Fra gammelt av ble de fleste landbruksvarer tilført Oslo med hest og vogn. Helt nede fra Østfold (Hobøl) gikk kjøreturen til Oslo med korn, poteter, grønnsaker, bær osv. Jeg kan også erindre at det ble fortalt at en kunne ha melkespann med på lasset. Det kunne være en lang og slitsom reise i all slags vær og føre, med start hjemmefra ved 10-tiden om kvelden for at varene kunne tilføres torvet om morgenen neste dag. Gikk salget tregt, var vi ikke hjemme igjen før langt på kvelden etter en slitsom og lang dag.
Da Østfoldbanen (østre linje) ble åpnet i 1882, skulle man tro at en del av denne transporten ville blitt overtatt av jernbanen. Det ble den i grunnen ikke, og hestekjøringen fortsatte til bilene etter hvert overtok. Da var vi langt inne i 20-årene.
Det var egentlig på det tidspunktet ikke noen organisert varelevering til byområdet. Men så begynte samvirketanken å slå igjennom. Når det gjaldt omsetningen av melk i Oslo, så ble Kristiania Melkeforsyning opprettet i 1911, - senere kalt Fellesmeieriet etter sammenslutning med Meieribolaget i 1946.
Som følge av dette måtte også melkeleveransen organiseres. Den 11. juni 1910 ble det holdt konstituerende generalforsamling på Asper i Kråkstad for dannelse av Kråkstad Melkelag. Forut for innkallingen var det foretatt tegning av andeler. 30 bønder i Kråkstad hadde tegnet seg som andelshavere med 311 andeler. Det forelå også et omfattende forslag til lover for Kråkstad Melkelag på 21 punkter. Bildet viser meieribygget i forgrunnen til venstre og kornmagasinet i bakgrunnen. Foto: Erik Aas jr. i juli 1987.
Melkelagets første styre ble valgt og besto av Ivar Haug, Ragnvald Fredstad og Roald Sundby, med Haug som første styreformann. Det bør i denne forbindelse nevnes at Haug satt som formann, dels som styremedlem fram til 1926, da han trakk seg fordi han ble forretningsfører for laget.
I første paragraf i loven het det at formålet var å motta andelshavernes melk og behandle og videreforsende denne til Kristiania Melkeforsyning.
For å makte denne oppgaven trengtes et enkelt meieribygg for mottaking av melk. Laget var straks ute for å sikre seg en høvelig tomt, helst i nærheten av jernbanestasjonen, for nå måtte det bli jernbanen som måtte overta transporten av melka til Oslo. Resultatet ble at laget kjøpte en tomt av Svend Sørum på 5,5 dekar for kr. 3.300. Den grenset til stasjonsområdet. Det ble utlyst anbud på meieribygget (også kalt melkestasjon) i «Øieren» (forløperen til ØB). Det innkom 2 anbud, og anbudet fra byggmester Brekke, Ski ble antatt. Det lød på kr. 10.500 for melkestasjon, ishus og uthus. Det ble kjøpt inn 60 stk. 50-liters spann, en melkevekt, en samlekum med sil og en del mindre ting. Som første bestyrer ble ansatt Inga Haug, Kråkstad. Lønnen skulle være kr. 50 pr. måned samt fritt hus, lys og ved.
Til å begynne med måtte all melk kjøres fra meieriet til jernbanens lasterampe, men etter pågang på Statsbanene gikk NSB med på å bygge sidespor inn til meieriet mot at Melkelaget ytet kr. 2.800 til anlegget.
Utviklingen gikk videre. I 1913 krevde Melkeforsyningen fjøskontroll, og kontrolløren hadde å tilse de enkelte fjøs 3-4 ganger årlig. Videre var det enighet om at melken skulle avregnes etter fettprosenten og at det skulle sendes melkeprøver til kontroll. Det kan også nevnes at i 1922 kom det bestemmelse om at leverandørenes besetninger skulle tuberkulinundersøkes. Distrikts dyrlege Hemsen skulle forestå denne undersøkelsen, og alle dyr som reagerte positivt skulle slaktes. Da aksjonen var over, skulle dyrlege Hemsen avgi erklæring om at besetningene i Kråkstad var smittefri. En del av dyra måtte avlives.
