Legedekningen i vårt distrikt var svært begrenset i første halvdel av 1800-tallet. De nærmeste legene holdt til i Christiania eller Drøbak. Men omkring 1850 bosatte en dr. Schulze seg i Ås, og det ble kortere vei til lege. Schulze ble fattiglege i Kråkstad og Ski i mange år. Først i 1882 fikk Kråkstad og Ski fast lege innenfor sine grenser, da dr. Georg Juell Klouman bosatte seg på Waldemarhøy ved Ski stasjon. Han fikk snart en stor praksis og virket som kommunelege i Ski og Kråkstad til sin død i 1906. Dr. Lorentz Chr. Eger overtok stillingen etter Klouman, og flyttet med familien til Ski. Han var gift med Callik Ødegaard fra Moss. Først bodde de på Vanaheim. Deretter i Malla Wangs hus i Nordbyveien 1 med direkte siktlinje over jernbaneskjæringen, der hans nye hus, Vestråt, var under oppføring (et typehus fra Strømmen Trevareindustri). Ikke bare en villa ble oppført, men stall og uthus på stor tomt. De flyttet inn i 1911. I det store huset ble det liv og røre, og Callik Eger tok seg av hagen med blomster og nyttevekster.
Begge ble aktive innbyggere i kommunen med store bidrag til utviklingen. Dr. Eger fikk i stand skolelegeordning fra 1915. Han var ordfører i flere år, arbeidet for etablering av vannverk, el-verk og bygging av Ski kommunale høyere allmennskole. Og Callik Eger stiftet Ski Sanitetsforening i 1913. Sammen arbeidet de for sykestue, folkebad og spedbarnskontroll. I 1956 fikk Lorentz Chr. Eger H.M.Kongens fortjenestmedalje. Etter deres tid ble Vestråt solgt til kommunen. Det ble åpnet barnehage i det store, spennende huset. Nå er huset revet og ny, moderne barnehage bygget i stedet. Nedre del av området er lagt ut til kommunalt lekeområde og kalles Vestråtparken. Bildet viser doktor Eger i den nye bilen hans.
Legen måtte holde seg med hest, en gang hadde de to, Truls og Trinsa, og en sau til å holde hestene med selskap. Hestene måtte ha høy, og på bildet ser vi høyonn på Vestråt i 1912, arbeidsantrekket virker ikke helt hensiktsmessig. Bak stall og vognskjul var det hønsegård. Om sommeren kjørte dr. Eger etter hvert i sykebesøk på motorsykkel, og allerede i 1922 fikk han bil.
Se mer: Kalender 2022.
Jernbanen kom til Ski i 1879, og det forskjøv hovedvekten i bygda fra Kråkstad til Ski. Ski ble etter hvert en stasjonsby, og ettersom det ble opprettet mange nye arbeidsplasser i Oslo, skjønte folk, da som nå, at de kunne rå på seg bedre boforhold i Ski enn i Oslo. Togreisen virket ikke avskrekkende, enda den varte betydelig lengre enn i dag, den varte ca. en time.
Ski fikk etter hvert de behovene som småbyer rundt århundreskiftet 18–1900 hadde. Østlid omtaler i bygdeboken fra 1929 tettstedet Ski nokså konsekvent for Skibyen, og det er i motsetning til de mer spredt bebyggede landområdene omkring. Leser man bygdeboken, ser man at det er en gruppe personer som går igjen i komitéer og kommisjoner i disse pionerårene. To av dem var advokat Bjørnstad og min farfar, Dr Eger. De var naboer i Kirkeveien og har nok samarbeidet godt, kanskje fordi de begge var politisk konservative, kanskje fordi de var gode jaktfeller og ivrige jegere, men helt sikkert også fordi de begge var samfunnsbevisste mennesker og fikk utnyttet sine byggende evner i pionerarbeid.
I 1907 ble Ski’s Vel stiftet, og vellet arbeidet for veibelysningen som det «istandbragte og bekostet» det sørget for at det ble anlagt «fortau etter veien ved Ski st., arbeidet for kommunens overtagelse eller anlegg av nye veier i Skibyen, arbeidet for bedre togordning og dobbeltspor, virket for reguleringen, opprettelsen av middelskole, opprettelse av postkontor og bedre postordning, arbeidet med forberedende planer om vannverk og kloakk.» Vannspørsmålet hang dessuten også sammen med brannvernet. Vellet var, sammen med en serie andre foreninger med på å reise Samfunnsbygningen i 1921.
