Avsnittssjef Torstein Fennefoss ga en orientering om Milorgs virksomhet i russeavisen i 1945. Det var redaktørene Randi Jacobsen og Aase Rosendahl som intervjuet ham. 
- Hvor lenge har Hjemmestyrkene her vært i aktivitet? (Hjemmestyrkene var fra 8. mai 1945 det offisielle navnet på Milorg.)
-Fra juli 1940.- 
Vil De fortelle litt om arbeidets organisering de første årene?
- I de første årene hadde vi få og dårlige forbindelser. Det som dannet grunnlaget for våre nåværende hjemmestyrker, var at vi hadde en del ammunisjon, Kragrifler, pistoler og maskingevær fra før krigen. Det var ingen tilførsel av våpen utenfra de første årene. Vi måtte lage dem selv og hadde vår egen fabrikk.
- Det var antakelig vanskelig for dere med klær, mat og økonomi?
- Ja, især på førsten. Det største problemet var skotøy etc. Det er bare de siste par årene vi har fått tilførsler utenfra.
- Hvem var det som sammen med Dem gikk i spissen for organisasjonen?
- I dette tilfelle vil jeg helst ikke nevne navn. Alle - befal og menige - har gjort samme innsats. Især vil jeg få fremheve kurerene som ofte blir glemt.
- Vil De gi oss en liten orientering om hvordan avsnittene er dannet?
- Vi har holdt oss til de områder hvor folk kjenner hverandre. Som eksempel kan jeg nevne at vi bare har arbeidet på den ene side av Øyeren for ikke å ta noen risiko.
- Kan De fortelle oss litt om Q-laget som vi har hørt så mye om?
- Q-laget består av de guttene som har ligget på skauen siden jul. Jeg har selv hatt høve til å være en del sammen med dem særlig i den siste tid og vet hvilken ypperlig kvalitet de er av. Jeg tror jeg kan anbefale Dem å ta en liten skautur oppover mot Gaupestein og kikke på Q-lagets tilholdssted. 
Vi er imponerte, men fatter oss snart og tar fatt på neste spørsmål
- Vil De ellers fortelle litt om Hjemmestyrkenes virke her?
- Tja, det kan jo være litt av hvert.
- Hva med rekrutteringen?
- Fikk vi først med én fra en kameratgjeng, snart kom alle sammen, og den ene kunne da innestå for at de andre var å stole på.
- Hendte det noen gang at folk søkte å komme inn i Hjemmefronten for å spionere?
- Her var det ganske bra, men i andre avsnitt var det verre. Opprullingen på Ski i krigens siste uker skyldtes ganske andre årsaker.

Det som Torstein Fennefoss forteller i intervjuet, er ikke meget å bli klok av. Han har utvilsomt følt seg bundet av et direktiv om hemmelighold som var blitt sendt fra distriktssjefen til avsnittene den 2. juni 1945:
Gi under ingen omstendigheter opplysninger til pressen eller andre om det De har kjennskap til av illegalt arbeid. Det kan komme i hendene på Japan som våre allierte fremdeles er i krig med eller på en eventuell underjordisk nazistisk organisasjon og være av stor verdi for disse.

I virkeligheten var det nok hverken Japan eller nazister som de allierte myndigheter var redde for, men Sovjetsamveldet. Den varme krig var øyensynlig allerede i ferd med å bli avløst av den kalde. 

I dag kan vi ved å bla i gamle årganger av Østlandets blad komme over en serie av intervjuer med lokale Milorg-ledere, først og fremst i forbindelse med 25-års fredsjubileet i 1970 og med 50-års minnet for 9. april i 1990. 

Selv har jeg for tiden fra 1940 til mai 1944 hatt særlig stor glede av samtaler med Nils Otterness det siste året han levde, fram til hans plutselige død den 17. mai i 1994. Nils Otterness var nestkommanderende for Milorg i Ski-området og fungerende områdesjef i krigens siste dramatiske uker. Han var som sådan en helt sentral person.

