Søndre Ski gård var i 1920-50 årene et begrep i norsk landbruk, et foregansbruk av første klasse. Gården var særlig kjent for fremragende beitedrift og storfehold med hovedvekten på melkeproduksjon. Driften bygget på resultater fra forskning og forsøksvirksomhet, men var ofte i forkant av forskningen.
Æren for disse resultater tilligger de personer som stod bak. Det er derfor riktig å nevne deres bakgrunn og utviklingen. Det var
Thorleif og Borghild Johannson. Thorleif ble født i Kristiania 4. august 1890 og døde 11. august 1972, 82 år gammel. Borghild ble født i Østre Toten 4. oktober 1896 og blir således 90 år i år (1986). De ble gift 26. mars 1930 og fikk to barn, Helene, født 21. mars 1932 og Johan Seierstad J., født 4. januar 1934. Helene har artistiske interesser som viser seg bl.a. når det gjelder blomsterdekorasjoner. Johan var som ung en fremragende idrettsmann, endog landslagsmann i friidrett, med sin styrke i spenstøvelsene sprint og lengdehopp. I 1962 overtok han Søndre Ski gård etter sin far. Bildet viser flyfoto av Søndre Ski gård i slutten av 1940-årene.Thorleif Johannsons bakgrunn
Thorleifs far, Johan Johannson, ble født i Askim 26. april 1836. Han var av bondeslekt. 19 år gammel kom han i 1855 til Kristiania. Den unge begavede mann ble møtt med tillit av kjente forretningsfolk som Lars P. Heyerdahl, O. Knutsen og Olai Olsen. Heyerdahls sønn, den senere kjente riksadvokat Nils Roth Heyerdahl ble Johan Johannsons venn gjennom livet. Johan Johannson leste språk og utdannet seg ved Christiania handelsinstitutt og ved handelshøgskolen i Osnabruck, Tyskland.
Sammen med Ludvig Bommen som kom fra Kongsberg, stiftet Johan Johannson i 1866 engrosfirmaet Johannson, Bommen & Co. I 1891 begynte Bommen eget firma sammen med en slektning, mens Johannson fortsatte med eget firma under det nåværende navn Joh. Johannson.
I det 19. århundre skjedde det store endringer i handelen i Norge. Det ble opprettet landhandlerier med salg til konsumentene i omegnen. Dette forutsatte engrosfirmaer i Kristiania med handelsreisende i kontakt med landhandleriene. Det nye firma var aktivt med i denne utvikling. De viktigste varer for firmaet var kaffe og sukker. Lov om brennevintilvirkning av 1845 begrenset brenning, og dette bidrog til at kaffe avløste brennevin som nasjonaldrikk. Fra 1830-årene til 1855 var det fire ganger økning i kaffeforbruket pr. person i Norge, fra under 1 kg til 3,5 kr pr. år.
Firmaet Joh. Johannson har fortsatt å vokse. Mens det ved 75 års jubileet i 1941 var 45 personer tilknyttet bedriften, ble det ved 100 års jubileet 1966 regnet ca. 300.
Kaffe er fremdeles hovedvaren med de for norsk smak godt tilpassede merker Ali og Evergood. Før andre verdenskrig førte firmaet hovedsakelig importvarer. Kaffe og sukker utgjorde 90% av omsetningen. Under og etter krigen har norske varer fått økt betydning, og antall vareenheter har økt. I 1966 ble det regnet med ca. 3500. Joh. Johannson er et viktig engrosfirma i kolonial- eller dagligvarer som det nå gjerne blir kalt. Foruten det monumentale bygg i Filipstad, tatt i bruk i 1958, har firmaet en rekke avdelingslagre i Østlandsområdet.
Borghild Johannsons bakgrunn
Borghild Helene Johannson er datter av David Seierstad (f. 1867, d. 1953) og Helene Beate Sæter fra Torpa (f. 1869, d. 1952).
