I yngre steinalder (3800–1800 f.Kr.) skjer en av de mest vesentlige endringer i norsk forhistorie – man går vekk fra et liv som jegere og sankere, og blir bønder. Funnene fra follokommunene er spesielt godt egnet til å belyse denne store overgangen: Regionen favner et ressursrikt fjordlandskap hvor arkeologer har påvist jakt- og fangstboplasser fra både eldre og yngre steinalder (på fagspråk kalt hhv. mesolitikum og neolitikum). Innenfor kyststripen ligger det flater og høydedrag med sandgrunn, ideelle for åkerbruk med enkel teknologi. Her er det funnet et stort antall økser og andre redskaper. Vi vet imidlertid svært lite om bosetningen og boplassene i disse indre områdene.

I 2004 ble det ved en tilfeldighet funnet en boplass fra om lag 3500 f.Kr. på en morenerygg ved gården Nøkleby i Ski. Nøklebyboplassen er unik i Follo, og kan bidra til å belyse den første delen av yngre steinalder i regionen. Det foreligger også analyser av pollenprøver som er hentet fra en myr rett ved Nøklebyboplassen og fra andre myrer og vann i Ski og Ås. Disse forteller også om hendelsene i dette tidsrommet.

I denne artikkelen vil vi presentere noen av de arkeologiske og naturvitenskaplige kildene som foreligger fra Follo. Ut fra dette materialet vil vi diskutere det historiske forløpet som førte frem til etableringen av et omfattende jordbruk, og vi vil se på bakgrunnen for de endringene som skjedde gjennom de siste 2000 årene av steinalderen.

Follo
Follo er den sørligste regionen i Akershus fylke og består av kommunene Oppegård, Ås, Frogn, Ski, Vestby og de søndre delene av Enebakk. Denne artikkelen fokuserer på funn gjort i Follo, i tillegg til at gjenstander fra nordre Enebakk som er tatt med av praktiske hensyn.

Ski og Enebakk er rene innlandskommuner, mens de øvrige kommunene har langstrakt kyst ut mot Oslo- og Bunnefjorden. Selve strandlinjen er mange steder forholdsvis bratt og kupert med mye svaberg og skrinn vegetasjon. Innenfor kystlinjen ligger det imidlertid store skogområder og et rikt jordbrukslandskap. Disse indre delene brytes stedvis av vann og elveløp.

Tidslinje med oversikt over periodene som er omtalt i denne artikkelen.

Boplassfunnene i Follo
Mye av det vi i dag vet om vår eldste forhistorie bygger på funn av bosteder. Til sammen er det i dag kjent så mange som over 360 boplasser fra ulike deler av steinalderen i Follo (jf. Askeladden, Riksantikvarens database over kulturminner). Ås er den mest funnrike kommunen med 143 lokaliteter, men både i Frogn og i Vestby er det kjent et stort antall bosetningsområder. I innlandskommunene er antallet derimot meget begrenset. I Ski er det kun kjent ti boplasser, mens i Enebakk kjenner vi ingen. Bildet viser skiferspisser funnet like ved Nesset i Ås. Spissene tilhører tidlig- eller mellomneolitikum, og er ca. 4500 år gamle. Foto: Øystein Amundsen, Akershus fylkeskommune.

