kirke fra 1906–1919. Pensjonisttilværelsen ønsket han å tilbringe i nytt hus. På de opprinnelige tegningene kalles huset for «Solstua» og det var antageligvis det navnet prosten selv brukte. Han bodde i huset frem til 1922, da ble det solgt til Kristiania Indremisjon som også kjøpte nabohuset Aspelund for å etablere barnehjem. Bildet viser Kringsjå 2020. Foto Christian Olsen.

«Oslo indremisjon barnehjem daterer seg tilbake til 1867. I 1922 kjøpte misjonen en villa ved Ski st. som ble innredet som barnehjem og et annet hus, som egnet seg som spedbarnhjem. Det siste ble nedlagt under krigen. Det første (Storeheimen) drives fremdeles. I 1946 var det 14 piker der» G. (Wiesener, 1948).

Kringsjå og Aspelund ble kalt Storeheimen og Lilleheimen. Bygningene har vært brukt litt forskjellig, Storeheimen huset store barn og Vesleheimen småbarn (spedbarn), slik teksten fra «Barnevernet i Norge» viser. Det er også nedtegnelser som viser at Storeheimen var et hjem for jenter, og Aspelund et hjem for gutter, og det er slik Eva som vokste opp der husker det. Vesleheim ble nedlagt under krigen, og bygningen ble solgt i 1950. Storeheim var i drift helt til 1971, da kjøpte Ski kommune bygningen.

Barnehjemmet
Eva ble født i 1937 og var bare fem dager da hun ble plassert på Kringsjå. Det må nevnes at den aller yngste som ble plassert der ikke var Eva, men en gutt som bare var åtte timer gammel.

Eva var så heldig å få komme til Astrid Hjelmeseth som jobbet der. Astrid Hjelmeseth var født i 1897 og var 40 år da Eva ankom. Hun begynte å arbeide på barnehjemmet allerede i 1923. 25-årsjubileet hennes som ansatt er omtalt i Østlandets blad i desember 1948. Alle barna kalte henne mor og hun ble etter hvert bestyrerinne på barnehjemmet. Eva var så liten at hun ble plassert på mors rom og ikke sammen med de øvrige barna som var eldre. Det første halvannet årene bodde hun på rommet til mor og de ble nært knyttet sammen. Mor forsøkte å adoptere henne, men det gikk ikke fordi hun var ugift. Mor var en fantastisk dame og hun hadde godt rykte på seg. Hun var omsorgsfull overfor både barna som bodde der og naboer rundt, for eksempel var hun mye og hjalp til hos en nabo som slet med hodepine. Mor ble på barnehjemmet til nesten fylte 70 år. Hun ble etter hvert hedret for arbeidet sitt og fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv. Hun hadde virkelig fortjent medalje i gull, syntes Eva. Barnehjemmet ble nedlagt noen få år etter at mor sluttet.

Eva mintes en god barndom og oppvekst på Kringsjå. Mor var omsorgsfull, men også bestemt. «Det finnes ingen som mor i dag», sa Eva. Hun var rett og slett enestående, Eva syntes det var vanskelig å finne ord. Barna fikk mat og klær og alt de trengte. Det var hverdagsklær og søndagskjoler. I begynnelsen var det bare jenter på Storeheimen, gutta bodde i nabohuset Lilleheimen. Da krigen kom beslagla tyskerne Lilleheimen, da flyttet alle gutta over til Storeheimen og de var til sammen 28 barn på barnehjemmet. Mor ga mye omsorg og fikk omsorg tilbake. Hun pleide å hvile etter middagen og da satt en av gutta seg i trappen og passet på at ingen forstyrret henne.

Huset og hagen
Inne i huset var det to soveværelser ment for barna. På storværelset sov de eldste barna og på barneværelset de yngste.

Huset var flott, det var rent, pent og ordentlig. Utenfor var det en flott hage. Mor hadde anlagt steinbed med blomster i mange farger. Inne i karnappvinduet hadde hun plantet streptocarpus, mange blomster i nydelige farger, det var så fint å se på utenfra. Huset var en pryd i Idrettsveien. I hagen var det mange bærbusker, barna plukket rips og bringebær, dette ble sendt til Askim for sylting og safting. Saft og syltetøy ble satt ned i kjelleren. De hadde også litt poteter og gulrøtter, men var ikke selvforsynt gjennom året. Det var sentralfyr nede i kjelleren. Mor sto opp og fyrte i den kl. 5 om morgenen, slik at det skulle være godt og varmt for barna når de sto opp. De hadde utedo og brukte aviser som tørk, mintes Eva. Like overfor barnehjemmet lå det en lekestue, som mor pyntet med løv og flagg på 17. mai, da fikk barna eggedosis. Det var gode tider.

