Samfunnsbygningen i Ski ble reist i 1921 og fikk en så altfor kort historie. Den 3.oktober 1937, etter bare 16 år som Skibyens storstue, forsvant bygningen i et voldsomt flammehav.

Jeg vil i denne artikkelen innledningsvis belyse bygningens korte historie og deretter behandle brannen, brannårsaken og slukkeforsøkene grundigere. Et særlig interessant spørsmål jeg ønsker å belyse er hvorfor det var så vanskelig å slukke en brann som ble oppdaget med en gang det tok fyr.

Jeg har valgt å bruke gamle utgaver av Østlandets Blad som hovedkilde til denne artikkelen. Reportasjene om Samfunnsbygningen i avisen fra denne perioden er til tider svært grundige og gir et godt bilde av bygningens historie fra de første tankene om et eget bygg ble lagt fram i 1916, og fram til brannen og dens etterspill i 1937. I tillegg til gamle aviser har også den gamle bygdeboken og noe materiale fra Ski lokalhistoriske arkiv vært til hjelp. Opplysningene om nitratfilmer har jeg hentet fra heftet Brennende lidenskap – en innføring i nitratfilmens historie og bevaring av nitratfilm skrevet av Brynjar Kulset.

Forberedelser og bygging
Etter hvert som folketallet i Ski begynte å stige utover på 1900-tallet ble det også stiftet en rekke lokale lag og foreninger. Allerede i 1907 ble Ski Vel stiftet. Seinere ble både idrettslag, ungdomslag, kor, korps, sanitetsforening og skytterlag stiftet. Behovet for et egnet samlingslokale ble dermed stadig mer påtrengende. Riktignok fantes det noen få lokaler, men disse var mer eller mindre å anse som nødløsninger. Ved enkelte anledninger benyttet en Menighetshuset eller fabrikklokalene hos A/S Træsko. Noen åpnet også sine private hjem for sammenkomster, men det var få som hadde tilstrekkelig plass. Situasjonen var derfor lite tilfredsstillende.

De første planene om et eget forsamlingslokale i Ski kom i 1916. Ski Vel avsatte da 5000 kr til formålet. På grunn av 1.verdenskrig ble imidlertid planene lagt til side i noen år fram til 1920. Da hentet Ski Vel fram igjen planene fra 1916. De kontaktet flere lag og foreninger i bygden og fikk til et samarbeid med ungdomsforeningene, Ski sanitetsforening, Kråkstad landbruksforening, Skimt, Follo skytterlag og Ski skytterlag om dette. I tillegg engasjerte flere fremstående beboere i Skibyen seg i saken. Bildet viser Ski sentrum, ca. 1935. Samfunnsbygningen er lett synlig ved Ski torg omtrent midt på bildet.

25. februar arrangerte de et møte i Menighetshuset der nytt forsamlingshus sto på dagsordenen. Rundt 40 kvinner og menn møtte fram. To arkitekter hadde sendt inn utkast til nytt bygg. Arkitekt Strøm fra Ski hadde tegnet en staselig murbygning og anslo at et ferdig bygg ville koste rundt 170.000 kr. Arkitekt Sigurd Svendsen fra Kristiania hadde tegnet en trebygning som hadde mange likhetstrekk med den bygningen som til slutt ble reist. Han hadde beregnet at huset ville koste 150.000 kr når det sto ferdig.

Et slikt bygg ville altså koste en god del penger. For å samle inn tilstrekkelig med egenkapital ble det solgt aksjer i bygningen pålydende 500 kr for stykket. Ski Vel gikk inn med 20.000 kr og snart kom flere etter. I Skimts møteprotokoll kan vi se et eksempel på dette. De tegnet seg for to aksjer i det nye bygget. Beløpet på 1.000 kr forpliktet de seg å innbetale i løpet av fem år. I midten av april kunne Østlandets Blad melde at festivitetslokalet i Ski var sikret. Det hadde da blitt tegnet aksjer i bygningen på i overkant av 70.000 kr.