Boplassenes beliggenhet i landskapet (jf. figur 3) tegner et tydelig mønster. Mønsteret forteller oss at folk gjennom nesten hele steinalderen i all hovedsak var bosatt rett ved eller i nærheten av datidens strandlinje. Etter siste istid har det vært en kraftig landheving, noe som gjør at boplasser med ulik alder ligger på ulike høydenivåer. De eldste ligger derfor høyest i terrenget, mens de yngste, strandbundne steinalderboplassene ligger lavest. Rett etter at Folloregionen ble isfri, sto havet om lag 200 m høyere enn i dag (Sørensen 2006:45). Follos eldste boplass, Stunner i Ski, ligger på ca. 164 moh, og dateres til om lag 9500 f.Kr. (Gustafson 1998, 1999; Fuglestvedt 1999, jfr. Reitan 2006). Oppholdsstedene fra overgangen mellom eldre og yngre steinalder ligger til sammenligning ca. 40 meter over dagens havnivå. Ved steinalderens slutt sto havet bare om lag 20 meter over dagens strandlinje (Sørensen 2006:46). Ved hjelp av et funnsteds høyde over havet, kan man med andre ord tidfeste funnet med relativt god presisjon, selv uten å finne bevart trekull eller andre organiske rester som kan dateres (W. C. Brøgger 1905).

Høyden over nåværende havnivå forteller oss at det store flertallet av boplassene i Follo ser ut til å tilhøre siste halvdel av eldre steinalder. Disse ligger i dag mellom 40 og 100 m o.h., og finnes særlig rundt Vinterbro i Ås, langs Bunnefjorden og i Havsjødalen i Frogn. Oslofjorden og Bunnefjorden var på dette tidspunktet vesentlig større, og store deler av Follo var et åpent skjærgårdslandskap. Det var lenge mulig å ferdes med båt tvers over Nesoddlandet, og det gikk en fjordarm på stedet der Gjersjøen i dag ligger. Denne fjordarmen skilte Svartskog og Sjøskogen fra fastlandet. I dette ressursrike landskapet levde Follobefolkningen av jakt, sanking, fiske og fangst. Bildet viser funn fra tidlig- og mellomnelitikum. Boplasser er markert med rødt og løsfunn med grønt.

Boplasser under 38 meter kan med sikkerhet sies å tilhøre yngre steinalder, siden dette nivået sto under vann helt til eldre steinalders slutt (jf. Sørensen 2006:46). Antallet kjente boplasser som ligger så lavt er begrenset. I hele Akershus er det kun kjent 45 stykker. Flertallet av disse ligger i Follo, og er funnet i områdene rundt Bunnefjorden, på Hallangen i Frogn, samt i området mellom Son og Hølen i Vestby (jf. fig 3). Deres beliggenhet skiller seg ikke markant ut fra eldre bosetningsspor i området. De er fortsatt anlagt i skjærgårdslandskapet, med en klar tilknytning til kysten. I så måte peker de mot en fortsettelse av bosetningstradisjonen i eldre steinalder. De er stort sett små i omfang og gir et inntrykk av å være spesialiserte fangstboplasser. Langs Bunnefjorden og på Hallangen er det da også store innslag av skiferspisser og tverrpiler i flint på mange av boplassene, redskaper som tydelig viser at jakt og fangst fortsatt var viktige næringsveier.

Det er som nevnt funnet svært få spor etter bosetning fra steinalderen i det indre av Follo. Langs de større vannene, bl.a. nordenden av Langen i Ski, er det kjent noen få steinalderboplasser, men alderen på disse lokalitetene er det ofte vanskelig å si noe sikkert om så lenge det ikke foreligger daterbare funn. Ut over dette, kjenner vi knapt til steinalderbosetning i det som den gangen var indre områder. Det er imidlertid vanskelig å finne slike kulturminner på steder hvor landbruk og annen moderne aktivitet har omformet landskapet (se Amundsen et al. 2006:88-89). Selv om vi er kjent med få steder hvor folk har bodd, så er det andre funn som peker mot at det har vært aktivitet også i enkelte av de indre områdene.

Løsfunnene i Follo
Ut fra funnforholdene virker det som enkelte steinhakker og -økser fra eldre steinalder har blitt nedlagt som ledd i offerhandlinger ved elver og vann (Glørstad 2002). Slike funn er forholdsvis sjeldne. Det er gjort enkelte slike funn langs Oslofjorden (jf. Glørstad 2002), mens det mangler funn av økseofre fra eldre steinalder i det indre av Follo.

