Telefonsentralen
Telefonen kom til Norge i 1880, bare noen få år etter at Alexander Graham Bell presenterte oppfinnelsen som sin egen i Philadelphia. Det har senere kommet frem at den egentlige oppfinneren var Antonio Meucci, men han ble ikke kreditert for dette før i 2002.

Den første telefonsentralen i Ski lå i Villa Solvang ved Ski sykehus. Tjenesten ble populær og plassen etter hvert for liten. I 1922 flyttet Telegrafverket til Villa Kjærbo. I dag er dette huset kjent som Odd Fellow-bygningen og den ligger i Idrettsveien i Ski. På Villa Kjærbo lå bestyrerleiligheten i 1 etasje. I andre etasje kunne man finne skranke, kasse og telefonsentral. Bildet viser den gamle telefonsentralen som i dag huser Odd Fellows selskapslokaler og Catering. Foto: Marit Kristin Karlsen.

På slutten av 50-tallet flyttet telefonsentralen igjen, denne gang til Nordbyveien. Administrasjon ble værende på Villa Kjærbo frem til 1978 da huset ble solgt til Odd Fellow-logen. Lokalene i Nordbyveien var etter datidens standard svært moderne og med god plass. Nord-Europas mest moderne, ifølge jentene som var ansatt der.

Telefonsentralen i Ski var bemannet med både lokale og tilflyttede jenter. Det var kjønnsdelte arbeidsoppgaver. Jentene sto for det operative arbeidet på sentralen. Gutta sto for vedlikehold, samt at ungguttene kunne være bud. Administrasjon og ledelse besto av både kvinner og menn. På 60-tallet var andelen kvinner i arbeid på cirka 23 prosent. Telefonjentene var viktige i norsk historie om kvinnelig deltagelse i arbeidslivet.

Dette er historien om Vilja Elise Karlsen (født Jonassen) Jorun Kopperud (født Skjærvold) Unn Pettersen (født Skaara) og Eirin Prytz (født Alfheim) På 50- og 60-tallet kom disse jentene fra ulike steder i landet og tok tjeneste på telefonsentralene på Tomter og i Ski. Telefonjentene holdt sammen og utviklet et sterkt samhold, noen av dem etablerte vennskap for livet.

Presentasjon av jentene
Vilja hadde sin oppvekst i Stavanger. Utdannelsen hennes var realskole, handelskole og telefonskolen. Da Vilja valgte utdannelse var hun opptatt av å finne en trygg og sikker jobb, en jobb å stole på som kunne bidra til å sikre fremtiden. Valgene sto mellom å arbeide i bank (sikkert som banken), jobbe i posten (for posten må frem) eller i televerket/telefonsentralen. Foto: Mona Karlsen.

Hun satset på Telefonsentralen. Hun fikk gratis utdannelse dersom hun bandt seg til å jobbe i 3 år. Hun startet karrieren i Stavanger, men ganske snart ble hun beordret til å ta bindingstiden sin i Ski. Hun hadde aldri hørt om Ski og var spent. Den nye jobben innebar at hun måtte flytte hjemmefra, bort fra familie, venner og nettverk. Hun syntes også det var spennende fordi hun så at Ski lå i nærheten av hovedstaden med alle dens muligheter. Vilja kom til Ski som 18-åring en høstdag den 19. september 1964, og hun ble på Telefonsentralen frem til 1967.

Vilja syntes Ski var en stusselig plass på den tiden, et lite sentrum med få butikker, ikke som byen Stavanger der det var langt mere liv. Hun var ganske så bestemt på å reise hjem etter endt plikttid, men slik gikk det ikke.