Hverdagsrutiner og oppdragelse
Barna spiste frokost på langbord, deretter bar det av gårde til skolen. Når de kom hjem var det lekser, utetid, deretter middag og senere kvelds. Barna fikk enkel kost. De fleste var lei av fisk, men måtte selvfølgelig spise det. Barna fikk også tran hver eneste dag. Hver lørdag fikk de grøt, som var et høydepunkt.

Dersom barna gjorde noe mor ikke likte, fikk de ikke kveldsmat. Dette visste barna godt, så det gjaldt å oppføre seg skikkelig. Mor var bestemt og myndig, noe som var nødvendig for å få hverdagen til å gå opp for store og små, men hun var aller mest en omsorgsperson og benyttet aldri fysiske avstraffelser. Eva hadde lest om historier fra andre barnehjem om vold og overgrep og syntes hun var så heldig som kom til Kringsjå og mor. «Bedre barndom kunne ingen ha», syntes Eva. Etter hvert som barna ble større hadde de plikter i huset. Eva husket hun sto på en krakk på kjøkkenet og vasket opp. De hørte en del på radio, mor gjemte den unna for tyskerne. Det var en gul sølvsuper radio. Eva fikk også timer hos en pianolærer.

Det var flere ansatte i tillegg til mor. Det var ansatte som laget mat, noen som vasket, og det var barnepiker som hjalp barna med det praktiske som påkledning osv.

Barnehjemmet og nærmiljøet
Barna hadde mange venner utenom barnehjemmet. Eva fortalte at hun gjerne kunne ha venninner på overnatting. Overnattingsgjesten fikk frokost, det sier noe om mors kapasitet og hjertevarme det å kunne ta inn et ekstra barn når hun allerede hadde så mange. Eva opplevde at barnehjemmet var populært hos barna i nærmiljøet, de likte å komme på besøk, det var så mange å leke med der. «Barna i gata elsket å besøke oss å leke, vi fløy rundt huset og hadde det morro». Eva fortalte at barna ikke opplevde mobbing, hun husket likevel en episode der det kom en kommentar. En dag alle barna var ute og gikk var det en som sa: «Se der kommer jo hele barnehjemmet», men da visste en av barna som het Inger råd, hun svarte nemlig at: «Nei, barnehjemmet, det står igjen det». Godt sagt, og bortsett fra dette opplevde Eva ingen stygge kommentarer eller mobbing. På bildet ses Aspelund, i bakgrunnen Ski ungdomsskole. Fra Ski historielags kalender 2006.

Alle gikk på skolen. Eva begynte da hun var seks og et halvt år. Hun gledet seg voldsomt til å begynne på skolen. Iblant kom Gustav Marthinsen på besøk, han var sjefen for Oslo Indremisjon. Han inspiserte alltid barnas karakterbøker. Dette var svært høytidelig og alle barna ønsket å vise at de gjorde det bra.

Høytider og bursdager
I jula ble det satt inn juletre i arbeidsstua. Barna måtte være i annen etasje når det ble pyntet, ingen fikk smugtitte. På julaften gikk alle i kirken, men de fikk ikke lov til å gå inn i arbeidsstuen og se på juletreet. På hjemveien gikk de nedover Idrettsveien og kunne da se at juletreet lyste i vinduene, det var magisk. Barna fikk også gaver. Eva fortalte at det i god tid før julaften troppet opp uniformerte menn på døra som skulle levere gaver. Gavene hadde kommet med Amerikabåten. Det var veldig spennende, barna var forventningsfulle. Mor tok vel imot herrene i uniform, og ba dem inn på kaffe. Da måtte barna sitte musestille ved bordet, med kaker og brus. Barna fikk selvfølgelig ikke pakke opp før julaften. Det kunne være dukker eller ting de trengte som for eksempel klær.

Bursdager ble feiret, da var det bløtkake og en liten oppmerksomhet til bursdagsbarnet. Det ble en del kaker gjennom året, de var mange barn.

Eva hadde bare gode minner. «Hadde bare alle barn kunne hatt det så godt, så hadde det ikke vært noen sak», sa Eva. Mor ble svært betydningsfull i Evas liv. Eva kalte foreldrene til mor for bestemor og bestefar, hun var med mor hjem når hun hadde noen fridager. De bodde på bondegård på Modum. Hun var også med mor på ferietur til Gøteborg. De beholdt kontakten gjennom hele livet og mor ble «bestemor» da Eva fikk barn. Sønnen til Eva var veldig glad i mor.

