Landskap i endring
Dagens sentrum i Ski er bestemt av jernbanen. Da toget ble bindeleddet mellom bygd og by, vokste «Ski-byen» opp ved jernbaneknutepunktet hvor østre og vestre linje delte seg. Kråkstad som hadde vært hovedsogn, lå plutselig utenfor hovedvegen. Dagens Ski-by er preget av rådhus og kino, betongbank og forretningsbygg, gågate og parkeringsplasser. Men vi skal ikke langt før vi ser et helt annet bilde: gårder med bølgende kornåkrer og tun med hvite og røde hus. Dette jordbrukslandskapet har røtter flere tusen år tilbake. Store endringer er skjedd med bruksform og bosetting, men allikevel er mange fragmenter fra tidligere tider bevart.

De største endringene i landskapet skjedde før jordbruket fikk fotfeste, da den kilometertykke iskappen begynte å smelte ned etter siste istid, for 10 000 år siden. Ski-området ble et øyrike, og til denne arktiske kysten kom de første fangstfolkene. De slo seg ned på en øy som omtrent 9000 år seinere ble gården Stunner. Da sto havet 160 m høyere enn i dag. Issmeltingen førte så mye vann i havet at det steg, men snart hevet landet seg fordi det ble fri den tyngende breen.

Det bølgende landskapet som de første jordbrukere slo seg ned i 6000 år seinere, var nå innland med frodige løvskoger. Det var skapt av breen. Før den smeltet ned for godt, hadde den skubbet foran seg store løsmasser i flere omganger.

Løsmasseryggene kalles «ra», og innen kommunen har vi to markante rygger som går omtrent parallelt øst-vest: «Ski-raet» og «Kråkstad-raet». Her troner de to sognekirkene. I mellom er det mindre rygger. Veien mellom de to kirkene er som en berg- og dalbane. Disse istidsformasjonene har vært bestemmende for bosetningen.

Fornminner i Ski
Kartet viser de mer enn 300 fornminner som er registrert. Det aller meste er gravminner, stort sett hauger, men også noen røyser, 2 steinsettinger, en bautastein ved Kråkstad kirke og 4 mindre reiste stein på Grønstvet. Det er også funnet flere lokaliteter med en type helleristninger som kalles skålgroper, og 2 bygdeborger.

Gravminnene skriver seg fra jernalderens siste 1000 år, fra omkring Kr.f. til ca. 1050 e.Kr., da kristendommen endret gravskikken. De representerer knapt 1000 år av vår 10 000 årige historie. Resten av forhistorien må vi lese oss til gjennom oldsakene som er funnet i jorda. Bare for de siste 500 -1000 år har vi skriftlige kilder. Det aller meste av kildene til forhistorien er funnet av observante bygdefolk, særlig av bønder i arbeid med jorda. Uten disse ville bygda hatt en kort historie. Med dagens moderne maskindrift blir nok ikke steinøksen eller jernpilen oppdaget. Noen funn ligger kanskje på peishylla eller på stabburet. De representerer fragmenter av en historie vi aldri får høre.

Gjemt under åkerjorda ligger de usynlige spor etter fortidens mennesker - stolpehull og veggriller fra husene, graver som ikke har fått haug eller røys over.

Jernalderens jordbrukslandskap
Kartet viser hvordan gravminnene ligger på rekke omtrent NV-SØ, som perler på snor. Hadde dette vært et kotekart, ville vi sett at haugene ligger på høyderygger. Forklaringen er enkel: jorddyrkerne i forhistorisk tid foretrakk lettdreven jord, sandet og selvdrenerende, slik den var på ra-ryggene. Navnet Sander på Ski-raet, kanskje det eldste i bygda, forteller ganske enkelt at her var det sand.

I gravhaugenes tid er gårdsbosetningen etablert. Der hvor folk bodde, ble de gravlagt. Og der gikk også ferdselen, til fots og til hest. Gravminnene skulle sees, ikke bare av gårdens folk, men også av andre. Synlige gravminner ble ikke alle til del - kanskje bare én i hver generasjon, den viktigste personen. Det var ikke alltid en mann.

Den gang var det ikke et åpent landskap med store sammenhengende åkerflater som vi ser i dag. Vi må tenke oss små og spredte kornåkrer, og beitende dyr, lunder med styvete løvtrær, enger og skogholt - et mer mosaikkpreget og variert landskap enn dagens.

Gravminnene illustrerer jernalderbosetningen. Det samme gjør gårds navnene. De eldste navnene er knyttet til ra-ryggene. De yngre ligger i dalene mellom, hvor det er tyngre jord som krever bedre redskap.