Jorun var født og oppvokst i Stjørdal i Trøndelag. Hun hadde samme utdannelsen som Vilja, og valgte yrket av samme grunner, trygg og sikker jobb. På telefonskolen lærte de praktisk betjening av sentralen, samt at det ble lagt stor vekt på stemmebruk. Jorunn hadde ikke noe pliktår etter utdannelsen, men hun ønsket en fast jobb og var villig til å flytte på seg. Da det ble lyst ut stilling i Tomter valgte hun å søke på den. Som Vilja hadde hun ingen anelse om hvor Ski eller Tomter var i verden, men hun lot seg ikke stoppe av det. «Jeg visste ikke bedre» sier Jorun om den saken i dag. Jorun startet i jobben i 1962. Hun begynte karrieren på Tomter, men byttet etterhvert arbeidssted til Ski. Da Jorun kom til Tomter måtte hun dra sin egen sofa på kjerre fra stasjonen og frem til hybelen. Tomter var nok ikke i nærheten av hva Jorun hadde forestilt seg. Tomter var om mulig enda stussligere enn Ski. Her var det knapt nok et sentrum i det hele tatt. De var heller ikke så vant med nye tilflyttinger i Tomter, og Jorunn følte seg som en merkverdighet i bygda. Hun merket det på butikken, praten stilnet og alle stirret på henne mer eller mindre diskret, hun var en raritet og fremmedarbeider. Foto: Mona Karlsen.

Unn kom fra Drammen til Ski 1. oktober 1955.. Hennes utdanning var engelsk artium. Hun søkte lærerskolen flere ganger, og også på posten, men kom ikke inn. En nabo som jobbet på rikstelegrafen i Gjøvik tipset henne om at telefonskolen skulle ta opp elever, hun søkte og kom inn. Hun kom til Ski 28 år gammel. Unn var forlovet, hun startet livet i Ski på hybel, men flyttet ganske snart sammen med mannen sin. Unn fant seg fort til rette i Ski, det hjalp godt å ha en livspartner. Hun jobbet hele sin karriere i Televerket, men byttet etterhvert arbeidssted til Oslo. Foto: Mona Karlsen.

Eirin kom fra Årdal i Sogn. Hennes utdanning var folkeskole og realskole. Etter dette jobbet hun ett år i butikk. En tante anbefalte henne å søke skoleplass på telefonskolen. Hun søkte og kom inn i Sarpsborg. Etter utdanningen hadde hun 3 pliktår, og ble sendt til ski. Hun kom til Ski 14 dager før sin 18-årsdag. Hun visste lite om Ski, og planen var som hos så mange andre «å vende hjem etter pliktårene». Da hun første gang satte sine bein på Ski stasjon tenkte hun stille for seg selv at «jeg har aldri sett et styggere sted noen gang». Hun kom i skade for å nevne dette og har fått høre det mang en gang i ettertid. I dag er Eirin blitt ei skikkelig Ski-dame og har mye fint å si om Ski. Eirin sluttet i Televerket i 1972. Foto: Mona Karlsen.

Dialekt, nei takk.
Det var viktig at jentene behersket dannet riksmål. Dette kunne være en utfordring for mange. Det var ikke så lett når man kom fra ei bygd med brei dialekt.

I den nye jobben måtte Jorun fort legge vekk Trønder-dialekten, den passet ikke inn. Dialekt var rett og slett ikke fint nok, og det kunne være vanskelig for noen å forstå. Jorun selv opplevde også litt forvirring i starten ved den lokale skidialekten, alt var ikke like opplagt å forstå. Verden var annerledes den gang, man var ikke vant til ulike dialekter på samme måte som i dag, verden virket rett og slett mye større og mer ukjent.

Hjemlengsel
Hjemlengselen var stor i begynnelsen. De var svært unge og skulle stå på egne ben, overgangen var stor. Mange gråt da de kom til Ski, de lengtet hjem. Noen valgte også å reise hjem, overgangen til det nye livet ble rett og slett for tøft. En viktig forutsetning for å lykkes og trives var å ha et tett nettverk. Dette var nok en av grunnene til det sterke samholdet som oppsto. Jentene fikk tildelt fadder når de ankom, fadderne var erfarne voksne ansatte som tok seg litt ekstra av dem.