Noen barn var på barnehjemmet lenge. Eva var der helt til hun giftet seg, 21 år gammel. Bryllupet hennes ble feiret på barnehjemmet. Den flotte bygningen var en fin ramme om et bryllup, og bryllupsfest har det vært der flere ganger. Barnehjemmet ble familien til Eva. Nå er barna spredd utover hele landet, men Eva hadde kontakt med flere av dem så lenge hun levde. Hun hadde besøk av tidligere barndomsvenner i Ski. Da tuslet de alltid ned til barnehjemmet for å se og minnes. Eva syntes det var trist at Kjeller'n skal rives, men som hun sa «Jeg tror ikke vi kommer unna». Hun hadde bestemt seg for å se på om det skulle skje. Huset betydde mye og hun stoppet alltid opp når hun ruslet ned til Ski, da så hun på «rommet sitt» og mintes.

Barnehjemmet ble formelt nedlagt 6. februar 1971, da flyttet de to siste barna ut av huset.

Helse og velferdssentral
Ski kommune overtok Kringsjå senhøstens 1971. Taksten var på 369 400 kroner, og kjøpesummen endte på 408 000 kroner, advokatens salær iberegnet. Ski kommune hadde flere aktuelle planer for huset. De trengte en helse og velferdssentral for eldre og uføre, de ønsket seg en ungdomsklubb, det var også foreslått som hjem for alkoholikere. En arbeidsgruppe foreslo sågar at huset kunne benyttes som flerbrukshus, en kombinasjon av tilbud både for de eldre og for ungdommen.

Det ble fattet beslutning om å etablere en midlertidig velferdssentral for eldre i Ski på Kringsjå. Kostnaden til inventar og utstyr den gangen beløp seg til 75 983 kroner. Her var det aktiviteter for Skis eldre befolkning, servering av mat, ulike dagaktiviteter blant annet tilgang til frisør. Helse- og velferdssentralen ble så flyttet til Kirkeveien 3 i 1983, her holder de fortsatt til i dag og har stor aktivitet.

Fritidsklubben Kjeller'n
Kjeller'n ble opprinnelig etablert i 1972 i kjellerlokalene på Ski ungdomsskole (derav navnet). Kjeller'n var en periode på Ski hotell, deretter flyttet den til Torgveien 2 omtrent der Restaurant Egon ligger i dag. Garasjen som står utenfor Kjeller'n i dag er flyttet fra Torgveien 2. I 1983 overtok ungdomsklubben bygningen og navnet Kjeller'n ble etablert som erstatning for Kringsjå.
Unni jobbet på kjelleren i perioden 1987–1990. Den gang ble huset brukt som fritidshjem etter skoletid i tillegg til ungdomsklubb og juniorklubb. Fritidshjemmet var en forløper til dagens Skolefritidsordning (sfo). Kjeller'n fotografert av Odd Christian Olsen i 2020.

Unni husker godt atmosfæren i det gamle huset. Det var en hjemlig atmosfære, der personalet vektla å skape trygghet og tilhørighet for barna.

På fritidshjemmet lagde de mat og hadde ulike aktiviteter for barna. Inne hadde de formingsaktiviteter, ansiktsmaling, dramaaktiviteter, biljard, bordtennis og leksehjelp, ikke så ulikt hvordan det er på sfo i dag. Barna var også mye ute. Her var det frilek, klatrestativ, badminton, cricket og ringspill, og personalet arrangerte konkurranser og skattejakt.

Fritidshjemmet flyttet fra kjelleren til skolen da sfo-ordningen ble innført, men ungdomsklubben besto.

Stein har jobbet på Kjeller'n i Ski siden 1993. På begynnelsen av 90-tallet fikk han stadig besøk av godt voksne mennesker som hadde bodd på barnehjemmet. Dit kom de for å se på barndomshjemmet sitt. Eva var innom flere ganger.

Kjeller'n er et gammelt hus med mye historie, først og fremst lokalt i Ski, men Kjeller'n har også vært «rikskringkastet». I 2008 var tv-programmet Åndenes makt og Lili Bendris på besøk. Bendris var ikke i tvil om at Kjeller'n hadde mye åndelig aktivitet og energier. Hun renset huset og brukerne opplevde mer ro etter dette.

I løpet av alle disse årene har det vært mang en ungdom som har tilbragt tid med venner her. Noen av dem har også blitt ganske kjente i Norge. Medlemmene i Mayhem har opptrådt, det har vært besøk av Christian Engebretsen og Marian Aas Hansen.