Borghild Johannson gjennomgikk middelskole, Mauruds husholdnings skole i Lillehammer (1. kuli, 1913) og senere nok en husholdningsskole (Wildhagens i Drammen), og forskjellige kurser ved Kristiania industriskole. Det var nok farens og hennes tanker bak dette at de skulle fortsette den kursvirksomheten som hadde begynt i 1903. Faren bygde derfor et stort hus i Lena sentrum, med mange soveværelser. Borghild foretrakk imidlertid å komme ut fra Toten og tok på seg ansvaret for husholdninger på flere storgårder. Blant annet var hun i 1924-25 husbestyrerinne på Grefsheim hos statsråd Mellbye, hvor hun hadde fire hushjelper under sin kommando. Senere hadde hun tilsvarende stilling på Bø gård i Follebu, Gausdal (nabogården til Aulestad). Her ble hun godt kjent med Bjørnson-familien. Som en kuriositet nevner hun at hun bakte kransekake til Karoline Bjørnsons 90-årsdag i 1929.
Borghild Johannson var aktiv i Ski-samfunnet. Det er særlig grunn til å nevne hennes virke i Ski Bondekvinnelag, hvor hun var blant initiativtagerne ved starten i 1930-31, og hvor hun tok sin tørn som styremedlem og formann i mange år før hun flyttet til Gjøvik i 1962. Ski Bondekvinnelag var i denne perioden et særdeles aktivt lag på mange områder, bl.a. ved å arrangere kurser.
Thorleifs utvikling til bonde
Thorleif Johannson var altså bygutt, grosserersønn fra Kristiania. Det er flere eksempler på at bygutter blir dyktige bønder. Foruten Thorleif Johannson kan f.eks. nevnes Arvid Gyth Dehli og Alf Mørch Reiersen. Det avgjørende er interessen. For Thorleifs vedkommende kan det ha spilt en rolle at hans far var av bondeætt fra et godt miljø i Østfold.
Men det som skapte hans interesse for jordbruk, var nok at familien Johannson, mor, Thorleif og de fire søstrene, tilbragte sommerferiene på gården Skumsrud i Biri, en middels stor gård like ved Mjøsa. På denne gård tok de om sommeren mot byfamilier med barn. Det var øyensynlig en god atmosfære, og dette ga grunnlaget for et livsvarig vennskap mellom gjester og vertskap. Reisen til Biri gikk med Skibladner. Thorleif ble en god venn med kaptein Raabe på Skibladner. Hver 4. august, Thorleifs fødselsdag, pleide Thorleif og gårdens andre gjester å vinke til Skibladner som svarte med skipets saluttkanoner.
Miljøet i Biri ble avgjørende for Thorleif. Allerede i 1897, 7 år gammel, hadde han bestemt at han ville bli bonde.
I 1908 avbrøt han gymnaset etter to år og begynte jordbrukspraksis hos major Ousdal på en stor gård i Nes, Hedmark. Han trivdes godt. Majoren tilrådet ham imidlertid å skaffe seg mer boklig lærdom. Thorleif fulgte rådet og tok siste år i gymnaset med eksamen artium i 1909.
Han kom så tilbake til Ousdal for å praktisere. Under sitt opphold i Nes i 1909 ble han kjent med to unge dansker som var hos statsråd, godseier Johan Mellbye på Grefsheim gård. De ventet besøk av to tvillingsøstre fra Danmark. Thorleif hjalp til med å legge reiserute. Søstrene og de to danskene ble forlovet på Nes, og de giftet seg i 1911. I 1936 var både Thorleif og Borghild med på å feire et dobbelt sølvbryllup i Danmark. Tilknytningen til disse danskene førte til at Thorleif i 1910 ble lærling hos en slektning av disse, Okkels Birch, på en stor gård i Jylland. Imens hadde Thorleif tatt Vinterlandbruksskolen i Kristiania under bestyrer Olav Sendstad, særlig kjent for sitt arbeide for å fremme norsk korndyrking og for innføring av en lærlingordning i forbindelse med landbruksundervisning. Etter oppholdet i Jylland tok Thorleif i 1911 landbruksskole i Tyskland, ved Bonn Poppelsdorf. Etter et kort opphold i Skottland var Thorleif i 1912-13 et år i USA på sin onkels (farbror) store farm i staten Nord-Dakota hvor han var bestyrer.
Impulser etter overtagelsen av Søndre Ski gård
Thorleif Johannson hadde således foruten sin interesse for jordbruk, en god og allsidig utdannelse bak seg da han i 1913, 23 år gammel, overtok gården Søndre Ski. Han hadde lært og sett mye. I tillegg til jordbrukspraksis i Mjøsområdet hadde han også praksis fra tre andre land, Danmark, Skottland og USA, samt tysk landbruksskole. Han behersket både tysk og engelsk og hadde alle muligheter for å følge med. Videre impulser fikk han fra forskning, lesning og fra deltagelser i utferder. En utferd til Sverige i 1916 synes således å ha vært viktig ved å vekke hans interesse for beitebruk. På denne utferd ble nemlig gården Valinge besøkt.