Vilja fikk installert telefon på hybelen sin, hun kunne ringe gratis hjem til Stavanger så ofte hun ville, dette hjalp godt på hjemlengselen. Eirin hadde også telefon på hybelen, det var stort og få telefon før foreldrene hjemme. Jorun på Tomter fikk ikke telefon, foreldrene hjemme hadde heller ikke telefon og derfor måtte kontakten i større grad planlegges. Dette ble løst ved at Jorun ringte naboen hjemme som hentet foreldrene slik at hun fikk snakke med dem. Unn hadde ikke telefon på hybelen, dette var ikke et vanlig frynsegode i 1955, det kom senere.

På 60- og 70-tallet var det en vanlig ordning å låne telefon av naboen. Noen hadde telefon hjemme, men mange var også uten, og det var lang ventetid for å få telefon installert, en dyr investering og selvfølgelig kostbare tellerskritt.

Både Vilja og Jorunn fikk besøk hjemmefra, men det var sjelden kost.

Arbeidsplassen
Jentene fikk fadder når de var nye i jobben. Astri Henriksen ble kalt «mor» av alle jentene. Hun var fantastisk, tok seg av dem som best hun kunne og forsøkte å få dem til å føle seg hjemme. Hun ba jentene hjem på middag i høytidene, ingen skulle sitte alene. Alle jentene minnes Astri med glede og takknemlighet. Hun var inkluderende og opptatt av at alle hadde det bra. Bildet viser telefonsentralen i Ski, som ligger straks nord for Ski stasjon. Foto: Marit Kristin Karlsen.

Teknikerne som var menn, tjente bedre enn jentene på sentralen. Jentene så ikke på seg selv som underlegne mennene til tross for lønnsforskjellene. Eirin var som poteten og kunne brukes til alt. Eirin jobbet på lønningskontoret og abonnementskontoret, var allsidig og likte ulike oppgaver. Hun var ofte tekniker, men fikk bare ordinær telegraflønn. Hun ønsket å ta utdannelse som tekniker, men ble stoppet. Den gang var det ikke mulig for jenter. Det var urettferdig, men sånn var det og jentene tenkte ikke stort over det den gangen. De konstaterer bare at verden går fremover og er glade for at jenter har flere muligheter i dag.

I Tomter var telefonsentralen en svært primitiv innretning. Den hadde utedo. Selve sentralen besto av et rom med utslagsvask. På telefonsentralen var det mus. Det var også en seng, det var fordi jentene hadde nattevakt og da sov de over. Jorunn var 19 år da hun kom til Tomter og hun var den yngste som jobbet der på det tidspunktet. Hun måtte som de andre være alene på nattevakt. En gang var hun alene på sentralen fra julaften til andre juledag, det var en lang helg. Utedoen var iskald og nordavinden peip gjennom veggene. Det var med andre ord ikke store komforten, men Jorunn tenkte ikke så mye på det, hun tok de utfordringene som jobben førte med seg. I en periode hadde hun bestyreransvaret på Tomter, da oppgraderte hun fasilitetene med innkjøpt isoporplate til dosete, det var en stor økning i komfort.

Arbeidslivet den gang
ntene lærte fort å ta ansvar for seg selv og eget liv. De hadde stor plikt og lojalitetsfølelse til arbeidet sitt og til hverandre. Det var svært sjelden noen var syke, borte fra jobben eller sykemeldte. Om man var i stand til det stilte man på jobb, noe annet var utenkelig. Jentene likte også å gå på jobb, de likte fellesskapet og det gode samholdet. Om de likevel en sjelden gang var borte ble «irregulære» hentet inn. Dette var jenter/damer uten fast ansettelse som dekket vakter når det var nødvendig.