Jeg har også hatt samtaler med Trygve Syversen og Jonn Kolstad som representanter for "fot-folket". I tillegg har jeg vært så heldig at jeg for det siste krigsåret har kunnet bygge på samtidige kilder, nemlig på Milorgs originalarkiv for Ski-området for perioden juni 1944 til mai 1945 - et arkiv som aldri skulle ha eksistert! 

I et direktiv fra Milorgs sentralledelse den 2. februar 1945 het det uttrykkelig:
Hold ikke arkiver for fienden! 

 Gang på gang har det vist seg at hemmelige papirer setter Gestapo på sporet og fører til arrestasjoner og opprullinger.
Ingen papirer skal derfor oppbevares med mindre det er uomgjengelig nødvendig for arbeidet. I et okkupert land må hemmelig arbeid og hemmelig administrasjon innstille seg på små arkiver og ta de ulemper som følger med dette. Det er forbudt å arkivere stoff fordi det vil ha historisk interesse etter krigen. Vi behøver ikke være bekymret for historieskrivningen; den greier seg sikkert.

Men arkivet ble likevel holdt og ført. Det består av hundrevis av samtidige ordrer, instrukser, meldinger og rapporter, med instruksjonsmateriell og krokier (skissetegninger) m.v. I distriktssjefens direktiv til avsnittene av den 2. juni 1945 om hemmelighold het det videre: 
Gå gjennom hva De har liggende av etterretningsmateriell, instruksjons materiell o.l. Send dette med innholdsfortegnelse til Deres foresatte. Vedlegg samtidig erklæring om at De ikke er i besiddelse av mer av denne art. 

Heller ikke denne ordren kan ha blitt fulgt. Arkivet har i stedet for å bli innsendt ført en bortgjemt tilværelse i Ski i snart 50 år, før det nå er dukket opp. 

Denne illojaliteten mot utstedte direktiver skal vi i dag bare være glade for. Fordi arkivet aldri ble ført med tanke på fremtidens historikere eller nysgjerrigper'er som meg, er innholdet av særlig stor verdi. Det gir et uretusjert bilde av det som hendte i Ski, og av hvordan de opplevde det som stod i begivenhetenes sentrum den gang. 25 eller 50 år senere kan det ha blitt vanskelig nok å huske og forklare hva som egentlig skjedde, hvem som var med og når det skjedde. Enkelte hendinger kan bli farget eller satt inn i en gal sammenheng. To ting har under mine samtaler og under mine studier av arkivmaterialet slått meg med undring og beundring!

Det ene er at Milorg i Ski-området må ha vært den første militære motstands gruppe som ble dannet her i landet. Nils Otterness forteller om den famlende begynnelse: 
20-årige Torstein Fennefoss hadde satset på en karriere i det militære. Han var nylig utdannet sersjant og hadde vært leder av den Frivillige militæropplæring i Ski vinteren 1939/40. 

Han var skuffet over det som hadde skjedd under felttoget i Østfold i aprildagene i 1940, men det forhindret ikke at han etter at han kom tilbake fra krigsfangenskap i mai, innbød sine nabovenner Frank Brenna, Einar Hellerud, Anton Huseby, Oscar Mamen, Nils Otterness og Herman Sæther i strøket ved Nordbyvegen til et møte og la fram sin plan: 

Vi danner en hemmelig militær gruppe. Vi har 2 Madsen maskingeværer og 8 Krag-Jørgensen rifler liggende fra Militæropplæringen. Krigen er ikke slutt. Norske, britiske, franske og polske tropper slåss i Nord-Norge og vil snart trenge fienden sydover igjen. Da kan vi være til stor hjelp bak linjene. 

Det var det enighet om, og Torstein startet med flere møter og mer planlegging og flere forberedelser.

"De 7" var i gang med oppbyggingen av en hemmelig militær motstandsgruppe på Ski som i løpet av 5 år skulle vokse til en styrke på 354 mann utstyrt med moderne våpen, organisert som en del av Milorg i Norge og underlagt Forsvarets Overkommando i London. 