Ved overgangen til yngre steinalder introduseres nye redskapsgrupper og nye tradisjoner. Blant annet tar man i bruk store og velformede, ofte slipte, økser laget i flint og bergart. I Follo er det så langt funnet over 120 økser som kan dateres til de første 1500 årene av yngre steinalder (jf. figur 3). Det er stor variasjon i utformingen av disse redskapene. Fra området kjenner vi de svært tidlige spissnakkede øksene, tynnakkede flintøkser, tykkbladede- og tykknakkede økser og en rekke forseggjorte stridsøkser, samt noen andre redskapstyper. Hoveddelen av flintøksene har blitt importert fra Skåne og Danmark (Mjærum 2004), mens bergartsøksene i mange tilfeller har blitt tildannet lokalt (se W. C. Brøgger 1906). Enkelte av øksetypene peker også mot forbindelser til den østre delen av Mellom-Sverige (jf. Glørstad 2005:39-40).

Øksene har utvilsomt vært viktige arbeidsredskaper (Mjærum 2004), og disse kan tidvis gjenfinnes på steinaldermenneskenes boplasser, men da som regel i fragmentert tilstand. Mange av øksene i yngre steinalder har også blitt ofret gjennom nedleggelse i myrer og vann, lagt ned ved store steiner eller i sprekker i fjellet (se f. eks. Hinsch 1955, 1956; Reitan 2005, in press). Noen av øksene har også vært gravgods. Denne måten å henlegge redskapene på gjenfinner vi lengre sør og øst i Skandinavia. Spredningen av de tidlig- og mellomneolittiske funnene viser at bosetningen ikke ensidig var knyttet til kystlinjen, slik de hittil kjente boplassene synes å indikere. Det er en lang rekke løsfunn, særlig økser, i de kystnære områder, men det er også flere konsentrasjoner av funn i de indre delene av Follo. Ski er, med sine 33 løsfunn, eksempelvis den nest mest funnrike kommunen, noe som overhodet ikke reflekteres i det kjente boplassmaterialet. Dette er ikke unikt for Follo. I mange av de gode jordbruksområdene innenfor kysten på Østlandet er det gjort funn av økser som etter alt å dømme skriver seg fra ofringer og graver (se bl.a. Hinsch 1955, 1956; Reitan 2005). Så langt har det imidlertid vært vanskelig å finne spor etter bosteder som kan knyttes til mennesker som har lagt ned økser i graver og offer i innlandet.

Boplassen på Nøkleby i Ski
I 2004 ble det ved en tilfeldighet funnet en boplass som forteller om aktiviteten i det indre av Follo. Det dreier seg bosetningsspor på gården Nøkleby i Kråkstad, sør i Ski kommune. Boplassen ligger delvis i dyrket mark og delvis i utmark, ca. 450 m sør for gården Nøkleby søndre (Gbnr 40/1, 5). Den er anlagt på en øst-vest-orientert morenerygg med vidt utsyn nordover mot et moderne åkerlandskap. Omkring 50 m sør for funnområdet blir terrenget gradvis fuktigere og går over i en mindre myr som heter Ambjørnrudmåsan. Undergrunnen på bostedet består av grovkornet sand. Deler av myrområdet sør for lokaliteten kan i neolittisk tid ha vært et lite vann (pers. med. statsstipendiat Helge I. Høeg). Boplassen kan imidlertid ikke knyttes til noe større vann eller vassdrag. Bildet viser boplassflaten på Nøkleby sett mot nord Foto: Øystein Amundsen, Akershus fylkeskommune.

Funnområdet har ikke vært gjenstand for noen arkeologisk utgravning, men er registrert av artikkelforfatterne etter avtale med Akershus fylkeskommune og Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Funnene fra boplassen har tidligere blitt publisert og diskutert i tidsskriftet Primitive tider (Amundsen et al. 2006). Det henvises til denne tidligere artikkelen for en mer inngående diskusjon av funnene og deres alder, men vi vil likevel gi en presentasjon av gjenstandene her.