Jentene arbeidet etter vaktplan, de arbeidet 6,5 times dager. Formiddagsvakt kunne være fra kl. 7.30–14.00. Ettermiddagsvakten fra 14.30–21.00. Jentene måtte betjene både telegrafen og telefonen. Det var to telefonbokser på telegrafen i Ski. Disse var flittig i bruk av lokalbefolkningen. På Ski var det moderne og automatisert. Det betydde at de ikke trengte å ha nattevakt. Når de dro hjem kl. 21.00 satte de bare over til Oslo, som da betjente Skis befolkning. Jentene kunne også en sjelden gang be Oslo overta litt tidligere dersom det var lite trafikk og de skulle ut på noe viktig. For eksempel en spennende bygdefest. De Oslo-ansatte sa alltid ja til dette, men jentene på Ski benyttet ikke muligheten i tide og utide. På Ski var de hele syv ansatte på dagtid, på kvelden var to-tre stykker på jobb. I helgen var de maks to på jobb.

Når sentralen lå på Odd Fellow i Ski måtte jentene ta nattevakt, man sov på en divan i ekspedisjonen. Det var kaldt vinterstid, og man var svært sparsommelige med fyringen. Bestyreren satte sin ære i å drive billigst mulig. Unn måtte som nyansatt gå til sjefen og be om at han skrudde opp varmen. Da var hun ikke høy i hatten, men hun fikk det da som hun ville til slutt. Den gang var hierarkiet sterkere og man hadde stor respekt for «sjefen». Når det var jobb var han sjef, men de gangene han kom for å spise lunsj sammen med dem, da var han mer på likefot, lo og fortalte historier, det var hyggelig.

På telefonsentralen var det streng taushetsplikt, abonnenter og kunder skulle være trygge og godt ivaretatt. Taushetsplikten er like viktig for jentene i dag, de forteller ikke fortroligheter, men innrømmer at de har noen gode historier som de velger å holde for seg selv.

Det kunne også være stress på telefonsentralen. Jentene var der for å gjøre jobben sin og ville gjøre den godt. I stressende perioder var det å brette opp ermene og bidra, ikke tomprat eller private samtaler da ble man uglesett.

Jentene ble godt kjent i lokalmiljøet. De kjente til de fleste adresser og veier. De ble også godt kjent med de faste kundene. Eirin forteller blant annet at lensmennene i Follo hadde ukentlige samtaler med hverandre. Da ringte de telefonsentralen. Eirin kaller det «Lensmannsrunden» Lensmannen i Ås var spesielt morsom å prate med. Det var mye humor og latter og man ble godt telefonkjent med kundene.

Telegrafsentralen var hjertet i Ski, og jentene følte seg viktige og verdsatt. De opplevde å bli godt tatt i mot i lokalmiljøet. Det vanket belønninger som sjokolade og fruktkurver rundt juletider. Gode kunder som Elise Brekke og Ski Hotell gjorde litt ekstra stas på jentene. Det var få dramatiske situasjoner, men det hendte jentene fikk henvendelser utenom åpningstid og da gjaldt det ofte fødsler. Telefonnummeret til fødestua i Drøbak sitter fortsatt klistra – det er 399, sier både Vilja og Jorun i kor. Eirin kan ramse opp telefonnummeret til de viktigste kundene den dag i dag. Den gang gikk det sport og konkurranse i å kunne numrene utenat. Enkelte ansatte kunne alle numrene i hodet, blant annet Fru Sinnerud. Det var litt nederlag å måtte spørre kollegaene om et nummer.

For å ringe utlandet måtte man gå om Oslo. Skulle man for eksempel ringe til Russland måtte man bestille linje i god tid, dette kunne ta mellom 2–3 uker. Også innenlands var det ventetid på linjene. En linje til Hammerfest kunne ta 2–3 dager. Slike samtaler var svært dyre. Det var sjelden det ble ringt til utlandet. Man benyttet heller telegram. En viktig del av jobben var formidling av telegram. Enten ved at budet syklet for å levere på døra, eller at jentene på sentralen leste opp telegrammet i telefonen i anledning bryllup, fødselsdager og konfirmasjoner.