Det andre som har slått meg, er at Milorg i Ski- området må ha vært den eneste militære motstandsgruppe her i landet som klarte å unngå opprulling og arrestasjoner helt fram til krigens siste uker i 1945, og som kunne gå ut av de 5 lange krigsårene uten tap av et eneste menneskeliv. 

Mottoet må ha vært: Lite, men godt! Sakte, men sikkert! Den forsiktige oppbygging og mannskaper som fullt ut var å stole på, har æren for det. Nils Otterness forteller: 
Vi holdt oss for oss selv. Vi spredte oss ikke på flere illegale oppgaver, men konsentrerte oss om de militære. Vi trente kroppen for å holde oss i form. Vi hadde våpenøvelser på skauen. Ski sanitetsforening pakket førstehjelpsutstyr til oss. Hvite forsvinnings drakter fikk vi fra Elise Brække A/S ved Kåre Levin sen. Johs. Kværner skaffet mel, slik at baker Fossum kunne levere brød.
Rieber Stødle sørget for sprengstoff fra Grubernes Sprængstoffabriker A/S, og i brødrene Karteruds lille mekaniske verksted i Lysnevegen foregikk våpeninstruksjon for blendede gardiner og produksjon av hjemmelagede handgranater og sprengladninger. 
Hver ny mann ble saumfart og handplukket. 

Trygve Syversen forteller: 
Jeg var 19 år i 1941 og fikk en dag forespørsel fra en bekjent innen idretten om jeg kunne tenke meg å være med i en militær motstandsgruppe som i første omgang skulle organiseres. 
Dette sa jeg ja til og fikk beskjed om å møte i en hytte på Bjerkestranda ved Nærevannet for nærmere orientering. (Hytta brant en tid etterpå). Her møttes vi da en kveld, en 15-20 stykker, mange fra Skiklubben Skimt. De fleste erklærte seg villige til å være med. 

1940, 1941 og 1942 gikk. Vi holdt oss hele tiden for oss selv og opparbeidet ingen kontakter utad til andre personer eller grupper, forteller Nils Otterness.  Først i begynnelsen av 1943 kom forbindelsen med Milorg D 11 i stand. Kontakten ble formidlet via Trygve Nore som var redaktør og eier av Østlandets blad. 

Norge var i 1942 blitt delt inn i 23 Milorg-distrikter. Disse var igjen delt i avnitt, områder, grupper og lag. D 11 omfattet Østfold fylke og Follo. Distriktet var delt i fire avsnitt. Avsnitt 111 omfattet Follo-kommunene + Hobøl, Spydeberg og Tomter. Avsnittet hadde sitt hovedkvarter i Ski og var igjen delt i tre områder. Område 111.1 bestod av Ski, Oppegård, Kråkstad, Enebakk, Spydeberg og Tomter. 

Nils Otterness forteller: 
Torstein Fennefoss ble beordret til avsnittssjef i 111 og tok med seg Einar Hellerud som etterretningssjef. 
Anton Huseby ble områdesjef og jeg selv nestkommanderende i 111.1. Herman Sæther ble etterretningssjef. 

Den første instruktøren, Kompani Linge-karen Birger Fjeldstad, kom fra Sverige via Moss i juni 1943 og ga opplæring i bruk av moderne våpen og utstyr. 

Trygve Syversen forteller: 
Det året ble jeg lagfører, og vi begynte treningen. Det var min yngre bror Kjell og 4 karer til fra Langhus samt 4 fra Ski. Vi fikk disponere en hytte som tilhørte Stener Myrvold på gården Vasshagan nord for Nærevannet. Her møttes vi da flerfoldige kvelder, ja netter med. Instruktøren lærte oss å ta Stengun maskinpistoler og Brengun maskingeværer fra hverandre og sette dem sammen igjen. Til slutt kunne vi gjøre det med bind for øynene. 
Vi lærte oss også å skyte. Men det kunne vi bare gjøre om vinteren. Vi bygde snøhytter med tykke vegger som vi lå i og skjøt - for å dempe smellen. 