Denne eiendom tilhørte godseier ingeniør, Nils R. Son Kleen. Det er sannsynlig at Thorleif Johannson kom til å føle en viss tilknytning til denne mann som i likhet med ham selv på en måte kom «utefra», men som likevel ble en foregangsmann når det gjaldt jordbruk. Bilde viser koerthornku, Perle, på beit på Søndre Ski. Foto Per Fjørkenstad.Eiendommen Valinge i Södermanland, Mellom-Sverige, omfattet fire gårder, hovedgården Valinge og tre utgårder, tilsammen 2850 dekar åkerjord og hertil en del havnehager. Beitedriften stod i 1915-31 under kontroll av Centralanstaltens husdjursavdelning ved den fremragende fôringsmann professor Nils Hansson og hans assistent David Hagman. Åkerjord utlagt til beite, kulturbeite, steg fra ca 400 dekar i 1915 til ca 660 dekar i 1931. Hertil kom havnehagene hvor det ble utført kultiveringsarbeider f.eks. nødvendig grøfting, samt gjødsling.
I de 17 år kontrollen varte, steg beiteavkastningen, målt i fôrenheter (f.e.) medregnet havnehagene, ca 2,4 ganger. Andelen av gras som ble slått og brukt til vinterfor, steg fra 3 til 19%. På de beste beitene steg avkastningen fra ca. 300 f.e. pr. dekar de første år til over 400 f.e. pr. dekar.
Med henblikk på den senere omtale av beitebruket på Søndre Ski, kan nevnes den sterke oppdeling i skifter av beitene på Valinge. På de tre første av de fire eiendommer var beitene oppdelt i 12-16 skifter. Dette ble regnet å bidra til bedre utnyttelse av graset. De unge kalver hadde eget beite oppdelt i tre skifter. Ellers kom de høytmelkende kyr, over 10-12 kg pr. dag, først på beitene i 3-6 dager, mens reinbeitingen ble overlatt til lavtmelkende kyr, tørre kyr, eldre ungfe og hester.
Ved den fremgang i bedriften som foregikk i perioden 1915-31, skaffet beite en stigende del av fôret i beitetiden. I 1915-19 fikk de høytmelkende kyr 54% tilskuddsfôr, mest grønnfor, i beitetiden. I 1927-31 bare 12%. Den gjennomsnittlige dagsytelsen var steget med 2,8 kg, 21%. I årene 1929-30 var det eksempler på dagsytelser på 26-30 kg 4% melk på bare beite uten tilskuddsfôr.
Det er neppe tvil om at Thorleif Johannson fikk viktige impulser fra Valinge. Men også de fremragende svenske beitefolk med Anders Elofsson i spissen, har sikkert gitt ham impulser, likeså de mange dyktige jordbrukere i Mellom-Sverige. Dette gjelder vel særlig storfeavl hvor Sverige med rasene Svensk rödbrokig boskap (SRB) og Svensk låglands boskap (SLB), lå og ligger langt framme. Det var særlig SRB fra Mellom-Sverige som fikk betydning i Norge ved Thorleif Johannson og andre foregangsmenn.
Men også fra Danmark fikk Johannson impulser. Viktig i denne henseende synes å være en utferd til Danmark i 1919 for 19 Follobønder, arrangert av ham selv. Det var visstnok da at Johannson fikk ideen til å begynne med Melkekorthorn, en fremragende rase for kombinasjon av melke- og kjøttproduksjon.
Thorleif Johannson markerer seg således allerede i 1913-20 som en godt utrustet mann med god utdannelse, store kunnskaper og med betydelig skaperevne. Han var i høy grad beredt til å utrette noe og til å gå nye veier.