Det foreligger ingen naturvitenskaplige dateringer fra boplassen. Som nevnt kan imidlertid høyden over havet ofte gi en indikasjon på boplassers alder. Stedets beliggenhet på ca. 130 moh. tilsier en datering til den første del av eldre steinalder (jf. Sørensen 2006:46), noe som stemmer dårlig overens med gjenstandsmaterialet fra lokaliteten. Funnene fra Nøkleby består av 115 enkeltgjenstander og er således relativt begrenset. Allikevel fremkom flere diagnostiske gjenstander som forteller om bosetningens alder. Funnene fordeler seg på 47 skår av keramikk, 59 stykker flint, 6 stykker av bearbeidet bergart og 3 stykker leirklining.

Keramikkfunnene
En gjenstandstype som introduseres ved overgangen til yngre steinalder er keramikk, og tidvis blir det funnet leirkarskår på boplassene fra første del av yngre steinalder (se f.eks. Amundsen 2000; Østmo og Skogstrand 2006). Skårene fra Nøkleby er i hovedsak udekorerte og forholdsvis grove. Karene har hatt opp mot 1 cm tykke vegger. Generelt er slik grov keramikk uten dekor vanskelige å datere (jf. Amundsen 2000; Glørstad 1996; Mikkelsen 1984; Østmo 1993; Østmo og Skogstrand 2006), men nøklebykeramikkens utforming peker allikevel mot at den skriver seg fra yngre steinalder. Dette underbygges av spor etter dekor på et av skårene. Dekoren viser at det har vært brukt en tvunnet snor til å lage avtrykk i karet mens leiren fortsatt var våt. Denne måten å pryde karene på er kjent fra noen få av de eldste boplassene som vi kjenner fra yngre steinalder i Sør-Norge (se Amundsen 2000:28-42; Nummedal og Bjørn 1930; Olsen 1992:129; Østmo og Skogstrand 2006). Keramikkmaterialet gir en pekepinn om boplassens alder, men for å kunne datere lokaliteten nærmere vil vi rette oppmerksomheten mot funnet av en øks og gjenstander av flint.

Økser og flint
Det kanskje beste grunnlaget for datering av lokaliteten til første del av neolitikum gir pilspissene og funnet av et nakkeparti fra en såkalt mangekantøks laget i bergart (jf. figur 8). Som navnet sier, har øksen en kantet form. Denne øksetypen er videre velformet med markerte, langsgående furer på over- og undersidene, et hull for skjefting og en karakteristisk vinkelbøying ved skafthullet om lag midt på øksen. Videre synes det klart at denne typen steinøkser er kopier etter kobberøkser man kjenner fra områder lenger sør i Europa (Malmer 2002:35). På tross av en diskusjon om denne øksetypens tidsmessige plassering, er det enighet om at de skriver seg fra den første delen av yngre steinalder, og trolig kan den dateres til århundrene rundt 3500 f.Kr. (Ebbesen 1998:88; Persson 1999:153; Østmo 1998:93; 2000:52). Bildet viser til venstre: del av mangekantøks type V funnet på Nøkleby. Ill.: Rune Borvik. Til høyre: Mangekantøks av type V fra Rygh 1999 [1885]

