Avsnitt 111 og område 111.1 fikk ganske andre saker og problemer å tenke på enn sabotasje og antisabotasje. Det var historien om den lille tuen som holdt på å velte det store lasset. I et avisreferat i Østlandets blad den 6. november 1945 fikk man historien servert:
På grunn av forskjellige omstendigheter anså avsnittssjefen det på ettervinteren 1945 nødvendig å flytte fra sitt tidligere tilholdssted i Stener Myrvolds hytte ovenfor Vasshagan til en koie inne i skogen. Myrvold var depotsjef i avsnittet. Koia var i all hast blitt oppført av plankebord. For å skaffe elektrisitet til radio og lys var det nødvendig å legge en 500 meter lang tilførselsledning fra gården over en måsa til hytta. Problemet var hvordan en skulle greie dette på en slik måte at kabelen ble usynlig for uinnvidde.
På denne årstid var det umulig å grave ned kabelen som følge av den hårde tele i marken. En hadde derfor ikke annet å gjøre enn å skuffe snø over den og ellers skjule den så godt gjørlig ved å legge den i bekker og grøfter. På grunn av snøtiningen ble det imidlertid stadig vanskeligere å holde kabelen skjult, og da tildekkingen bare kunne skje etter mørkets frembrudd, var det uråd å holde den stadig gjemt. Da så "en gammel kone" tilfeldigvis la vegen over måsan, hvor der ellers nesten aldri ferdedes folk, snublet hun i kabelen og fikk øye på den og resultatet merket man snart.
Avisinnlegget er signert J.K. (for Jonn Kolstad). Det var han som hadde skaffet jordkabelen til veie og strøm til koia. Den gamle kone A kom til å fortelle om kabelen til personene B og C. Kabelen var nå lett synlig. B fulgte kabelen og kom fram til koia som han ikke hadde sett før. Koia var godt kamuflert mellom tette trær. Han så lys og hørte stemmer. En 8 dagers tid senere traff han person D og kom i prat med vedkommende. Herunder kom han til å fortelle om kabelen. D oppfattet det slik at det var radio i koia, og at det lå folk i dekning der. Han var i tvil om han skulle melde saken, men ble sterkt oppfordret av person E til å gjøre det. Han meldte derfor i fra til statspolitibetjent F som igjen skrev rapport til sin overordnede politifullmektig G. G ga så ordre om at F skulle reise ut til Ski og undersøke saken. Da F og to andre statspolitibetjenter kom til koia ved 22.30-tiden om kvelden den 21. mars, var bare stabssjefen Jan Heiberg Magnus til stede. Bildet viser flyfoto av gården Vasshagan.
Avsnittssjefen og etterretningsoffiseren var begge reist til Oslo i tjenesteanliggender. Heiberg Magnus forteller om det som hendte i en 3 siders håndskrevet rapport skrevet til avsnittssjefen et par dager senere:
Jeg hørte skritt utenfor. Det banket på. For sikkerhets skyld grep jeg en karabin og en pistol før jeg forsiktig åpnet døren. Jeg ble straks møtt av det skarpe lys fra to stavlykter. En skarp stemme ropte at det var "politiet". Jeg gjorde et byks for å komme ut av lysskjæret, og det ble åpnet ild dog uten å treffe. 10-15 meter fra koia gikk jeg ned i knestående og la an rett mot lyktene. Men det var ingen patron i løpet på karabinen. Jeg gjorde et raskt ladningsgrep, men må ha trykket på utløseren og mistet magasinet i utspranget. Ladningsgrepet ble oppfattet av politiet som skjøt intenst på måfå etter lyden. Like etter ble jeg truffet. Kulen streifet venstre hands fingre og gikk på skrå gjennom høyre kneledd og ut. Jeg trakk nå revolveren og tømte magasinet mot lyktene på kort hold. De gikk straks i bakken, og ilden opphørte.
Heiberg Magnus besluttet da å komme seg unna i mørket. Han krøp og rullet seg over Lunneråsen og ned lia og nådde etter tre timer fram til gården Holm der han ble tatt hand om. Han fikk varslet Milorg og ble brakt til Ski sykestue for førstehjelp før han ble transportert videre og innlagt på Ullevål sykehus under falskt navn. 
Stener Myrvold hadde fra Vasshagan hørt skudd i retning koia. Med to pistoler løp han for å komme Heiberg Magnus til unnsetning, men møtte de tre statspolitibetjentene på veg tilbake til Ski. De hadde ikke turt gå inn i koia og skulle nå til tyskerne på Depotet for å hente hjelp. Stener Myrvold ble overmannet, og folkene på gården så kort tid etter et par tre karer komme gående over jordet i retning Ski med Stener mellom seg. Bildet viser Stener Myrvold.
Det var derfor full oppstandelse på Vasshagan da avsnittssjefen Torstein Fennefoss og etterretningsoffiseren Einar Hellerud kom tilbake etter sin tur til Oslo. De lurte seg opp til koia og fant at den var forlatt. Døra var åpen. Våpen og papirer lå urørt. De fikk sakene brakt i skjul i skogen og kom seg unna før statspolitibetjentene var tilbake med en tysk tropp. Men en ryggsekk ble stående igjen og falt i fiendens hender. I sekken lå dessverre et arkiv med en navneliste i kode, men kodenøkkelen lå ved!