Dr Eger, som altså var min farfar, ble ansatt som kommunelege i Ski 1907 og arbeidet som lege her helt til han døde i 1959. Distriktet var stort, og det ble lange reiser. I de dager besøkte jo legen de syke, der var ikke de syke som besøkte legen.
Først dro han ut i karjol om sommeren og spisslede om vinteren, det varte ikke så mange årene før han skaffet seg motorsykkel, og dernest bil, han var en av de første som fikk sertifikat i Ski. Bildet viser Dr. Eger i trillen på Vestraat ca 1912. Til venstre står Callik Eger og Ole Christian Eger, til høyre svigerinne Aagot Eger f. Kjeldsen.
Min tante, Kirsten Eger, forteller at han kunne bli tilkalt langveisfra, blant annet både til Nesodden og Kroer, kanskje måtte han reise så langt bare når han måtte steppe inn som vikar. Men distriktet som dekket Ski og Kråkstad kommuner var stort nok det, med dårlige veier og enkle transportmidler. Farfar hadde en forkjærlighet for Dodge, og jeg husker den siste Dodgen han hadde, en cabriolet som var bitterlig kald å sitte i om vinteren, og der jeg alltid ble bilsyk dypt nede i baksetet.
Farmor, Callik Eger, var med å stifte Ski Sanitetsforening i 1913, og var formann der i mange år. En av foreningens hjertesaker var å sørge for et folkebad. Det ble anlagt i underetasjen i Samfundsbygningen, men den brant dessverre ned etter ganske få år. Foreningens formål var å bedre folkehelsen, og i det arbeidet inngikk kampen mot datidens folkesykdom, turberkulosen. Sanitetsforeningen sørget også for at det ble opprettet skoletannlegetjeneste og skolelegetjeneste.
Utallige er de historier jeg har hørt om farfars bryske veiing og måling, hans rettfrem-kommentarer og kontrollen av at for eksempel hendene var rene, og av at det ikke var noe luseliv i håret. De usedvanlig lange og buskete øyenbrynene økte bare skrekken. Søsteren min, som bodde på Vestraat en periode og gikk i første klasse på Kontra skole, skapte uro og vantro når hun fortalte om at hun og farfar lekte sisten i hagen.
Det var ikke mye «kjære mor» med ham, men når det gjaldt, var han på plass, og med datidens hjelpemidler og legevitenskap gjorde han nok en god jobb. Helt til han døde i 1959, 84 år gammel, insisterte de gamle i Ski som var vant med ham, og trygge på ham, på å oppsøke ham når noe var galt. Kanskje kom de også fordi han, konservativ som han var, ikke hevet honoraret i pakt med prisstigningen, det holdt seg på 2 kroner utrolig lenge. Ellers ble han ofte betalt med naturalier, hvite italienere for eksempel, og når det var påkrevet, kunne han nok også «glemme» honoraret. Min far, som var gynekolog i Oslo, hadde ofte pasienter fra Ski, og mange fortalte at farfar var særlig god å ha ved kompliserte fødsler, og hadde det ikke vært for ham, så hadde ikke de kunnet besøke min far. Spebarnskontroll var farfar også med på å opprette. Dr Eger var særlig glad for at Ski Røde Kors Sykestue ble bygget i 1928, og der var han selvskreven som lege.
Ikke alle var like glad for å bli «behandlet» av Dr. Eger, han satt i fattigkommisjonen, om det er det korrekte navnet på institusjonen i de dager. Selv i dag med våre mer avpersonifiserte ordninger, er det ikke greit å skulle bli gransket for å finne ut om man er verdig til understøttelse. Dr. Eger krevde mye av seg selv, og mye av andre, også av de som av en eller annen grunn ikke var i stand til å yte det man forventet av dem.
Jeg leser i bygdeboken at i 1927 ble dr Eger valgt inn som viseordfører i forstanderskapet for Kråkstad sparebank, men hvor lenge han satt, vet jeg ikke. Han hadde utallige offentlige verv, i menighetsrådet satt han også. Han ivret for opppussing av Ski kirke og for bygging av Ski kommunale høyere almenskole, ungdomsskolen i dag, og han var en stolt grunnstensnedlegger i l938.