Den forlatte husmannsplassen Smerta øst for Nærevannet ble nå helt sentral for Milorg i Ski, stua som oppholdssted for personell og utlåven som lagerplass for våpen og utstyr. I februar 1944 hadde området fått den første store sending av våpen utenfra. Det var våpen fra et flydropp i Svindal på østsiden av Øyeren og måtte hentes av området selv. 

Nils Otterness forteller: 
Arbeidet med å få i stand skikkelig lagerrom krevde "blod, svette og tårer". Leirlaget under låven var hardt som flint, så pigghakka grov seg ned bare en 3- 4 cm. for hvert hogg, og til å begynne med hadde vi bare en halv meter klaring opp til bjelkene over oss. Til slutt måtte vi bruke små sprengladninger for å få vekk nødvendig masse, men etter mye slit hadde vi nå fått et lager som kunne fylles opp med det militære utstyret som tidligere var plassert i huler og fjellsprekker innover i Gaupesteinmarka. Vi snekret reoler og hyller og la inn elektrisk lys, og det var stor glede inntil vi en dag merket at vannet begynte å samle seg i bunnen. I vår iver etter å få full takhøyde hadde vi kommet for dypt. Men heldigvis så var vi selvhjulpne: Finn Hemsen var fagmannen som skaffet og monterte et elektrisk pumpeanlegg, slik at lageret ble tipp-topp igjen. 

Sambands- eller ordonnanstjenesten i Ski-området ble nå bygd ut med Erik Hellerud som sjef. Hvordan tjenesten virket, gir en avsnittsordre av den 4. november 1944 et godt inntrykk av: 
1. Statspolitiet samles i Oslo i dag kl. 24.00 og skal ha med seg ulltepper. Vet ikke hvor razziaen kommer. 
2. Gjør alt for at intet blir funnet i områdene. 
3. Razziaen blir meget grundig. 
4. Sett ut vakthold til natten. 
5. Jeg noterer her klokkeslettet når denne ordre blir sendt fra meg. Noter det samme når områdesjefen mottar den.
Lykke til!  Avsnittssjefen.

Mottatt av 111.1 (Ski) 20.15
Mottatt av 111.2 (Ås) 20.45 
Mottatt av 111.3 (Vestby) 22.50 

Transporttjenesten og sanitetstjenesten fulgte etter. Og med opprettelsen av det såkalte Q-laget ble sluttsteinen på byggverket lagt. ("Q" kan henspille på kamuflasje, en bokstav brukt på tyske raidere kamuflert som handelsskip under den første verdenskrig.) 

Distriktsordre av den 2. november 1944: 
Hensikten med utdanning av Q-lag er å skape veløvede og sammensveisede avdelinger innenfor Milorg. De skal kunne settes inn på korteste varsel for løsning av spesielt vanskelige oppdrag som ikke kan ventes løst tilstrekkelig raskt og effektivt av vanlige Milorgavdelinger. 
For at Q-lagene skal kunne løse sine oppdrag, må de få tilstrekkelig øvelse og bli sveiset sammen og trimmet som militære avdelinger. Det er derfor nødvendig at soldatene ofrer seg for oppgaven og går fullt og helt inn for den. Noen korte øvelseskvelder et par ganger i uken er ikke nok. Derfor er soldatene i Q-lagene tatt ut av det sivile liv og lagt på skauen. 

Nils Otterness forteller: 
Medlemmene av Q- laget var: 
Fra Ski: Leder Oscar Mamen, Hans Petter Bjørnstad, Erling Johansen, Odd Mamen, Oddmund Olden, Kristian Westgaard. 
Fra Oppegård: Eivind Barca, Bjarne Myrvold, Per Myrvold, Hugo Tollefsen.
I tillegg kom to Bergens-gutter på rømmen. 