Hva skjer i Kjeller'n i dag?
Det er mye aktivitet i huset i dag. Viktigste bruker av huset er først og fremt ungdomsklubben. Fire dager i uka bruker ungdomsklubben lokalene til «sine aktiviteter» To dager pr uke rett etter skoletid tropper elever fra Ski ungdomsskole opp og de er mange, mellom 80–100 hver gang. Ungdommen bruker Kjeller'n litt ulikt. Det serveres gratis og sunn mat, noen stikker innom for en matbit og prat med venner før de drar på trenginga, andre blir værende lenger og skravler med venner. Felles for dem alle er at Kjeller'n er et møtested som er åpent og som ønsker dem velkommen. En dag i uka er det leksehjelp for barna i 5.–7. klasse. Det serveres først mat så alle er opplagte til ækten. Det møter mellom 20–30 barn på dette tilbudet. Leksene gjennomføres med hjelp fra voksne og ungdommer (lærlinger). Når leksen er unnagjort gjennomfører man andre aktiviteter. En kveld i uka har barna i 5.–7. klasse også aktiviteter på kveldstid.

Ungdomsklubben har også aktiviteter i noen helger og ferier. I ferier der barna kanskje ikke skal reise bort er det godt å ha spennende tilbud og utflukter som for eks. besøk på Østfoldbadet eller Eventyrfabrikken.

I tillegg til aktiviteter for barn og ungdom leier og låner Kjeller'n ut lokalene sine. Blant annet har de etablert samarbeid med idretten. Når det er arrangementer kan idrettsungdommen låne lokalene og arrangere diskotek. Kjeller'n egner seg godt til dette formålet med alt de har av utstyr.

Andre leietakere er privatpersoner som skal arrangere bursdagsfester. Lokalene kan huse så mange som 150 personer og er ypperlig for barn og unge når stua hjemme blir for trang til å invitere hele klassen. Det arrangeres også klassefester og trinnfester.
Kreftforeningen er også bruker av lokalene. Her møtes barn og ungdom som er pårørende til kreftsyke en gang annenhver uke. Disse låner lokalene gratis. NA (anonyme narkomane) benytter også lokalene til treff. Her støtter de hverandre og har gode samtaler. De låner lokalene gratis.

I løpet av året anslår Stein at det er ca. 25 000 brukere av huset. Noen stikker bare innom og blir ikke faste brukere, andre stiller opp og bruker det mye.

Kjeller'n har vært truet av nedleggelse flere ganger, og engasjementet har vært stort for å bevare ungdomsklubben. Nå er ikke ungdomsklubben truet, dersom Kjeller'n til slutt må vike blir ungdommen tildelt nye lokaler. Blankere? Finere? Nyoppusset og renere? Men er det håp om like mye sjel?

Avslutning
Hva er vel bedre som avslutning enn et dikt om Kjeller'n, skrevet av en tidligere bruker?

Ode til Kjeller'n 
Det er høsten 1983,
det siste året på ungdomsskolen,
jeg er femten,
og det lukter epler i gatene på Hebekk

Mutter har hatt med seg en kassett
hjem fra sommerferie i England;
Spandau Ballet: True

Og det er helt sant
at det er den høsten
Jeg begynner å vanke på Kjeller'n

En kveld i september
trasker jeg fra øverst mot skogen gjennom hengekøya i Lysneveien,
langs endeløse Nordbyveien,
i skyggen av de digre bjørkene i Birkelunden,
forbi butikkene i gågata,
opp den slakke, gruslagte bakken
og til det røde huset i Idrettsveien 24 

Our House 
Innenfor, i den gamle presteboligen
som også har vært barnehjem,
Dunker musikken fra diskoteket 

What a feeling 
Jeg kan se kula i taket,
lysene som danser på gulvet og på veggene,
sammen med de som har tatt sjansen og beveger seg i takt med rytmene,
foran det lange speilet,
nedenfor han som styrer musikken
fra sin trone i karnappet 

Lets's Dance
Lufta er en blanding av parfyme og svette,
Jeg får et smil fra en jente
med katteblikk og engleaktig hår,
og tenker
Turn around, bright eyes,
forever's gonna start tonight

Time After Time 
Og jeg blir der,
i det røde huset fra 1919,
på tirsdager og fredager,
gjennom tre lange, gode år,
prater, henger, fniser og kikker,
flørter, spiller, spiser og drikker

Missing You 
Trettitre år senere,
I en alder av femtien,
har jeg ikke glemt hverken huset, tilbudet,
menneskene eller musikken

Og jeg er nok ikke den eneste,
Jeg er nok helt klart ikke
den eneste
(Morten Johan Melby, desember 2019) På Facebook