Jentene hadde ikke uniform, men krav til tekkelig og ordentlig arbeidsantrekk. Arbeidsantrekket måtte jentene stå for sjøl, ingen klesgodtgjørelse den gang.

Ferie og avspasering
Det var rangstige på arbeidsplassen. Den som var yngst og sist ansatt stilte bakerst i køen når goder skulle fordeles. For eksempel gjaldt dette ved fastsetting av ferie. De unge og nyansatte fikk gjerne ukurante ferieuker som ingen ville ha, enten svært tidlig på sommeren eller seint på høsten. «Og fikk man sein høst ett år kunne man regne med å få tidlig vår neste». Her gjaldt prinsippet om å respektere alder, erfaring og ansiennitet.

Jentene som jobbet i Ski hadde mulighet til å opparbeide seg avspasering dersom de jobbet utover sin fastsatte vakt, eller de kunne arbeide en frisøndag og spare dette som fridag til en senere anledning. Muligheten til ekstraarbeid bydde seg ofte i forbindelse med konfirmasjoner og bryllup. Da var det mange telegrammer som skulle videreformidles. Jentene brukte oppsparte fridager og avspasering til å kunne reise hjemover til jul. De var veldig glade for denne muligheten. På Tomter var dette vanskeligere, der var det færre ansatte og dermed var mulighetene og fleksibiliteten mindre. Man var svært avhengig av at jentene stilte opp og var tilgjengelig.

Lønn
Jentene på telegrafverket tjente godt i forhold til mange andre på den tiden. Jentene tjente 390 kr måneden når de var i opplæring. Eirin tjente 790 kr md da hun begynte i Ski. Den første lønna til Vilja lå på ca. 750 kroner i måneden. Hun betalte 90 kroner i husleie inkludert strøm. Joruns første lønn i Tomter var på 600 kroner måneden. Lønna gikk til hybel, mat, fornøyelser, reiser hjem og litt «luksusinnkjøp» Jentene kunne se seg ut en fin kjole på «Elise Brekke», eller de kunne reise til hovedstaden for å shoppe. Man sparte lenge for å kunne få råd til et flott plagg, man kjøpte få klær, men la mer i hvert innkjøp. For eksempel kunne en flott jakke koste en halv månedslønn. Når jentene dro til Oslo reiste de på «formiddagsbillett» da fikk de halv pris mellom kl. 10.00 og kl. 15.00 så her var det penger å spare. Eirin minnes at Hennes & Mauritz var nyetablert i Oslo, her kunne man handle billig, jentene kunne shoppe og leve livet.

Hybellivet
Folk som leide ut hybler ville gjerne ha unge telegrafjenter som leietakere, de tjente godt og var stort sett «skikkelige». Hybellivet var både spennende og utfordrende. Jentene måtte klare seg selv på alle vis. De ble brått voksne med ansvar for seg selv, økonomi, jobb og hushold. Vilja var svært heldig med hybelen sin, hun likte seg godt og ble boende lenge. Jorunn flyttet flere ganger og opplevde litt av hvert. Hun startet hybellivet på Tomter hos en svært koselig vertinne. Men det ble stusselig og ensomt etter hvert, i Tomter var det jo ikke noe uteliv og det var ikke så lett å bli kjent med lokalbefolkningen. Hun valgte å flytte til Ski og leie hybel sammen med en god venninne. Hybellivet var spesielt krevende vinterstid. Jorunn måtte hugge ved til fyring både på hybelen og på telefonsentralen. På hybelen i Tomter måtte hun ned i kjelleren for å hente vann og for å slå ut vannet. En natt var hun så trett at hun ikke orket å gå ned for å slå ut vaskevannet. Hun stupte sliten i seng. Neste morgen var det så kaldt inne på hybelen at vannet hadde frosset i vaskevannsfatet. «I Tomter der frøys dem nesten fast i veggen» kan Eirin fortelle. Hun forteller også at det kunne være kaldt i Ski, 13 varmegrader på hybelen vinterstid var slett ikke noe uvanlig.