Det ble så nedsatt en bygge- og arbeidskomité. I følge Østlandet Blad (25/11-21) besto den av overrettssaksfører O. J. Bjørnstad, trelasthandler A. Norum, ingeniør F. Pytterud, disponent J. Martens og gårdbruker Jørgen Ruud. Pytterud ble formann for denne komiteen. Her må det imidlertid påpekes at kildene spriker litt. Bygdeboken har med bankdirektør H. Nore i komiteen i stedet for Martens. Det var uansett formannen i komiteen som fikk det travlest av disse. For å spare penger ble det besluttet at byggekomiteen skulle stå for innkjøp av materialer. Gjennom et godt kontaktnett klarte formann Pytterud å skaffe byggevarer til en gunstig pris. Pytterud var for øvrig til stede på byggeplassen både seint og tidlig og la ned et betydelig arbeid i byggeprosessen.

Det forelå samtidig planer om å starte opp kommunal middelskole og fortsettelsesskole i Ski. Kommunen ønskte å legge denne skolen til det nye bygget. Kommunen garanterte for et lån i Opplysningsvesenets fond på 75.000 kr. Betingelsen var imidlertid at middelskolen og fortsettelsesskolen ble sikret plass i bygget i minst ti år. Bildet viser Ski sentrum med Samfunnsbygningen og Bogers hotell, 1923. Brannen var så intens at også hotellet (omtrent midt i bildet) sto i fare for å bli flammenes rov også. Hele fire ganger tok hotellet fyr, men takket være iherdig frivillig innsats ble denne bygningen reddet.

Etter hvert kom det også på bordet flere tegninger og forslag til utforming av det nye forsamlingslokalet. De endelige byggeplanene ble vedtatt på en generalforsamling 26.august 1920. På grunn av kostnadene ble tankene om et murbygg skrinlagt. I stedet satset man på å få oppført det nye lokalet i tre. Det ble samtidig bestemt at bygget skulle oppføres etter tegninger fra arkitekt Gudbrand Øiseth fra Kristiania.

Størstedelen av arealet i kjelleren var avsatt til folkebadet som sanitetsforeningen skulle drive. Der var det også innredet sløydsal for middelskolen og et eget rom for sentralvarmeanlegget. Hele 1.etasje var avsatt til undervisningsrom for middelskolen og fortsettelseskolen. I 2.etasje skulle det innredes en stor festsal med scene, en mindre sal, et såkalt klubværelse, garderober og kjøkken. I 3.etasje ville vaktmesteren få bolig. Det var dessuten avsatt plass til et tegnerom for middelskolen. Bygningen skulle stå ferdig til skoleårets begynnelse i august 1921.

Det var hovedsakelig lokale krefter som sto for byggearbeidene. Julius Andresen hadde ansvar for grunnarbeidet og murarbeidet tok Johan Hansen seg av. Byggmester Karl Krogstad hadde ansvar for alt trearbeidet i den store bygningen. Da huset sto klar til bruk høsten 1921 hadde det kostet 230.000 kr alt i alt.

Åpningsfest og bruk
Den høytidelige åpningen av fant sted 26.november 1921. En rekke gjester var innbudt til denne begivenheten. Ski mannskor åpnet festen med å synge Ole Olsens «Fanevakt.” Dette var for øvrig korets første offentlige opptreden. Deretter ble det holdt en rekke taler. Mannskoret bidro også med flere innslag. Siden det var dronning Mauds fødselsdag, ble det ropt hurra for henne. Deretter sang forsamlingen kongesangen. Det ble så holdt flere taler, og før gjestene gikk fra bordet fikk de også se en morsom film. Deretter ble bord og stoler ryddet til side. Festen ble avsluttet med dans og moro som varte ut i de små timer.

