Før politiloven av 1936 hadde man en blanding av kommunal og statlig politiordning. Politiets øverste ledere, det vil si politimesteren og et fåtall andre lederstillinger, var statlige, mens betjenter og konstabler var kommunalt lønnet. Politiet hadde for øvrig flere oppgaver enn i dag. Ledelsen av brannvesenet, bygningsvesenet, veivesenet og flere andre oppgaver lå mange steder til politiet. Personene på bildet er forfra og bakover: Hurmann Kr. Torkildsen, Johannes Kværner, Jens Kværner og lensmann Mikal Thorstein Arneberg Kolbjørnsen (1863 1928).  Lensmannen var på denne tiden ansvarlig for veiene i sognet. Thorstein Kolbjørnsen overtok som lensmann etter sin far, Arne Severin Colbjørnsen, i 1895. Thorstein Kolbjørnsen var lensmann fram til våren 1928 da han måtte gå av på grunn av sykdom. Han døde samme høst 65 år gammel.

Ledelsen av politiet var i prinsippet et statlig anliggende, og staten utøvde styring gjennom lederne, som var statens menn. Den sentrale ledelse av politiet lå i Justis- og politidepartementet, som var blitt opprettet allerede i 1818. Ved at størsteparten av utgiftene ble dekket av kommunene, fikk imidlertid kommunene etter hvert betydelig innflytelse over politiet lokalt.

Politiskolen ble opprettet i 1919 som det første sentrale politiorgan. «Statspolitiet» ble opprettet i 1932 som egen organisert enhet og var et sentralt organ for operativ tjeneste. Tidligere hadde det vært en ordning hvor staten kunne leie kommunalt ansatt politi mot refusjon til kommunene for oppgaver staten ville ha utført, og det var fra forbudstiden og fremover blitt engasjert en del statslønnete betjenter som hadde som hovedoppgave å bekjempe ulovlig innførsel og omsetning av alkohol.

Politilovkomitéen av 1912 fremla sin rapport i 1914 og foretok i denne en meget grundig gjennomgang av politiordningen i landet. Etter at enkelte av komitéens forslag, bl.a ett om å opprette en sentral politidirektørstilling, var skrinlagt, ble omsider komitéens arbeid fulgt opp ved politiloven av 10. juni 1927. Loven innførte en enhetlig politiordning for hele landet. 1927-loven baserte seg imidlertid på en utgiftsfordeling mellom stat og kommune, hvor kommunene fortsatt stod for lønnsutgiftene til størsteparten av personalet.

Ved politiloven av den 13. mars 1936 var det en hovedsak at politiet fullt ut skulle være statlig. Dette var i det vesentlige motivert ut fra det syn at politiets oppgaver etter sin art burde anses som statlige og ut fra et ønske om å skape en ryddigere og mer enhetlig politiorganisasjon. Kommunenes rolle etter den gamle politiordningen bidro til å skape uklare og uoversiktlige ansvarsforhold. Loven etablerte imidlertid likevel en refusjonsplikt for kommunene til staten for deler av politiutgiftene, men uten at dette rokket ved prinsippet om det statlige politi. Bildet viser diverse oppslag i Østlandets Blad som lensmann i Ski var engasjert i. 

Ellers var det en hovedsak å lovfeste de grunnleggende regler om politiets organisasjon og personale. Loven forbød også opprettelsen av «frivillige ordensvern». Slike hadde i en del byer spilt en viss rolle i forrige århundre, hvor de opptrådte som et slags reservepoliti med politimesterens godkjennelse, men fremstod etter hvert som et alvorlig problem i lys av de ytterliggående politiske bevegelser og den sosiale uro som preget tiden.

Et sentralt tema da loven av 1936 ble lagt frem, var også behovet for å fastlegge organiseringen av det ekstraordinære politi, hvorav det viktigste var Utrykningspolitiet, som i sin opprinnelige form delvis hadde karakter av et anti-opprørspoliti.

Loven gjaldt ikke for lensmenn og lensmannsbetjenter med mindre det uttrykkelig var sagt. Den eneste bestemmelsen av betydning for lensmannsetaten var regelen i den opprinnelige lovens § 6, som ga lensmannen ledelsen av politiet på landsbygda, og regelen i § 20, som innskrenket organisasjonsfriheten.