Han hadde to kommunale saker som han brant særlig for, det viser blant annet fotoalbumet hans. Det var vannverket og elektrisitetsverket. Allerede i 1910 hadde han begynt å arbeide med elektrisitetsverksaken, og i 1915 ble det bestemt at Glommen tresliperi skulle være Follo kraftselskaps kraftleverandør. Dr Eger var med hele veien, fra første henvendelse til Kråkstad herredstyre om saken, til kraftverket ble satt i drift 5/8 1917. Farfar fikk gratis strøm som takk for innsatsen, men ikke noe sted jeg har vært i verden, inklusive land med kraftmangel og dyr strøm, har husets eier vært mer påpasselig med å ikke la noen lamper brenne unødig. Min tante forteller at når hun arbeidet på kjøkkenet, ved oppvasken for eksempel, og farfar var innom, slukket han alt annet lys i rommet. Oppvarmingen sørget selvsagt ved og koks for, og det var ikke et hus der man kunne gå i korte ermer om vinteren, nei.
I to perioder var han ordfører, fra l935 til 11. februar 1941, da ble han avsatt, og så ble han gjeninnsatt 8. mai 1945 og virket ut det året. Julaften 1958 fikk han kongens fortjenestemedalje for sin innsats for Skibyens ve og vel.
Farmor, Caroline Dorothea, eller Callik, var født Ødegaard og vokste opp i Oslo, i Lyder Sagens gate. Familien var naboer med Sigrid Undsets familie den tiden Undsetfamilien bodde der. Det var noen års aldersforskjell mellom dem, men slik Sigrid Undset skildrer det i boken «11 år», lekte barna sammen uten den sterke alderssegregeringen som vi finner i dag. De mistet nok hverandre av syne en periode, men da Sigrid Undset kom hjem fra Roma med en svært syk sønn i 1913, flyttet hun inn i det som nå er ambulansestasjon like ved Ski sykehus. Jeg har en teori om at en medvirkende årsak til at hun valgte Ski var at farmor bodde rett ved, og fordi hun var gift med en lege.
Sigrid Undsets mann, Anders Svarstad kom godt ut av det med farfar, og de to kvinnene fant hverandre igjen. Sigrid Undset kunne lene seg på farmor som var mer erfaren i barnestell enn henne, ettersom hun allerede hadde 3 barn i 1913. Og hun hadde visst en god skulder å lene seg på når livet ble for vanskelig for Sigrid Undset, farmor var dessuten diskresjonen selv.
En av Sigrid Undsets gode egenskaper var at hun var trofast, og hver gang en ny bok kom ut, fikk farmor et signert eksemplar. Hun husket også på barna på Vestraat med alskens små oppmerksomheter.
Sigrid Undsets forlag var for øvrig bekymret for at hun helt skulle la seg oppsluke av safting og sylting og ikke skrive flere bøker den perioden hun bodde på Ski. Farmor og Sigrid Undset delte også gleden over blomster og hagestell.
Farmor var en drivende flink husmor og administrator, og hun hadde nok mest av æren for prakthagen rundt Vestraat, der det til like var en uant mengde bærbusker og frukttrær. Hun syltet, saftet, la vin, tørket epler, bakte de herligste kaker og laget de skjønneste buketter. Hun kunne stå hele dager på hodet i bedene sine, og hun tok oss barnebarna grundig i lære.
Hun var utdannet guvernante, artium hadde hun selvsagt ikke, men hun leste både tyske, franske og engelske bøker uten vansker. Hun var opptatt av kvinners ve og vel, det vitner arbeidet med Sanitetsforeningen om, og hun var ivrig forkjemper for kvinners stemmerett.
Vi barnebarna merket pedagogen i henne, ofte litt oppgitt når vi fikk leksjoner i hvordan man skulle te seg, men lesestundene på sengekanten når vi var på besøk var herlige. Hun leste barneklassikerne høyt og godbitene vi fikk var alltid tørkete epleringer.
Forfatterinnen Dikken Zwilgemeyer hadde vært en slags «bonusmor» hjemme i familien Ødegaard da farmor vokste opp. Ugift som hun var, fant hun sin tilflukt hos sin venninne Inga Ødegaard, og farmor leste selvsagt D. Zwilgemeyers barnebøker høyt og fortalte om tilknytningspunktene i bøkene til farmors egen bakgrunn.
Vestraat var bygget som en klassisk distriktslegebolig, det går blant annet frem av tegningene av ferdighus som Strømmen Trævare sendte farfar før han skulle til å bygge. Muligens finnes det ferdige tegninger til huset, men de ligger eventuelt uutpakket i materialet fra Strømmen i Riksarkivet. Jeg har liggende noen tegninger, nærmest skisser og en nøyaktig beskrivelse av tapeter, gulvbelegg, brystninger, hyller i alle husets rom. Strømmens Trævares anbud på huset fiks ferdig med ovner, baderomsinnredning til kr. 270 og tre strøk maling var på 9.270 kroner. Bildet er tatt i juli 1911, muligens i oppkjørselen til Vestraat. Fra venstre: Inga Ødegaard (mor til Callik Eger), forfatterinnen Dikken Zwilgmeyer som i mange år bodde hos familien Ødegaard, Callik Eger med Ole Christian Eger på fanget, Astrid Eger f. Wessel Berg, Inga Eger (datter av Callik og Lorentz Chr. Eger) i barnevognen. Setteren til venstre er en av mange i rekken av settere. Rundt 1945 het hund nummer ti i rekken Ten.