For ytterligere å bedre melkens kvalitet begynte Melkelaget å ta reduktaseprøver av levert melk. Denne prøven bedømmer bakterieinnholdet i melka. Holdbarheten er i høyeste grad avhengig av bakterieinnholdet, og Melkelagets ledelse gikk hardt inn for at de leverandører som leverte klassemelk (II, III og IV klasse), skulle straffes kraftig med store trekk i melkeprisen.
I de første årene av Meieriets drift ble all melkeavkjølingen foretatt ved hjelp av is i store vannkummer. I nær forbindelse med meierihuset var det satt opp et stort ishus. Og i løpet av vinteren måtte alle andelshavere delta i iskjøringen i forhold til sine andeler. Det var i grunnen en begivenhet i det fredelige bygdesamfunnet.
Etter noen års drift ble virksomheten på Meieriet nedlagt i 1918. Man ville forenkle melkeleveransen og gikk over til å levere avkjølt melk på jernbanens lasterampe i 50-liters spann. Disse ble så fraktet til Melkeforsyningen med første tog om morgenen.
Dette var en enkel og billig måte som ble brukt helt fram til 1925. Da fikk Melkelaget beskjed om at melka måtte samles på melkestasjonen igjen, fordi andre melkelag forlangte samme enkle leveringsmåte, og det kunne Melkeforsyningen ikke gå med på.
Dette ble tatt opp til behandling. Det ble vedtatt å modernisere melkestasjonen som ikke hadde vært i bruk på flere år. Men problemet var at vannverket ikke kunne garantere tilstrekkelig med vann til dette formål.
Resultatet ble at avkjølt melk fra gårdene skulle mottas på melkestasjonen og overtømmes på Melkeforsyningens spann. En svært så enkel ordning. Lagets melk hadde over lengre tid vist god kvalitet, så en slik ordning ble funnet tilfredsstillende av Melkeforsyningen, og Jonas Lund ble da ansatt som bestyrer.
Man var nå kommet langt ut i krigens første år, og i desember 1940 kom det et skjebnesvangert utbrudd av munn- og klovsyke i distriktet. Melkelaget ble pålagt strenge regler for desinfeksjon. Jeg kan huske at før melkespann kunne bringes inn i melkestasjonen, måtte de settes ned i et kar med lutoppløsning, og ingen fikk gå inn uten å trå ned i lutekaret med gummistøvlene. Det ble også satt ut vakter ved garder hvor besetningene viste mistenkelige symtoner. Så vidt jeg husker, ble bare besetningen på Langhus gard i Ski slått ned, men det var en spennende periode for alle melkeprodusenter.
Med Jonas Lund som bestyrer fortsatte Meieriet med denne enkle mottakelse og behandling av melka. Melkeproduksjonen i bygda hadde økt kraftig. Laget hadde startet i 1910 med 30 andelshavere og 23 leverandører. I 1946 var det 50 leverandører og andelshavere, og månedsleveransen kunne ligge mellom 90.000 og 100.000 liter. Ved starten i 1910 fikk melkeprodusentene utbetalt 9.5 øre pr liter og i 1946 41 øre. Det var også den gang stor overproduksjon av melk, og leverandørene var forpliktet til å motta i retur skumma melk, smør og ost i så store mengder at det var vanskelig å få dette anvendt på en fornuftig måte.
I 1946-47 kom samfunnet etter hvert i normal gjenge igjen etter krigen og okkupasjonen 1940-45. Det ble nødvendig med rasjonalisering på flere områder. For de fleste var det alt for tidkrevende å kjøre et par melkespann til meieriet hver dag med hest og kjerre.
I 1946 kom det et tilbud fra Knut Prestrud til Kråkstad Melkelag. Prestrud hadde da allerede startet melkerute til Oslo for Meieribolagets leverandører (10 stk.). Men i 1946 skjedde sammenslutningen mellom Melkeforsyningen og Meieribolaget, og tilbudet omfattet derfor også Melkelagets leverandører.
Det var nok delte meninger om dette, men flertallet så det som en mer rasjonell leveringsmåte å levere på melkebukk ved offentlig vei. Denne omleggingen kom i gang i 1946, og dermed var det slutt på Meieriets opprinnelige formål, å motta og behandle leverandørenes melk. Med visse avbrekk hadde dette pågått i 35 år.
Det var samvirketanken blant bøndene i Kråkstad som hadde fått i gang en slik organisert melkelevering for å få størst mulig netto i vanskelige og vekslende økonomiske perioder.