To av pilspissene fra Nøkleby er av en type der selve spissen har blitt erstattet med et skarpt blad, beregnet på å skjære seg inn i byttet. Slike tverrpiler vet man opptrer fra siste del av eldre steinalder, fra omkring 4650 f.Kr. (Glørstad 1998:80). Ut fra undersøkelser i Øst-Norge og Vest-Sverige, synes det rimelig å anta at denne pilspisstypen kan ha blitt anvendt til om lag 3000 f.Kr. (Glørstad 2004:53-57; Nordqvist 1997:100; Persson 1998). Den ene av de to tverrpilene fra Nøkleby har en slipt flate, altså er den tildannet med utgangspunkt i en slipt flintøks som er blitt hogd opp etter at øksen gikk i stykker. Tradisjonen med å slipe økser av flint er en teknologisk nyvinning ved overgangen til yngre steinalder. Dette gjør at også denne pilspissen peker mot at boplassen var bebodd mellom 3800 og 3000 f.Kr. Ut fra formen på et annet stykke av en slik slipt flintøks er det grunnlag for å snevre inn dette tidsrommet ytterligere til før 3300 f.Kr.

Endelig ble det funnet en nakkedel av en enkel skafthulløks på lokaliteten (jf. figur 12). Dette er en øksetype som dateres til senneolitikum og første halvdel av bronsealder (Lekberg 2002:85-86). Den er altså om lag 1500 år yngre enn de øvrige funnene. Det fins imidlertid ingen andre elementer i funnmaterialet som med sikkerhet kan dateres til dette tidsrommet. Skafthulløksen er således en «fremmed fugl» på lokaliteten. Funn av enkeltelementer fra senneolitikum og bronsealder er imidlertid relativt vanlig på boplasser med overveiende tidlig- og mellomneolittisk materiale (Amundsen 2000:114).

Funnmaterialet sett under ett er lite men det består av gjenstander som peker mot at hoveddelen er samtidig (jf. Amundsen et al. 2006). Boplassen kan med sikkerhet dateres til det første tusenåret av yngre steinalder, trolig til om lag 3500 f.Kr., altså helt i begynnelsen av yngre steinalder.

Pollenanalysen og det tidlige jordbruket på Nøkleby
Gjennomgangen ovenfor viser altså at nøklebyboplassens høyde over havet ikke kan brukes til å datere funnene. Funnene er gjort spredt på en relativt stor flate, noe som tyder på at det virkelig dreier seg om opphold av en viss varighet på stedet, altså en boplass i ordets rette forstand. Denne har ikke vært strandbundet, men har ligget minst i en mils avstand til Årungen som kan ha vært nærmeste fjordarm den gangen pilspissene, keramikken og magekantøksen ble forlatt på Nøkleby (jfr. Sørensen 1990:187). Menneskene som bodde på Nøkleby for om lag 5500 år siden har derfor neppe levd av fiske, jakt og fangst ved sjøen. Hvilke andre muligheter har man for å nærme seg «det levde liv» på Nøkleby tidlig i yngre steinalder, annet enn å vurdere sannsynlige, tilgjengelige ressurser i nærområdet?

Et slags svar kan man finne tett ved selve boplassen, nemlig Ambjørnrudmåsan, myra rett sør for funnstedet. Myrer og våtmarker kan inneholde mye informasjon om nærområdets botaniske historie. Ved at blomsterstøv og trekull samler seg i myrer og våtmarker dannes vegetasjonshistoriske arkiv ettersom lagene vokser i tykkelse. Pollen fra ulike daterte nivåer i myra kan, sammenholdt med kullstoffdateringer, fortelle om plantene i nærområdet. Ved konsentrasjoner av visse arter og trekull kan man utlede ulike former for kulturpåvirkning i vegetasjonen på stedet.

Etter at nøklebylokaliteten, med dens typiske tidligneolittiske inventar, men atypiske beliggenhet, ble oppdaget, ble det derfor tatt ut en pollensøyle fra Ambjørnrudmåsan. Formålet var å undersøke om det ble drevet jordbruk i denne delen av Ski allerede for ca. 5500 år siden. Helt siden arkeologiens «barndom» i Norge har sammenhengen mellom neolittiske øksefunn og lettdreven sandjord i hellinger blitt påpekt (bl.a. A. W. Brøgger 1906; Hinsch 1955; Mikkelsen 1984; Østmo 1998; Rygh 1999 [1885]). Like lenge har man forklart denne sammenhengen med disse stedene ligger godt til rette for et enkelt jordbruk – nøyaktig som på Nøkleby.