Dørene i denne store trebygningen, midt i hjertet av Skibyen, sto sjelden stille. Her var det et yrende liv nesten til alle døgnets tider. Klasserommene i 1.etasje var fylt av elever fra middelskolen og fortsettelsesskolen. De første årene hadde også Follo landbruksskole undervisning her. De flyttet ut da de fikk eget bygg på Finstad i 1925. Det kom også elever fra overfylte Kontra skole og benyttet klasserom i bygningen. I kjelleren var det folkebad, en viktig institusjon i en tid da det ikke var så vanlig med bad i private hjem. De færreste benyttet nok dette daglig, men tok seg et skikkelig bad ved behov. Lokalene i 2.etasje ble benyttet til et mangfold av aktiviteter. Her øvde lokale kor og korps. Turnere og skyttere hadde trening her. Det ble arrangert fester, konserter, revyer og teateroppsetninger. Lokalene ble også hyppig benyttet til møter. Både herredsstyret og lokale lag og foreninger hadde møter her. Den store salen i 2.etasje ble dessuten brukt ved kinoforestillinger og det var nettopp under en kinoforestilling i denne salen at brannen startet. Bildet viser Elever og lærere i middelskolen, 1936. Bildet er tatt på baksiden av Samfunnsbygningen. Elevene fikk undervisning i Menighetshuset og Salen etter at Samfunnsbygningen var borte. 

Brannen
Søndag 3.oktober 1937, rundt kl.19, begynte det å brenne i kinoens maskinrom. Intetanende kinogjengere hadde akkurat satt seg til 2.akt av den amerikanske filmen «Sangen om skogens folk» med Henry Fonda i hovedrollen. I maskinrommet holdt kinomaskinist Sven Normann på å sveive tilbake filmrullen fra 1.akt. Plutselig antente filmen i framviseren. Normann stengte øyeblikkelig det branntette skottet mot kinosalen og løp for å varsle publikum. Da han kom tilbake til maskinrommet hadde flammene spredt seg og slo mot ham idet han åpnet døren. Han kunne ikke gjøre annet enn å stenge døren for å prøve å begrense brannen på den måten.

Brannmannskaper var fort på pletten. Allerede to minutter etter at brannen var varslet, var brannpumpen kjørt ut og plassert ved nærmeste brønn. Denne lå ved Bogers hotell. Det viste seg imidlertid at brønnen var for dyp. Det var hele 10 m ned til vannoverflaten mens pumpa ikke hadde kapasitet til å hente vann dypere enn 8 m. Brannmannskapene måtte dermed lete etter en annen brønn som kunne brukes. I mellomtiden ble det lagt brannslanger helt opp til maskinrommet i 3.etasje i det brennende huset. Bildet viser Samfunnsbygningen brenner, 3.oktober 1937. Bygningen er overtent og alt håp om å redde huset er ute. 

Brannsjef Fredrik Aarstad (som også var telegrafbestyrer) dirigerte brannpumpa til jernbanens store brønn på Solvang. Mens de arbeidet iherdig med dette fikk brannen tid til å utvikle seg. Flammene trengte først ut gjennom utbygget mellom den store og små salen. Inne i bygningen ble det koplet en slange til husets egen vannforsyning. Dette var en stor vanntank som rommet 1000 l. Ved hjelp av vann fra denne tanken prøvde de å begrense brannen mest mulig, men trykket viste seg å være for dårlig så slukkingsforsøket måtte oppgis.

Det ble etter hvert tydelig at man måtte prøve å redde det som reddes kunne. Kinomaskinist Sven Normann var også vaktmester i bygningen. Han hadde leilighet oppe i 3.etasje. Det lyktes modige hjelpere å redde ut litt fra hans leilighet før røyken ble så intens at det ikke lot seg gjøre å oppholde seg der oppe lenger.

Flere av de unge i Skibyen gikk iherdig inn for redningsaksjonen og man klarte å redde ut en del av inventaret fra 1. og 2.etasje. Blant tingene som ble berget var et innrammet foto av kongeparet, Ski Turn og Idrettsforenings diplomer, en del bøker fra biblioteket, middelskolens fane og noen pulter.

Oppe i 3.etasje sto Sven Normann med brannvesenets slange og ventet på at vannet skulle settes på. Han sto der til det også begynte å brenne bak ham. Da var det på tide å komme seg unna.