Laget hadde først tilhold i Bordhytta bortenfor Bjerkebekk, "Fjøset" kalt. Bordhytta var imidlertid svært trekkfull, og laget fikk før jul 1944 satt opp en arbeidsbrakke levert av Kr. Stensrud & Søn A/S i Oslo. Materialene ble kjørt fram på vinterføre av Gundersen på Asgjerrud og Colbjørnsen på Nes og montert ved foten av en berghammer sørøst for Fuglåsen.
I Q-hytta holdt 12 mann til på 12 m 2, med doble køyesenger i 3 etasjer på den ene "langveggen". 
Øvelser og trening var obligatoriske fag, og laget stilte opp ved mottak og transport etter flyslipp eller "dropp", som det het på fagspråket. 

Q-hytta står der for øvrig den dag i dag (i 1994), og er nå tilholdssted for speidere. Jeg anbefaler som Torstein Fennefoss en skogstur oppover mot Gaupestein for å kikke på lagets tilholdssted. Husk at skogen var vesentlig tettere og mer ugjennomsiktig den gang! I og med at flydroppene fra 1944 av fant sted i Gaupestein-marka, og at Q-laget nå var plassert der, var det viktig å ha gode og pålitelige naboer. De trengtes for hjelp til transport av våpen og forsyninger, og for å få bragt meldinger inn i og ut av marka. Bildet viser Q-hytta 40 år etter. Skogen er ryddet og buskaset fjernet. Foto: Østlandets Blad.

Nils Otterness forteller: 
I en halvsirkel lå gårdene der - fra Haakensen på Granerud, Andresen på Enga, Gundersen på Asgjerrud, Colbjørnsen på Nes, Grøstad-brødrene på Grøstad og Bekkevar, Myrvold på Vasshagan for så å ende opp med Erling Høibraaten ved Gjetsjøvannet og Arne Karlsrud på Lille Karlsrud- som en skjerm mot uforutsette ubehageligheter fra tyskere og nazisters side. Og bakom sang skogene. 

Droppeoperasjonen måtte skje så å si på sekundet når flyet kom inn over selve plassen. De 130 kilo tunge, sylinderformede containerne - 170 cm lange og med en diameter på 50 cm - falt med skjerm 10 meter pr. sekund, og flyet måtte ned i 120-150 meters høyde over bakken og en flyhastighet på 200-250 km pr. time for å få nøyaktig dropp og unngå for stor spredning av lasten. Område 111.1 mottok 7 vellykkede dropp i Gaupesteinmarka. Fem fly fikk motortrøbbel underveis, de møtte dårlig vær eller fant av andre grunner ikke fram til den aktuelle plassen og måtte returnere til England med uforrettet sak. Ingen av flyene bestemt for området gikk tapt. 

111.1's arkiv inneholder detaljerte meldinger, ordrer og rapporter om mottakene. Det foreligger også samtidige rapporter om droppeoperasjonene, avgitt av de engelske sjefsflygerne ved tilbakekomsten til sin flyplass i England. 

Ordre fra avsnittssjefen til områdesjefen den 28. august 1944. 
Ad. Mottakelseskomité for dropping, 
Mottakelseskomitéen skal bestå av: 
• 7 mann (befal) 
• 2 vaktmenn (minst lagførere)
Komiteen skal ha flg. utstyr: 
• 6 stavlamper, hvorav 4 med rødt lys 
• 2 økser 
• 2 hovtenger 
• 2 skiftenøkler 
• 1 tømmermannssag 
Hver mann i komiteen skal ha følgende utstyr: 
• 1 kniv 
• 1 pistol 
Vaktmennene skal være utstyrt med Stengun med minst 3 magasiner. 
Området må øyeblikkelig begynne ordningen av lagringsplass, samt forberedelse til senkning av containere. 
Utenom mottakelseskomitéen skal ingen kjenne til det forestående dropp. 

Melding den 20. november 1944. 
For fremtiden vil BBC-meldinger for dropp bli gitt kl. 15.00 som betyr dropp i perioden. Hvis gjentatt kl. 18.30, betyr det at flyet har startet og vil komme i natt. 
BBC-melding for droppestedet Smerta: Svar på trappene. Blinksignal: C (for Cecilie).