Eirin opplevde å bli kastet ut av hybelen etter bare seks uker. Grunnen var at en leietaker hadde forlovet seg. Utleieren hadde en streng moralsk standard og var nok redd det var smittsomt. Det var forbudt med besøk på hybelen, og mannfolkbesøk var utenkelig. Eirin fikk en gang besøk av en nabo hjemmefra, han hadde med mat. Han fikk ikke levert maten, knapt sagt hei før han ble vist på dør av vertinnen. Han gjentok ikke besøket. Vertinnen til Eirin likte heller ikke at de brukte vann, så jentene vasket seg på jobb. Varmt vann var helt forbudt på grunn av dampen. Vertinnen anså damp som skadelig for rommene. Det kunne være tøffe tak, men i det store og hele så gikk det bra og jentene støttet hverandre som best de kunne.

Fritid
Hva drev jentene med når de hadde fri? Jo, de festet og moret seg. I helgene var de mye på Bøndenes hus. Bygdeungdomslaget var svært gode på å arrangere fester, de minnes både Italienske og Skotske aftener. Jentene gikk også på dans på Ski restaurant og The-salong. Der var det spiseplikt, og jentene kjøpte alltid det billigste for å spare noen kroner. Det var fullt hus, liv og røre og de ble kjent med de lokale gutta og en og annen fikk seg en kjæreste etter hvert. Jentene dro også på Studentuka i Ås og festet der, der var det god stemning og mye som skjedde.

På ettermiddagene etter jobb gikk jentene gjerne på Pålle. Der spiste de middag og drakk kaffe, det var billig og god mat, men ikke det store utvalget, Eirin kan fortelle at menyen besto av enten røkte pølser eller kjøttkaker. Bildet viser Ringnes kafe «Hjulet» ved Gjersjøen i Ås kommune, i 1958. Kilde: Nasjonalbiblioteket. Utgiver: Mittet & Co. Fotograf: Brun, Jac.

Dette ble stusselig etter hvert. Jentene kunne også be hverandre hjem til seg. Eirin gjorde stor lykke ved å invitere på fiskeboller i hvit saus og sausen var selvfølgelig uten klumper. Det hendte også at de tok turen til Ski hotell, men her var det litt dyrere. På ettermiddagene kunne også jentene dra på «Hjulet» som var et populært samlingssted. Her kunne de spise, drikke kaffe eller ta en is. Kino var også stas, kinoen i Ski var skikkelig bra, men det var også flott å dra til Oslo. Eirin så James Bond i Oslo, det var en uforglemmelig opplevelse.

Eirin gikk også en del i teateret og Operaen, det var Vilja som introduserte det. Vilja hadde vært på flere teaterbesøk i Stavanger. Eirin forteller hvor spennende og fantastisk dette var for en landsens jente. Når de skulle på teater kledde de seg opp i hansker og lange kjoler og var skikkelig råflotte.

Mange av jentene som tjenestegjorde i Ski og Tomter valgte å bli her. De giftet seg og etablerte familie. Både Vilja, Jorun, Unn og Eirin bor her den dag i dag. Flere av jentene har beholdt kontakten gjennom alle årene og treffes jevnlig. Eirin og Vilja ble hverandres forlovere. Eirin ble sågar med Vilja hjem til Stavanger der bryllupet skulle stå.

Eirin, Jorun og Vilja treffes ca. hver tredje måned. Da spiser de middag sammen på Egon i Ski, snakker om smått og stort og kan mimre litt tilbake til tiden på Telefonsentralen, gode minner i en annen tid.