Flammene begynte å trenge gjennom taket flere steder. Takstein løsnet og falt i bakken her og der og det begynte å bli farlig å oppholde seg i nærheten av den brennende bygningen. Det ble åpenbart for de fleste at Samfunnsbygningen ikke lenger var mulig å berge.

Ikke langt unna Samfunnsbygningen lå hotellet og varmen fra den intense brannen førte til branntilløp der også. Blikkenslager Inge Johansen klatret opp på hotelltaket. En hel rekke unge hjelpere langet vann til ham mens han balanserte på mønet og tømte vann på de stedene der gnistene slo ned. Fire ganger ble hotellet antent, men takket være innsatsen fra de frivillige ble branntilløpene slukket.

Beboere i andre hus i nærheten ble rimeligvis urolige for at ilden skulle ta med seg flere bygninger. Varmen antente en lysstolpe i Torgveien og det var fare for at ilden kunne bre seg langs lysnettet. Flere begynte derfor å redde ut verdifulle ting fra egne hjem.

I mellomtiden hadde brannmannskapene fått koplet seg til vannforsyningen ved jernbanen, men på dette tidspunktet var det nytteløst å prøve på å slokke brannen i Samfunnsbygningen. Vannstrålene ble i stedet rettet mot hotellet som lå mest utsatt til.

Klokka 20, en time etter at brannen startet, falt vestveggen. Etter dette raste bygningen sammen på alle kanter. Noen kjemikalier til undervisningsbruk antente og skapte små eksplosjoner.

Folk fra områdene rundt hadde blitt oppmerksomme på hendelsen og strømmet til for å bivåne dramaet. Det ble lange bilkøer langs veiene inn til Ski. Østlandets Blad anslo folkemengden til rundt 4000 personer.

I løpet av et par timer var Samfunnsbygningen brent ned til grunnen. Alt som var igjen var grunnmuren og en stor askehaug. Rundt den utbrente ruinen lå det en rekke gjenstander som var blitt reddet ut før flammene bredte seg. Skadeomfanget ble anslått til rundt 250.000 kr.

Det meste av inventaret gikk tapt. Flere lag og foreninger mistet mye av sitt utstyr. De som bodde i huset, vaktmesteren og hans familie, mistet det meste av sine eiendeler. Men de hadde tross alt forsikret sitt innbo. Verre var det for tjenestepiken som bodde ved folkebadet i kjelleren. Hun mistet også alt og hadde ikke noen forsikring. Likevel må det være en trøst oppi alt dette triste at ingen liv gikk tapt i denne dramatiske brannen.

Brannårsak og brannvern
Hvorfor begynte det så å brenne i filmframviseren denne høstkvelden i 1937? Årsaken var rett og slett at filmtypen som var i bruk den gangen var såkalt nitratfilm. Nitrat er egentlig en fellesbetegnelse for salpetersyre og dens estere. Salpetersyre brukes også blant annet ved framstilling av sprengstoff. Et stort problem med denne filmtypen er at den er svært ustabil og brannfarlig. I ekstreme tilfeller kan den antenne ved temperaturer helt ned i 42°C. Dette gjelder riktignok filmer som er svært forringet. Nitratfilm i god stand antenner ved ca. 175°C . Brennende nitratfilm har en ekstrem evne til å ta opp oksygen fra omgivelsene og kan faktisk brenne under vann siden det er oksygen i vannet. En slik brann vil utvikle seg hurtig og intenst og kan være svært vanskelig å slukke. Filmtypen forårsaket en rekke branner og var i bruk fram til midten av 1950-tallet. Da ble den forbudt å bruke først og fremst på grunn av helsefaren avgassene fra filmene medførte.