Pollensøylen fra Ambjørnrudmåsan er velvilligst tatt ut, analysert og resultatene meddelt oss av statsstipendiat Helge I. Høeg ved Universitetet i Oslo (UiO). Det er kullprøvedatert fem ulike nivåer. Plantesammensetningen i tidlig eldre steinalder viser at myra en gang har vært åpent vann med våtmarksvegetasjon og spredt bjørkeskog rundt. Tilnærmet fravær av trekull i dette nivået viser at det trolig ikke har bodd mennesker her i denne perioden. Deler av det lille tjernet har så grodd igjen og blitt til myr en gang mot slutten av eldre steinalder. I nivået som tilsvarer tidligneolitikum øker mengden pollen fra lyskrevende arter betraktelig, og det er store mengder kullstøv; såpass mye at dette etter alt å dømme har sammenheng med boplassen rett i nærheten. Trolig har også menneskene som bodde på Nøkleby ryddet skogen. Når det gjelder spor etter sikkert jordbruk (havre, samt planter som gjerne følger beitedyr), dukker ikke dette opp i pollenprøvene før i bronsealder. Denne dyrkningsfasen har trolig vært kortvarig. Siden kommer havre tilbake igjen i eldste jernalder, omkring Kr.f.

Undersøkelsen av pollensøylen fra Ambjørnrudmåsan ga ikke helt de klare ledetrådene vi kanskje skulle ønske angående nøklebyboplassens økonomiske bakgrunn. Riktignok støtter den boplasshypotesen, men den viser ikke tegn til at det ble drevet jordbruk her i tidligneolittisk tid. Dette til tross for at de lokale forholdene lå til rette for et begynnende jordbruk. Samtidig må menneskene på Nøkleby bestemt ha visst om at folk hadde tatt til å dyrke jorda og holde beitedyr i både Sør-Sverige og Danmark på samme tid. Øksene, pilspissene og keramikken viser at kontakten mellom Nøkleby, det øvrige Øst-Norge og områder lenger sør var tett allerede for 5500 år siden.

Til tross for at det ikke fantes pollen som vitner om beitedyr eller korn fra myra rett ved Nøkleby, vil vi likevel ikke avfeie muligheten for at det har vært drevet en form for jordbruk likevel. Det fins mange ubesvarte spørsmål knyttet til pollenanalyser (jf. Sørensen 2005). Kan for eksempel relativt tett skog rundt Ambjørnrudmåsan og den fremherskende vindretningen ha hindret pollen fra beiteindikatorer eller korn å havne i myra, eller kan jordbruket ha blitt drevet i et så lite omfang at dyrkningen ikke har blitt fanget opp i analysene? I den anledning kan det være verdt å ta en titt på andre pollenanalyser i Follo, som kan kaste mer lys over jordbrukets fremvekst øst for Oslofjorden i yngre steinalder. Fra Korsegårdsmyra i Ås foreligger det publiserte resultater som viser til både bosetning og korndyrking fra ca. 2800 f.Kr. (Sørensen 1990), altså noen få hundre år seinere enn bosetningen på Nøkleby. Også i Østensjøvannet og i Rustadmåsan i Ås kommune er det nylig blitt tatt ut pollenprøver. Resultatene fra disse er ikke ennå ferdige eller publiserte, men er likevel meddelt oss av Rolf Sørensen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Ved Østensjøvannet er det sammenhengende korndyrking først fra midt i bronsealder, ca. 1000 f.Kr., mens planter som indikerer beitedyr i området opptrer sammen med mye kullstøv nesten tusen år tidligere, dvs. i overgangen mellom sein yngre steinalder og tidlig bronsealder. Til sammenligning er de eldste kornpollen blitt påvist allerede ved yngre steinalders begynnelse i Rustadmåsan, men det er noe usikkerhet knyttet til spredningen av dette (pers. med. Rolf Sørensen).