Beitekontroll på Søndre Ski 1922-31
Thorleif Johannson begynte beitekontroll på Søndre Ski i 1920. I 1922 ble kontrollen utvidet til å omfatte gjødsling. Fra 1923 ble kontrollen ledet av Selskapet for Norges Vel's Seter- og Beiteutvalg ved konsulentene M. Ødelien (senere professor i jordkultur, NLH) og Bjarne Sakshaug (senere driftsleder ved gårdsbruket, NLH). Kontrollen ble støttet av Norsk Hydro, Moritz Fränkel & Co og Kaliimport A/S. Johannson selv var særlig interessert i ulik fosfatgjødsling, kjent fra England. Men også ulik nitrogengjødsling ble prøvet.
Kontrollen omfattet 147 dekar, fordelt på tre skifter, 50, 50 og 47 daa. Det ble anført at beitene lå i flatt eller svakt hellende terreng 120-130 m.o.h. Jordsmonnet ble betegnet som en sandholdig gråleire som regel med 20-30 cm moldrikt matjordlag. Ca 80% av beitene var på tidligere dyrket jord, mens resten var ryddet skog uten fullstendig dyrking. Beitene var anlagt i årene 1916-20. Værforholdene varierte. 1925,1926 og 1930 var varme år, mens 1923, 1927, 1928 og 1929 var kalde år med 0,8-1,2° C lavere temperaturer enn normalt i beitetiden (mai-september). 1924, 1927 og 1930 var utpreget våte år, mens 1928 og 1929 var tørre år.
I løpet av kontrolltiden 1922-1931 ble det konstatert tettere plantebestand. Timotei gikk tilbake, mens rapparter, kvein og kvitkløver øket. Avkastningen i gjennomsnitt for 1922-31 var 232 f.e. pr. dekar.
Tilskuddsfôr i beitetiden utgjorde bare 4%, og beite skaffet således 96% av fôret i beitetiden. Gras høstet som høy til vinterfor, utgjorde 1% av fôrforbruket. Når det har lyktes å bruke den overveiende del av graset til beite, beror det på den planmessige etterbeitingen hvor foruten ungfe også hester og sauer var med i bildet. Som nevnt senere, er det i beitebruket ellers et problem at graset vokser ujevnt gjennom beitetiden, med overskudd på forsommeren og mangel på ettersommeren.
Under beitekontrollen på Søndre Ski 1922-31 var det flere eksempler på at vårbære kyr i første måned av beitetiden hadde 18-20 kg melk pr dag uten bruk av tilskuddsfôr. Beite har således et betydelig potensiale som fôr til melkekyr. Det kan merkes at det under beitekontrollen 1922-31 var Melkekorthorn på Søndre Ski. Først i løpet av 1930-årene ble det gått over til Hornet slettefe, senere kalt NRF = Norsk Rødt Fe. Dette skjedde ved innkrysning, så besetningen fortsatte å ha korthornblod.
Ensilering
Som nevnt ovenfor, er grasveksten på beitene ujevn med overskudd på for sommeren, juni-juli, og mangel på ettersommeren, august-september. Det ble fremholdt at ungt beitegras er vanskelig å tørke, og at man ventet seg mye av ensilering av overskuddsgraset, forutsatt en pålitelig ensileringsmetode. Denne kom i form av AIV-metoden som ble innført her i Norge i 1932. Thorleif Johannson grep til med en gang og ble faktisk en av våre pionerer også når det gjaldt ensilering.
Så sent som i 1950 fremholdt Johannson at han brukte og foretrakk den opprinnelige AIV-metode med tilsetning av uorganiske syrer, saltsyre og svovelsyre. Han antyder imidlertid at det ville være lettere å fôre med store surfôrmengder ved tilsetning av maursyre enn ved bruk av AIV-syre. Som materiale ved ensilering nevner Johannson kløverrik eng, hå og beitegras. Det er neppe tvil om at ensileringen ble et viktig ledd i beitedriften på Søndre Ski. I Sverige pekte Anders Elofsson på betydningen av å nytte overskuddsgraset fra beitene til vinterfôr. Man skulle ha så store beitearealer at de skaffet nok beitegras i august. Dette ville medføre at det i juni ble overskuddsgras på beitene, og dette skulle man ta vare på ved ensilering.