I etterpåklokskapens lys kan en jo påpeke at det burde vært satt i verk ekstra sikkerhetstiltak i forbindelse med filmframvisninger. Det var jo en kjent sak at nitratfilmene var svært brannfarlige. Hadde man hatt en egen brannvakt i maskinrommet i tillegg til kinomaskinisten kunne man kanskje hatt en liten sjanse til å forhindre at brannen fikk bre om seg. Dette ville selvsagt ha vært en ekstra utgiftspost. Hvorvidt noe slikt ble vurdert kjenner vi ikke til. Brannen i selve maskinrommet utviklet seg for øvrig svært raskt, men de hadde tenkt på faren og utstyrt rommet med brannsikre skott mot kinosalen. Det tok dermed noe tid fra brannen startet og til alt håp for bygningen var ute. Brannvesenet var dessuten svært raskt til stede. Hadde ting lagt til rette skulle det dermed ha latt seg gjøre å redde bygningen. Hovedproblemet viste seg jo å være at det ikke var mulig å starte slukkingen umiddelbart.

«Vannspørsmålet ansees for nu å være et av de viktigste spørsmål for Skibyen. Ikke minst av hensyn til brandfaren.» Dette skrev M.Østlid i Kråkstad – en bygdebok i 1929. Åtte år seinere var fremdeles ikke vannverket ferdig utbygd. Dette skulle også vise seg å bli hovedårsaken til at brannen i Samfunnsbygningen fikk utvikle seg. Hadde brannvesenet kunnet kople brannslangene til et vannledningsnett innen forholdsvis kort tid, hadde de sannsynligvis kunnet stanse brannen. Trolig kunne de dermed begrense skadeomfanget såpass at det var mulig å redde bygningen.

Arbeidet med vannverket var godt i gang høsten 1937. Dokumentasjon fra Ski kommunale vannverk og reportasjer i Østlandets Blad forteller at arbeidet var påbegynt seint på høsten 1936. Mye hadde blitt gjort i løpet av 1937, men arbeidet var ikke kommet så langt 3.oktober at det var mulig å få vann til slukkingen derfra.

Etter brannen
Samfunnsbygningen var et bygg som hadde rommet det meste. I løpet av de 16 årene den befant seg midt i Ski sentrum hadde den blitt en viktig del av skisamfunnet. I løpet av et par kveldstimer var bygningen plutselig borte. Det var mer enn bare en trebygning flammene tok med seg denne oktoberkvelden. Bygningen hadde vært i bruk fra tidlig om morgenen til seint på kvelden. Mange elever sto plutselig uten skolebygg. Hygienen i Ski ble trolig litt dårligere i og med at folkebadet plutselig var borte. En rekke lag og foreninger sto uten møtelokale. Turnere manglet gymsal og kor og korps hadde ikke noe sted å øve og å holde konserter.

Østlandets Blad skrev etter brannen at Samfunnsbygningen hadde vært som et svart skjørt for Skibyen, den hadde kunnet brukes til det meste – også til å klage på. Allerede fra starten av, før bygningen hadde fått sitt navn, hadde den blitt omtalt i nedsettende og ironiske ordelag som Himmelborgen eller Skyskraperen. Det var slett ikke alle som satte like stor pris på bygningen. Når den nå var borte, etterlot den seg likevel et stort vakuum i skisamfunnet. Den hadde vært et viktig tannhjul i samfunnsnavet. «Hva gjør vi nå?» var rimeligvis spørsmålet som ble stilt både hos Ski Vel og blant andre som brukte bygningen flittig.

Allerede 14.oktober kunne Østlandets Blad melde at «Ski Vel vil arbeide for gjenopbygning av Samfundsbygningen.» Dette var imidlertid på langt nær noe unisont ønske blant vellets medlemmer. Forslaget ble vedtatt med 14 mot 9 stemmer. Motstanden innen vellets egne rekker var altså betydelig og det viste seg etter hvert at det ikke ble mulig å gjenreise bygget. Stedet der Samfunnsbygningen lå, er i dag en del av Ski torg.

Om morgenen 14.oktober 1937, 11 dager etter brannen, kom det maskinelle utstyret til vannverkets pumpestasjon ved Nærevann. Det meste av arbeidet med vannledningsnettet var utført og bare noen mindre arbeider gjensto. I begynnelsen av desember, to måneder etter brannen, startet vannverket i Ski opp driften. Brannsikkerheten i Ski ble dermed kraftig forbedret, men for Samfunnsbygningen sin del kom vannet altfor seint.

Se mer: Follominne 2012.