For ytterligere redegjørelser om pollen og naturvitenskap i sammenheng med yngre steinalder ellers i landet, henvises det til andres arbeider (bl.a. Høgestøl & Prøsch-Danielsen 2006).

Nøkleby – en tidlig-neolittisk jordbruksboplass?
En gang i løpet av neolitikums første halvdel bosatte en gruppe mennesker seg på Nøkleby i Ski, ca. 10 km fra Årungen, som den gang var nærmeste fjordarm. Nøklebylokaliteten er anlagt på en av de mange små moreneryggene i Ski. På stedet er det en undergrunn av lettdrenerende sandmasser i svakt hellende terreng. Dette er en plass som er ideelt for et jordbruk med enkle redskaper. Boplassen skiller seg dermed markert fra de øvrige boplassene vi kjenner fra tidsperioden både i Follo og på Østlandet forøvrig. Som nevnt viser andre boplassfunn en tydelig tilknytning til kysten med kystfangst, jakt og fiske som økonomiske bærebjelker. Bildet viser funn fra senneolitikum, overgangen til tidlig bronsealder i Follo. Boplasser er markert med rødt og løsfunn med grønt.

Nøleby ligger allikevel ikke i et «ingenmannsland». Som nevnt er det gjort tallrike løsfunn fra samme tid i det indre av Follo. Ski kommune er blant de rikeste på slike funn, og i nærområdet rundt Kråkstad er det blant annet funnet flere spissnakkede bergartsøkser. Dette er en gjenstandstype som er vanskelig å datere, men de kan godt være samtidig Boplassen på Nøkleby og løsfunnene viser at menneskene valgte å oppsøke disse gode jordbruksområdene innenfor kyststripen. Nøklebyboplassen indikerer også at de bevisst valgte å bosette seg på et sted som er særs godt egnet for et enkelt åkerbruk og/ eller begrenset husdyrhold. Samtidig viser gjenstandsfunnene at denne befolkningen har pleiet kontakter med jordbrukere i områder lengre mot sør og øst. Redskapstypene, grav- og offertradisjonene viser også at befolkningen i Follo har delt en rekke kulturelle trekk med disse gruppene. Selv om pollenanalysene ikke underbygger tanken om tidlig jordbruk på Nøkleby og i begrenset grad peker mot en jordbruksbosetning i andre deler av Follo, så er det samlet sett vanskelig å finne alternative forklaringer til hvorfor menneskene valgte å bosette seg på Nøkleby, innerst i Ski kommune.

Ytterligere et argument som taler for en tidlig jordbruksbosetning. Situasjonen i Follo har klare paralleller til Mellom- og Vest-Sverige. Her har man har fortsatt å bruke skjærgården, samtidig som man vi med sikkerhet vet at de har drevet gårdsdrift innover i landet (eksempelvis Eriksson et al. 1994 og Hallgren 2000:173-175; Hallgren et al. 1997).

Senneolitikum – jordbrukets endelige gjennombrudd
Så langt har vi fokusert på de 1500 første årene av yngre steinalder. Boplassene i dette tidsrommet viser med et unntak tilknytning til kysten. Løsfunnene finner man i kystområdene så vel som i de beste jordbruksområdene innover i landet. Allikevel er det grunnlag for å si at det er en sterkt marint orientert tilpasning i først halvdel av yngre steinalder. Bildet viser skafthullsøks (C29667) fra slutten av yngre steinalder, overgangen til tidlig bronsealder. Funnet på Haugland i Ski kommune. Foto: Kirsten Helgeland, Kulturhistorisk museum.