Det underjordiske våpenlageret i låven på Smerta ble beslaglagt under storrazziaen som fulgte. Den tyske offiseren som ledet aksjonen, ble så imponert at et fotografi fra lageret ble påskrevet: Slik skal det gjøres! Det var etter sigende et av de største, beste og mest innholdsrike lagre som tyskerne hadde tatt under krigen. Ved hjelp av det beslaglagte arkivet visste tyskerne og Statspolitiet navnene på mange Milorg-folk i Ski-området og jaktet nå på disse.
Områdesjefen Anton Huseby hadde allerede den 22. mars kl. 0730 mottatt melding fra avsnittssjefen om at avsnittets hovedkvarter var tatt. Ordren lød på dekning for alt befal og alle jegere i området. Huseby og 3 av staben forlot sin midlertidige standplass kl. 18.30 for pr. lastebil for å komme seg innover til Oslo. De søkte dekning hos hans fetter som bodde i en leilighet i Waldemar Thranes gate i Oslo. Om hvordan det gikk ham, forteller Anton Huseby i notat til Nils Otterness datert 15. februar 1990:
Vi overnattet hos min fetter til den 23. mars 1945. Jeg måtte imidlertid ordne et nytt skjulested, da det var uholdbart at så mange var samlet på ett sted.
Jeg tok derfor kontakt med en venn som bodde i Maridalsvegen og gikk opp til ham.
Ved 18.30- tiden samme dag på veg tilbake ble jeg på hjørnet av Sannergata og Maridalsvegen anropt: "Opp med henda, Anton!". Det var en gammel klassekamerat, nå i Statspolitiet, som hadde gjenkjent meg, og som visste sikkert at jeg var involvert i Milorg.
Jeg skjønte med en gang at dette var alvor og grep etter den ene av mine to pistoler. Og dermed smalt det fra to Stapo-menn. Bilen de kjørte i, var en lastebil som hadde vært på Smerta for å hente våpen etter tyskernes razzia der, og som tilfeldigvis hadde tatt den vegen gjennom Oslo.
Anton Huseby ble truffet av 5 skudd. Han ble fraktet via en tilfeldig drosje til krigslasarettet på Aker og operert. 10 dager senere ble han overført til Grini konsentrasjonsleir. Han overlevde, og lever fortsatt med 3 kuler sittende i kroppen. På lasarettet på Aker lå for øvrig også Stener Myrvold som hadde forsøkt å flykte under transport fra Ski til Oslo, men som var blitt truffet av en revolverkule i magen og fikk et lengre sykeleie.
I Ski forberedte Statspolitiet en stor razzia med utgangspunkt i arkivfunnet i ryggsekken i koia ved Vasshagan. Razziaen fant sted onsdag den 11. april kl. 19.30. Telefonen var blitt avstengt god tid i forveien, men avsnittets sambandssjef Øivind Nissen på Ås hadde fått beskjed allerede kl. 15.30 og sendt ut advarsel til de fleste av dem som enda var igjen i Ski, og som kunne tenkes å komme i faresonen.
Jonn Kolstad var en av dem som hadde stått på navnelisten, og som fikk beskjed om at Statspolitiet var på veg fra Oslo, og at han derfor måtte gå i dekning. Hans tog var det siste som slapp gjennom. Alle senere tog til Oslo ble gjennomsøkt, og flere av hans venner ble arrestert.
Om selve razziaen forteller Østlandets blad for den 7. august 1945:
Litt før aksjonsøyeblikket samlet en lang statspolitikaravane seg etter Langhusvegen, og straks etterpå strømmet de svære bussene opp gate etter gate eller veg etter veg etter en nøye uttenkt plan. På få minutter var hele Ski-byen besatt og undersøkelsene rundt om i hjemmene i full gang. Hvor gutten manglet, tok de faren eller broren. Hvor alle manglet, tok de naboen. Noen måtte med. Her gjaldt det å handle. I vegkryssene ble forbipasserende kontrollert og en og annen puttet inn i de store bussene som kunne romme så mange. Publikum fra kino ble stoppet, alt togpublikum likeså.
Når så bussen var full, bar det innover til Langhus skole til undersøkelse og eksaminasjon. Det var stuvende fullt i kjelleren.
Etter hvert som natten led, slapp de fleste ut. Etter siktelsen var det bare 23 igjen. Statspolitiet skulle etter sigende ha hatt en liste på 65 navn. De 23 ble på formiddagen neste dag kjørt til Victoria Terrasse for så endelig å havne på kvinnefengslet Bredtvedt (1) eller i konsentrasjons leiren Berg ved Tønsberg (de 22 andre).
Ved krigens slutt var Ski den mest representerte kommune på Berg.
Se mer : Follominne 1994, Milorg i Ski 1940 – 1945 av Erling Rønneberg.