I tillegg til fyringsved har tømmer og trelast gjennom alle tider vært en viktig næringsvei i Ski. Først med grovteljede rundstokker, og i middelalderen kom tilvirkning av trelast ved hjelp av øks og kiler. Stokken ble kløyvd med kiler til to halvstokker som ble pusset med øks. Dette ble kalt «huggenbord», og flere skogeiere i Ski drev med dette, hovedsakelig for materialer til husbygging. Furu var best til huggenbord, og det var hovedsakelig rot-stokken som ble brukt, mens resten av treet gikk til ved. Det ble også utviklet en håndsag med håndtak i begge ender, der tømmerstokken ble lagt på en høy sagbukk, så én mann kunne stå under og én oppå stokken – og dra saga. Dette var tungt arbeide.
Det var stor trelastutførsel i middelalderen. Eks. i 1253 fikk kongen av England, Henrik den 3., hentet 3000 bord fra Norge til panel i Windsor slott. Kanskje fra Ski? Gokstadskipet ble også bygd av huggenbord. Omkring 1520 ble vannsager introdusert i Norge. Dette var «oppgangssager» som gikk opp og ned drevet av vannkraft, oftest med en demning oppstrøms for å samle opp vann. Sirkelsager kom langt senere – rundt 1850. Siggerudsaga var en av de første vannsagbrukene i Norge (ca. 1530). Bildet viser huggenbord med håndsag og øks.
Skuren fra oppgangssagene ble ofte grov og skakk, men de kunne nå skjære flere planker av en enkelt stokk. Dette fortrengte etter hvert huggenbord, og etterspørselen både innenlands og fra Europa økte. Fra våre områder kom trelastskipene til Drøbak, og store mengder trelast ble eksportert også fra Ski og Kråkstad. Det ble stor overavvirking i våre skoger, da det var store penger å tjene. Kråkstadbønder ble i 1650-60 årene stevnet for rovhogst. Men, hvis rykter på den tiden var rett, solgte Kråkstadbøndene heller trelast direkte til hollandske skippere i Drøbak, ofte til redusert pris, enn til byens borgere.
I 1655 var det ifølge M. Østlids bygdebok for Kråkstad fra 1929, 12 vannsager i Kråkstad:
- Kråkstad prestegård «En ringe bekkesag»
- Roås drives av Rasmus Michelsen
- Grønstvedt drives av Guttorm Grønstvedt
- Boger drives av Gudbrand Boger
- Lille Bru drives av Osloborger Christian Eskildsen
- Store Bru drives av Osloborger Morten Jensen
- Siggerud drives av Helge Siggerud og flere
- Jaer drives av Iver Bjerke og Lauritz Jar
- Fjeld drives av Oluf Fjeld (en ringe bekkesag)
- Boger drives av Rolf Boger (en ringe bekkesag)
- Bøler drives av Halvor Bøhler (en ringe bekkesag)
- Dal drives av Asmund Dal
I 1662 innførte myndighetene Byprivilegier, som innebar at all trelast skulle kun selges til byborgere og i byene, og at sagbrukseiere ikke kunne selge trelast til andre.
På grunn av fare for full avskoging ble det i 1688 innført Sagbruksprivilegier. For å selge trelast måtte man ha bevilling (privilegert sagbruk). Mange sagbruk i landet ble nedlagt, men de fleste ble innskrenket/degradert til bygdesager. De privilegerte sagbruk fikk førsterett på tømmer fra kommunen. Årlig kvantum trelast ble fastsatt av myndighetene. Bygdesagene fikk kun skjære tømmer hvis det var nok tømmer i området, og først etter at de privilegerte fikk nok. Alle bord i bygdesagene måtte også skjæres med «vankant» (ikke rettskåret), slik at de ikke kunne selges. Alt de skar måtte bli i bygda, enten til eget bruk eller til naboer.
I 1688 var følgende sager priviligerte i Ski:
- Grønstvedt - 2000 bord årlig
- Fjeld - 2700 bord årlig
- Krokhol - 2700 bord årlig
- Siggerud - 2000 bord årlig
- Brusaga - 2400 bord årlig
- Vevelstad - 3000 bord årlig
- Haugbro, sagbruket tilhørte Nøstvedt/Ingier i Ås – antall bord ukjent
Etter 1688 ble flere vannsager nedlagt, men nye bygdesager fikk bevilling etter hvert, bl.a. ble en bygdesag ved Gjedsjø (1793-1907), en bygdesag i Sagdalen (Mørk/Rud) (1887-1917), og Bogersaga privilegert i 1767 med rett til å skjære 1000 bord. Flere av de minste sagene forsvant. Bølersaga som for over 300 år siden var nederst i bekken før Fosstjernet, ved plassen Spretop, finnes det sparsomt med opplysninger om.
I 1826 var det registrert 10 vannsagbruk i Kråkstad herred, samt 5 bygdesager.
Sagbruksprivilegiene ble opphevet ved lov i 1854, og bygdesagene kunne da også selge fritt. Fra denne tid begynner dampdrevne sager (lokomobiler) å komme, deretter sager drevet av parafinmotorer, og etter det elektrisk drevne sager. Overgang til damp og etter hvert elektriske sager spredte seg raskt i Ski, og på mange steder dukket det opp nye sagbruk uavhengig av vannkraft. F.eks. Krokholsaga, Bogersaga, Gjedsjøsaga, Vevelstadsaga, Mørksaga m.fl., samt at det ble etablert mobile sagbruk mange steder. I Krokhol skog var det rundt 1920 5 lokomobiler i drift samtidig for å skjære tømmer. Bildet viser Mørksaga som fortsatt står på samme sted som den ble flyttet til i 1917.
Se mer: Follominne 1954-59 s9-13 Litt om sagbrukene i Follo i eldre tid av Hans Krag,
Follominne 1975 s59-73 Sagbruksprivilegiene av 1688 i Follo fogderi av Finn-Einar Eliassen,
Glimt fra bygdemiljøet s219-220 Skogbruksvirksomheten ved Skotbu 1918 - 1968 av Arne Strøm,
Follominne 1996 s66-75 Skogbruk, fløting og industri i nordre Ski av Reidar Haugen,
Kalender 1996 omslaget, 2025
ØB 07.02.2001 (gamle minner Mørksaga 1922).