Ved overgangen fra mellom- til senneolitikum (ca. 2350 f.Kr.) endrer imidlertid situasjonen seg. Det er funnet få kystboplasser som ligger ned mot daværende strandlinje på 20–25 moh. Fra dette tidsrommet er det derimot et meget stort antall løsfunn, ca. 500 stk i hele Akershus; heriblant 387 såkalte enkle skafthullsøkser. Brorparten av disse er imidlertid funnet i jordbruksbygdene på Romerike. Fra Follo er vi kjent med til sammen 174 funn som kan dateres til siste del av yngre steinalder og den innledende del bronsealderen. Selv om det har fremkommet forholdsvis mange dolker langs kysten ligger funnstedene nå tydelig tilbaketrukket fra selve kyststripe, og funnspredningen viser tydelig at kyststripen langs Bunne- og Oslogjorden ikke lenger er avgjørende for bosetningsmønsteret.

På samme tidspunkt kjenner vi de eldste gårdsbrukene på Østlandet. Ved Svinesund i søndre Østfold (Rønne 2005) og i Larvik i Vestfold (Bukkemoen 2007) har man de siste årene funnet gårdsbosetning med store langhus fra dette tidsrommet. I Follo har så langt ikke slike tidlige langhus blitt avdekket, men funn av pilspiss ved en undersøkelse av en boplass i Ås for få år siden peker mot lignende bosetning også her. I sennelitikum og den etterfølgende bronsealderen opptrer også de første sikre spor etter jordbruk i det sørøstlige Akershus (se over).

Tidligere har det blitt påpekt at den omfattende omleggingen til en jordbruksøkonomi i Sør-Norge nettopp skjer i dette tidsrommet (Blant annet Prescott 1996, 2005). De arkeologiske kildene fra Follo underbygger dette. Rundt 2350 f.Kr. beveger vi oss inn i den virkelige bondesteinalderen.

Innføringen av jordbruket – en 2000 år lang revolusjon
I overgangen mellom eldre og yngre steinalder lå den mest omfattende aktiviteten i kyststrøkene i Follo. Her foregikk jakt, fiske og fangst, næringsveier med tradisjoner langt tilbake i tid. Fra den tidlige delen av yngre steinalder ser man de første sporene etter mennesker i Follos indre områder. Øksefunn og boplassen på Nøkleby kan peke mot et begrenset, tidlig jordbruk i regionen. Sporene etter de første bøndene er imidlertid utydelige. Funn av gårdsanlegg, korn og entydige jordbruksspor i pollenanalysene er så langt fraværende, og frem til om lag 2350 f.Kr. har jakt og fangst i kyststrøkene hatt en meget sentral plass. På dette tidspunktet skjer det et markert brudd i levesettet. Fangstboplassene i skjærgården forsvinner, samtidlig som det er en eksplosiv vekst av funn i innlandsstrøkene. Pollenhistorien forteller også om omfattende jordbruk fra dette tidsrommet. Follo er med dette inne i den virkelige bondesteinalderen.

Overgangen fra jakt og fangst til husdyrhold og korndyrkning er ingen rask omveltning. Det synes klart at jordbruket de første 1500 årene å hatt et lite omfang. Den kulturelle betydningen av begrenset korndyrkning og husdyrhold i Follo bør allikevel ikke undervurderes. Fra om lag 3800 f.Kr. viser flintøksene og keramikken at man har delt mange kulturelle trekk med befolkningen i Sør-Sverige og Danmark. Jordbruket kan derfor ha vært et svært viktig utrykk for hvem man var og hvem man ønsket å være.

De omfattende endringene som finner sted ved overgangen til senneolittisk tid (2350 f.Kr.) er en del av en gjennomgripende, kulturell forandring som skjer i store deler av Skandinavia. Etter dette blir gårdsbruket midtpunktet og utgangspunktet for menneskenes liv. Avkastningen av jordbruket får fra nå av en økonomisk betydning, selv om jakt, fangst og fiske aldri forsvinner helt som næringsveier i distriktet.