Anlegget rundt huset bar samtidig preg av at Ski ikke var stort annet enn bondelandet da huset ble bygget i 1910. Begge besteforeldrene mine hadde dessuten tilknytning til gård gjennom den ene av sine besteforeldre, henholdsvis prestegård i Numedal og stor gård på Toten.
Muligens var det litt nostalgi i det, men de sørget i alle fall for gode fasiliteter for å holde hest, ha rikelig forrådsplass til mat og fôr og ved, ha plass til både dreng og pikeværelse, og jordet mellom Vestraat, steingjerdet, Kirkeveien og Waldermarhøy, Egerjordet, ga høy til hesten. Under krigen ble det selvsagt dyrket, og senere, da jeg var barn, ble det leid ut. På en snipp dyrket de lin som ga håndklær, jeg har noen av dem, samt noe annet lintøy laget av lin fra Vestraat.
Det var et gjestfritt hus, og det var mange selskap, da ble kokkekone tilkalt, i min barndom var det Mathilde Ruud, som sikkert huskes av flere av de tilstedværende, stor, ferm, barnevennlig, effektiv og dyktig.
Pikeværelsets vindu vendte mot vest, og det gjorde ingen av de andre soveværelsevinduene i huset. Jeg vet i et hvert fall om én nattefrier som brukte stigen, og det ble varig allianse og bosetting med folkeforøkning i Ski på det viset.
Under krigen ble Vestraat rekvirert av tyskerne, og farmor, farfar og mine to tanter flyttet inn på to rom og kjøkken ved Mekano syd i Skibyen. Heldigvis flyttet tyskerne aldri inn, men eiendelene ble spredd for alle vinder rundt om på gårdene. Sølvtøyet ble pakket inn i gutaperkapapir og senket ned i den gamle sisternen foran huset, tinngjenstandene ble gjemt i steingjerdet – og tinnet kom aldri til rette, enda historielaget for mange år siden mobiliserte metalldetektorer for å prøve å finne det.
Da vannverket var vel installert, ble brønnene overflødige, det var to av dem på Vestraat, og før det ble etablert kommunal søppeltømming, den har farfar for øvrig så vidt jeg vet, ingen ære for, gikk det mye ned i den gamle brønnen av slikt som ikke kunne komposteres. En dag kan kanskje innholdet glede en arkeolog.
Selve huset og tuften har nok ikke noen gleder å gi arkeologene, det er nå revet, borte vekk og historie, huset fikk tjene i 97 år sammenhengende. At det ble omgjort til barnehage gledet oss etterkommere, fordi det slik ble en fortsettelse på farfars innsats for fellesskapets ve og vel. Kommunen brukte sin forkjøpsrett da eiendommen skulle selges, og bortsett fra tre villaer som er bygget på tomten, er resten bevart til offentlige formål. Jordet tjente som parsellhage en tid, nå er det dels friareal, dels parkeringsplass, og mye av hagetomten er innlemmet i området rundt den nybyggete barnehagen.
Jeg har tegnet opp hus og hage etter hukommelsen, målene er ikke korrekte, de korrekte målene til huset slik det sto før rivingen har arkitekt Ole Christian Torkildsen tegnet inn på anmodning av kommunens kulturkontor, så de ligger i arkivene der. For øvrig var det rivingen av huset som avstedkom at jeg grov frem farfars gamle fotoalbum , og i et av dem er det er en serie interessante bilder av både tomt, den ble utskilt fra Sanner vestre og var på 18 mål, byggingen av huset og fotografier fra fest og dagligliv på Vestraat frem til ca. 1920.
Min tante på 91 år har hjulpet på min hukommelse, hennes langtidshukommelse er utmerket, og det har vært til glede for både henne og meg å lage en liten «minnebok» om Vestraat.
Det var et vakkert anlegg, men da det ble gjort om til barnehage, ble det så grundig herjet med at det var trist å se både innvendig og utvendig. Likevel var det tross alt et udelt mer fantasieggende sted å være for barn enn i en standard moelvbrakke. Noen av husets kvaliteter var heldigvis bevart, og noen av trærne i hagen fikk gro i fred og ble fine klatretrær.