Utviklingen gjorde nå at meieribygget ikke lenger kunne tjene melkeprodusentenes interesser. Den første epoke i meieribyggets historie var over.
Omleggingen av melketransporten førte til en større endring i bygdesamfunnet enn en skulle tro. Det hadde vært liv og trafikk i stasjonsområdet når 20-30 hestekjøretøyer kom med melkespann på morgenkvisten. Det ble prat om vær og vind, om åker og avling, og om kommunale saker og ting. De fleste skulle også innom butikkene. Vi hadde som regel med en handlelapp.
Nå opphørte stortrafikken til Kråkstad stasjon, og det ble stille i sentrum. Handelen gikk sterkt tilbake, og av de 5 butikkene vi hadde den gang, er det i dag bare én tilbake.
Når det gjelder melkeproduksjonen, er den heller ikke hva den var. Mens det i 1946 var 60 melkeprodusenter i bygda, er det i dag bare 5 igjen.
Det kan vel være på sin plass å nevne de formenn som hadde stått for Melkelagets ledelse gjennom disse 35 år. Det er tidligere nevnt at Ivar Haug var lagets primus motor, og satt som formann fram til 1919, da han ble foretningsfører for laget. Så fulgte følgende formenn i denne rekkefølge: R. Fredstad, Anton Bieltvedt, Anton Skjærsaker, Hans Lund, Hobøl, Carl Åmodt, Johan Berger, Anton Mørk og undertegnende (Johs. Bieltvedt) som siste formann i Melkelaget.
Fryseriet
Meieribygget som således sto ubrukt, ble så i noen år bortleid til privat virksomhet. Men i 1950 kom det forslag fra Kråkstad Bondekvinnelag om å starte fryseri i meieribygget.
Den 7. november 1950 ble det holdt konstituerende møte i A/L Kråkstad Fryseri med 39 andelshavere. Knut Prestrud ble Fryseriets første formann og satt som sådan til 1962.
Ski Mek. Verksted fikk godtatt sitt anbud på kr. 25.982 som omfattet isolering og alt maskinelt utstyr, ferdigmontert og i driftsferdig stand. Fryseriet var utstyrt med 180 bokser for utleie og gikk økonomisk riktig bra. Det ble betalt årlig leie til Melkelaget som fortsatt var eier av meieriet. Styret i Melkelaget fant det etter hvert ikke hensiktsmessig å sitte med eiendommen. Og på ekstraordinær generalforsamling i Melkelaget 8. april 1957 ble det fattet følgen de vedtak:
«Styret foreslår at Melkelaget overdrar eiendommen Åsli g.nr. 60 br.nr. 13 (Mottakerstasjon) med tilhørende tomt, samt de rettigheter og forpliktelser som påhviler Kråkstad Melkelags eiendom Åsli, for en sum av kr. 32.000 - trettitotusen - til A/L Kråkstad Fryseri. Heri innbefattet Melkelagets rettigheter og forpliktelser overfor Kråkstad Kommune og Kråkstad Innkjøpslag. Eieren av kornmagasinet gis adgang til en utvidelse til jordbruksformål på inntil 10 m mot mottakerstasjonen (Fryseriet) mot en forholdsvis forhøyelse av eierens tomteleie. Utgiftene ved handelen bæres av kjøperen. Kjøpesummen betales kontant mot skjøte.»
Melkelagets tilbud og betingelser ble enstemmig godtatt av Fryseriet.
Økonomisk gikk Fryseriet bra med brukbare overskudd til slutten av 60-åra. Da begynte andelshavere og andre å si opp sin boksleie, og inntektene gikk ned.
Det skjedde en rask utvikling på dette området, og det ble helt alminnelig med private frysebokser rundt i hjemmene. Styret og årsmøtet fant at det gamle meieribygget som hadde gjort sin tjeneste som fryseri for bygdefolket i over 20 år, ikke lenger hadde noen misjon. Den 6. desember 1973 vedtok årsmøtet å selge eiendommen til Leif Langtvedt for kr. 135.000. Kjøperen skulle nytte huset til mekanisk verksted.
Dermed var igjen en epoke for det gamle meieribygget over.
Se mer: Follominne 1988 Meieribygget og kornmagasinet ved Kråkstad stasjon av Johs. Bieltvedt.