De fleste gårdsnavn som tilhører de vanligste typer eller navneklasser fra forhistorisk tid er med på kartet. Men det er langt fra komplett. Man regner at de eldste navn er naturbeskrivende, som Ås, Nes og Sander. Noe yngre er navn sammensatt med -vin, som betyr eng, gresslette. Vi kjenner få slike navn i bygda, Løken (Leik-vin) er et eksempel. Videre navn sammensatt med -heim, som Alvum, Sørum, Missum. Vin- og heim- navnene er forvansket i løpet av den lange tiden de har vært i bruk, og kan være vanskelig å kjenne igjen. Navn sammensatt med - land er ikke så vanlige på Østlandet som i vest: vi har Gryteland og Haugland. De eldste navnene er kranset av yngre sammensatte med - stad. De er tallrike i bygda, og en del av dem er trolig fra vikingetiden. Ofte er forstavelsen et mannsnavn som Gauter, Leifi, Helgi, Skeggr, Vifill, Rafn, Kraki, Rolleifr, Finnr. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen disse navnene i bygdas gårder! Middelalderens folkeøkning kan illustreres ved de mange gårdsnavnene sammensatt med - rud, som betyr rydning. Disse var det ikke plass til på kartet.

Ikke alle gravminnene er lette å finne - mange ligger skjult i busk og kratt. Her skal nevnes noen som er verdt et besøk. Begge sognekirkene er omgitt av gravminner. Vest for Kråkstad kirke ligger et malerisk felt med 10 hauger på rekke mot horisonten. Dette hører med blant landets «høyt prioriterte fornminner». Nærmere kirken ligger 2 graver i tett ospeskog, en haug ligger på selve Kirkegården og 5 i Hanselunden øst for kirken.

I Prestegårdsskogen, vest for kirken ligger et sjeldent gravminne: 9 kampesteiner satt i en stor ring. Omkring ligger 4 gravhauger. En liknende steinring eller steinsetting er funnet på Glenne, hvor det også er en stor gravhaug med stein langs foten, en «fotkjede».

Fra Kråkstad-raet er det fin utsikt over til ryggen med Ski kirke. Gravfeltet bak denne kirken ligger i tett granskog og gir ikke den samme opplevelse som feltet ved Kråkstadkirke. Her er ikke hauger, men 15 - 20 røyser - kanskje er de fra en annen tidsperiode?

Vest for Rullestad gård ligger et imponerende gravfelt med 10 hauger som er blant de mest monumentale i kommunen, den største er 30 m i tverrmål. Dette var gravfeltet til gården Hauger, som ikke lengre eksisterer.

Det største gravfeltet i kommunen ligger tilbaketrukket i mystisk granskog på Grønstvet gård. Her ligger 25 gravminner tett i tett, små og store, hauger og røyser og små bautasteiner. Denne skogen kan nok gjemme mange hemmeligheter.
De færreste passasjerer på Oslo-toget er vel klar over at innkjøringen til stasjonen nordfra voktes av to gravhauger: på kultursentret Waldemarhøy og på Holen ved den gamle hoppbakken på den andre siden av jern baneskjæringen.

De gamle sentra var helligdommer
Gravfeltene var gårdenes kult-steder. Den hedenske fedrekult holdt seg langt inn i middelalderen og var knyttet til odelsretten. Det var viktig å kunne føre slekten tilbake til «haugkallen». 

Noen av gårdsnavnene indikerer spesielle hellige steder som kan ha vært sentrum i «bygdelaget». Religionen var knyttet tett sammen med alt samfunnsliv, anderledes enn i vår tid. I kommunen er det to grupper med slike navn.

På Ski-raet har vi navnet Ski, opprinnelig Skeidar, «stedet hvor de hadde skeid», altså kappridning. Hesten var et viktigdyr i fruktbarhetsreligionen, og kappridning var knyttet til kultiske handlinger. Sannsynlig vis var her samlingsstedet for bosetningen på Ski-raet og det nærmeste området gjennom mange tusenår. Det var nok ikke uten grunn at helligdommen i den nye religionen, kirken, ble bygget nettopp her. Vi har et kultnavn til i nærheten: Lunde. De eldste helligdommer var ikke bygninger, men i naturen, guddommene ble dyrket i lunder. Lunde ligger ved Nærevann - Njords vann. Njord var en eldgammel fruktbarhetsgud, fra tiden før vikinge-gudene Odin og Tor.

På en rygg mellom Ski-raet og Kråkstad-raet har vi et tilsvarende helligsted markert ved navnene Løken og Vang. Løken, eller Leikvin betyr enga eller sletten hvor de hadde leiker, som f.eks. hesteveddeløp. Vang har noe av den samme betydningen. Like ved ligger Frogner, et navn som har sammenheng med gjødsel, altså fruktbarhet. Kanskje kan navnet knyttes til Frøy eller Frøya som var viktige fruktbarhetsguddommer. Dette kan ha vært samlingssteder for bosetningen på Kråkstad raet, siden vi ikke har noe tilsvarende navn her.

Skålgropristningene - de eldste kultstedene?
En karakteristisk fornminnetype i Ski er små groper, omtrent 5 cm i diameter, som er hogget inn på blokker eller svaberg. Det er kjent 8 ristningslokaliteter, alle ligger innenfor Ski prestegjeld, det er ingen i Kråkstad. 5 skålgropristninger ligger på hovedraet og i sør-skråningen, 1 på Lunde ved Nærevann og 2 i nordvest mot Langhus. Dette er den største samlingen i Follo. De er markert på kartet med stjerner.