Den endelige utformingen av beitedriften på Søndre Ski
I 1930-40-årene fikk beitedriften på Søndre Ski sin endelige utforming. Johannson fulgte eksemplet fra Valinge med oppdeling i mange skifter. Beitene ble delt i 14 skifter. En skjematisk skisse av beitene med gårdens hus er vist i figuren. Det går fram av
denne skissen at hvert enkelt av de 14 skifter stod i forbindelse med en felles kve hvorfra man kunne komme inn i fjøset for melking.I forbindelse med denne oppdeling i skifter ble det utformet en plan for bruk av beitene med henblikk på best mulig utnyttelse av beitegraset. 10 av skiftene ble beitet fra utslipping i mai, mens 4 ble slått i juni for å ta vare på overskuddsgraset til vinterfôr (se ovenfor). Disse 4 skifter ble så trukket inn i beitingen fra ca. 1. juli etter at det var grodd til nytt gras etter slåtten. Det ble da som regel nok gras til beiting på ettersommeren. Bilde viser en skisse av beiter og bebyggelse på Søndre Ski. Tegnet av Arne Langbrekke.
Selve beitingen fulgte følgende plan: Kalver født på ettervinteren kom først i 2 dager, deretter melkekyrne i 2 dager, og så ungdyr (og hester) i 2 dager.
Det er ikke for mye sagt at denne utformingen av beitedriften på Søndre Ski representerer det ypperligste vi kjenner til både innen- og utenlands. Beitene utgjorde da også en stor del av gårdens areal. For 1950 blir det oppgitt at Søndre Ski hadde 883 dekar dyrket jord med 300 dekar beiter, altså ca 1/3.
Melkeproduksjon på heimeavlet fôr
Thorleif Johannson var sterkt opptatt av melkeproduksjon på heimeavlet fôr med lite bruk av kraftfôr. Hovedvekten ble lagt på beite og surfôr (AIV-for), mens rotvekster spilte liten rolle, tilsvarende Mellom-Sverige. I året 1949-50 ble det i årsfôret til melkekyr på Søndre Ski brukt 38% beite, 21% AIV-for, 16% tørt stråfôr, 5% kål, poteter og rotvekster, og 20% kraft for. Årsytelsen var 4700 kg 4% melk, for den tid en meget høy ytelse.
Det er her grunn til å nevne noen resultater fra vårt grasprogram ved Institutt for husdyrernæring, NLH. Dette forskningsprogram ble startet i 1943 og har siden gått nærmest kontinuerlig. Vårt grasprogram ble utformet i 1943 under inntrykket av at det under krigen ikke var adgang til å fore med korn til drøvtyggere. Vi medgir at vårt program ble inspirert av Thorleif Johannson som i vårt land stod først når det gjaldt erfaringer med bruk av gras og graslandsprodukter som fôr til drøvtyggere.
Rangering av gårdbrukere
Det var i 1930-årene tale om en rangering av landets gårdbrukere, bygget bl.a. på Selskapet for Norges Vel's driftsundersøkelser. Thorvald Sverdrup på Ris gård, Nordby i Ås, toppet denne liste, men Thorleif Johannson hørte også med blant de ti første. Når Thorleif Johannson var i godt lune, kunne det hende at han gjorde oppmerksom på at det var ingen landbrukskandidater blant de ti. I kurset for jordbruksstudenter ved NLH inngikk det, naturlig nok, et årlig besøk på Søndre Ski for å studere beite- og fjøsdrift.
Byggevirksomhet på Søndre Ski
I 1930-årene var det stor byggevirksomhet på Søndre Ski. I 1932 ble det bygget et ungdyrfjøs i vinkel med fjøset. 28. mai 1933 slo imidlertid lynet ned, og hele driftsbygningen brant ned. Det ble en hektisk og travel sommer på Søndre Ski. Sammen med sin
svigerfar David Seierstad reiste Thorleif Johannson rundt og så på driftsbygninger. Dosent Erling Styri, Landbrukshøgskolens lærer i bygningslære, fikk i oppgave å planlegge bygningen. Etter en uke var tegningene klare. Seierstad skaffet murere fra Toten, mens bygningssnekkerne vesentlig kom fra Ås. Bygningen ble reist under tilsyn av Styri og Seierstad, og i august kunne det holdes kranselag for ca. 60 personer medregnet fruer til håndverkerne. Både avling og dyr kom inn høsten 1933. Bildet viser fjøset på Søndre Ski i 1930-årene.I 1937 var turen kommet til hovedbygningen, som skulle utvides og moderniseres. Mosse og Henrik Nissen, den siste en fetter av Thorleif Johannson, var arkitekter. Håndverkerne fra Toten, ble holdt i kosten hele sommeren i en sidebygning. Det ble bakt 24 store brød om gangen, så det var godt å ha stor bakerovn. På denne tid ble det stillet store krav til husmødrene som stod for husholdningen på storgårder. Innflyttingen fant sted i oktober, etter potetonna. Ombyggingen var meget vellykket, bl.a. ved å gi et gjestfritt vertskap muligheter for å motta mange gjester. Ved Thorleif Johannsons 60-årsdag 4. august 1950 var det således ca. 60 til bords i den store stuen som ble brukt som spisesal ved slike anledninger.
I 1939 ble det bygget hønsehus, et uttrykk for den tids allsidighet i jordbruket. Huset er senere ominnredet til verksted. Bygging av en dukkestue i hagen samme år kan også nevnes.
Krigen satte stopper for videre byggeplaner. I 1946 ble byggevirksomheten avsluttet med riving av to gamle stabbur og bygging av et romslig redskapshus kombinert med stabbur og rom for ulike formål.
Hagen på Søndre Ski
Man kan ikke nevne Søndre Ski uten å nevne den parklignende hage. Denne var helt ut Borghild Johannsons domene. Besøkende festet seg bl.a. ved steinbedet på en kolle i hagen. Særlig i juni var det en fryd for øyet, bl.a. med den sjeldne Edelweiss.
Thorleif Johannson som 4H-pioner
I 1986 feiret 4H 50 års-jubileum. Det ble holdt landsmøte 11. -14. juni. Fredag 13. juni var det festmøte i Auditorium Maximum NLH, hvor Kronprins Harald var til stede som høyeste beskytter for Norske 4H. Lørdag 14. juni var det jubileumsmiddag (750 til bords!) og låveball i driftsbygningen på Søndre Ski. Dette har sin bakgrunn i at Thorleif Johannson var pioner i 4H bevegelsen. Allerede i 1926, 10 år før Norske 4H offisielt begynte, satte han i gang 4H-arbeid i Ski.
Med den bakgrunn han hadde, med interesse for jordbruk allerede som barn, var det naturlig for ham å støtte en bevegelse som tok sikte på å skape interesse for jordbruk hos unge mennesker. Ideen hadde han fra USA. Bildet viser 40-årsjubileet for Norske 4H på Søndre Ski gård 14. juni 1986. Nummer tre og fire fra venstre er Kari og Johan Johannson.
Endring i driften
Det vakte stor oppsikt da Thorleif Johannson i 1954 sluttet med melkeproduksjon etter å ha vært blant de første i denne produksjon i 41 år. Søndre Ski var både når det gjaldt bygninger og drift av jorden, en av våre ledende gårder for melkeproduksjon. Å legge ned melkeproduksjonen var utvilsomt sårt for Thorleif Johannson selv, hans familie og hans mange venner.
De siste år på Søndre Ski drev altså Thorleif Johannson kornproduksjon i likhet med de fleste gårder i Follo nå. Fjøset ble imidlertid ennå i tre år brukt til forsøk med okser, og med griser i ytterligere tre år.
Flytting til Gjøvik
Etter at Johan overtok Søndre Ski, flyttet Borghild og Thorleif Johannson til Gjøvik, Vestre Totenvei 36. Borghild var som før nevnt fra Toten, og Thorleif hadde hatt tilknytning til Mjøsdistriktene, først ved ferieopphold som barn i Biri, og senere ved praksis i Nes, Hedemarken. Videre hadde Borghild sine brødre på Toten og sin søster, Thorleifs svigerinne, i Ringsaker. Tilknytningen til Opplandene hadde i det hele tatt vært sterk gjennom dette århundre fram til 1960. En flytting til Gjøvik syntes således naturlig. I Gjøvik fikk de et stort nytt hus på 200 kvm. Flyttingen stod Borghild for. Til huset hørte en tomt på vel 1 dekar som over tid ble opparbeidet til en trivelig hage.
Borghild og Thorleif Johannson ble boende i sitt hjem på Gjøvik i ti år, 1962-72, til hans død. Hun bodde der ytterligere elleve år, til 1983 da hun flyttet til Ski, Myrveien 39B, for å være nærmere sine barn. Borghild Johannson husker de ti første år på Gjøvik som meget lykkelige, både for henne og hennes mann.
Se mer: Follominne 1986, Søndre Ski - Borghild og Thorleif Johannson av Knut Breirem og Thor Homb.