Mange spørsmål er knyttet til denne type helleristning. Hvor gamle er de, hva betyr de, ble det ofret i gropene? Det å hogge gropene må ha vært en hellig handling, kanskje var steinstøvet som ble produsert ved hoggingen viktig? Fra fjerne kulturer vet vi at steinmelet ble spist for å fremme fruktbarheten. I Sogn ble det i nyere tid ofret smør i groper når sola sto over fjellet og traff berget første gang etter vinteren. Kanskje antallet har betydning? Gropene har forskjellig størrelse og dybde. Betyr det at de hogget en og en grop, eller ble flere påbegynt, og hogget ut litt hver gang det var en hellig samling omkring steinen? Gropene er gåtefulle, og det er lov å fantasere omkring dem.

Den kultiske tradisjon knyttet til gropene synes å være gammel og seiglivet, trolig fra yngre steinalder til inn i jernalder. Gropristninger er funnet på steiner i steinaldergraver i Sverige og Danmark og i jernaldergraver. I Norge finner vi dem på helleristningsfelt som knyttes til jordbrukskulturer i bronsealderen, hvor det bl.a. er avbildet sirkler, spiraler, hester, mennesker, og ikke minst skip. Slike er det mange av i Østfold, noen få i Akershus, men ingen i Ski.

Vi kjenner skålgrogristninger andre steder i landet. Ikke sjelden er de å finne på høytliggende garder og i seterstrøk bl.a. på Vestlandet, i Valdres og Ottadalen.

Det er liten grunn til å tvile på at denne type ristninger hører til jordbrukskulturer og at de har sammenheng med fruktbarhetskult. Kan skje er de symbolet for ild - slike groper dannes når man laget ild ved å snurre en pinne i et trestykke. Formen gir også assosiasjon til solen, som var sentral i fruktbarhetsreligioner. Noen har hevdet at gropene er kvinne-symboler, og representerer en kvinnelig guddom, som hadde større betydning i de eldste fruktbarhetsreligioner enn religionen vi kjenner fra vikingtid.

Et spørsmål som melder seg er hvorfor det ikke er slike skålgropristninger i den sørlige delen av kommunen, i området omkring Kråkstad-raet? Er ikke bosetningen her like gammel?

I Ås bygdebok har T. Vik kart over funn av steinsaker knyttet til steinalder/bronsealder-jordbruket. De sprer seg nokså jevnt i Follobygdene. Det tidlige jordbruket var labilt med stadige flytting av åkrer og boplasser. På Ski-raet og omkring Nærevann er det imidlertid spesielt mange skafthulløkser. Dette er steinøkser med hull for skaftet, som var i bruk i den yngste del av steinalderen og inn i bronsealderen. Mange av dem har slitespor og antas å være jordbruksredskap, mens noen er mer forseggjorte og kan ha vært statussymboler. Er det disse jorddyrkerne som hugget ut skålgropene?

Er det en tilfeldighet at skafthulløksene og skålgropristningene samler seg i et område omkring Njårds vann? Aner vi en sammenheng mellom skålgropene og dyrkelsen av fruktbarhetsguden Njård?

I den norrøne mytiske diktning er Njård mann og far til de to viktigste fruktbarhetsguder i senhedensk tid: Frøy og Frøya. Men i en eldre kilde, i Tacitus' beskrivelse av germanernes religion fra ca. 100 e.Kr, beskrives Njård eller Nerthus som en kvinnelig guddom, «moderjord», en fruktbarhetsgudinne som bringer fred. De kultiske handlinger foregår i en hellig lund og i en sjø! Kanskje var det et sentrum for Njårddyrkelsen, ved Nærevann, ikke bare for folkene som holdt til på Ski-raet, men også på «Frogner-raet» og Kråkstad-raet, ja kanskje hele Folio?

Det historiske landskapet
Landskapet i Ski er ikke storslagent og svimlende. Det er et rolig og bølgende landskap. For dem som har vokst opp her, er det en del av barndommen. For dem som har flyttet inn, vil det bli del av de nye generasjoners tilhørighet. Det har en eldgammel historie. Kjenner vi litt til den, vil kanskje landskapet gi en ny opplevelse?

Til tross for at Ski er en moderne jordbrukskommune og en presskommune med omfattende boligbygging, er allikevel gledelig mye bevart av fortidens spor. Vi kan knapt gjette oss til hvor mye som er forsvunnet. Kanskje er noen av prikkene på kartet i skrivende stund slettet? Det er å håpe at bygdas folk er stolt over minnene fra fjerne forfedre - at det som er igjen blir tatt vare på - at kommunen føler ansvar for å gjøre dem tilgjengelige og synlige slik at de kan oppleves. Og ikke minst at «utviklingen» vil respektere landskapets egenart og den historiske arv. Gjennom Terje Schous bygdebok vil vi snart få del i bygdas eldste historie. Da blir fortidsminnene enda mer spennende!

Se mer: Follominne 1990, Ski landskap med historie av Lil Gustafson