Fem hundre år senere hadde isbreen trukket seg tilbake til Romerike nord for Oslo. Da storbreen hadde forsvunnet fra Ski og Kråkstad, dukket det opp en del store øyer i ishavet i østre del av kommunen. De første plantene som innvandret, var gras og urter, delvis fjellplanter som fjellsyre, sildrer og rublom, sammen med vier og dvergbjørk. Etter hvert kom de skogdannende treslagene bjørk og osp med innslag av selje og einer. Kort tid etter at bjørkeskogen hadde begynt å dannes, innvandret furua, særlig på de mest skrinne områdene.
Ca 7500 år f.Kr. kom noen jegere til disse lave øyene i ishavet. De kom i stokkbåter eller kanoer bygd av spiler og trukket med dyrehud. Det fremmede folket slo seg ned i en lun vik ved det som i dag er Graverstua ved Stunner i Ski. Stedet ligger omlag 160 meter over dagens havnivå. I alt er det her funnet over 60 arbeidsredskaper og flere hundre biter flintavfall. Flint har vi ikke naturlig i Norge, så flint er trolig noe jegerfolkene har hatt med seg sørfra. Ellers hadde de redskaper og utstyr laget av stein, bein, horn, hud og tre. Et så stort antall redskaper tyder på at stedet har vært brukt som boplass over lengre tid. Kanskje har de bodd i telt eller under en vindskjerm, en slags gapahuk? Folkene levde av å fiske, jakte, fange sjøfugl og havdyr, og de sanket egg. Klimaet var forholdsvis gunstig.
Den åpne tundraen ble etter hvert avløst av sammenhengende skoger av bjerk og furu som hadde vandret inn. Etter hvert som isbreen smeltet nordover, ble trykket borte, og landet hevet seg tilsvarende. Landhevingen førte til at avstanden fra boplassen ved Stunner og til strandkanten med tiden ble for stor. Plassen ble sannsynligvis oppgitt etter et par hundre år (7300 f.Kr.). Stunnerboplassen er det eldste spor vi har etter folk i Oslofjordområdet.
I tiden 7000 - 6000 f.Kr. ble bjerkeskogen fortrengt av sammenhengende urskog med eik, alm og hassel.
Klimaet hadde nå blitt tørt og varmt. Det dannet seg etter hvert tette hasselkratt på sørvendte skråninger. Ellers dominerte furua. Undersøkelser fra Hebekkmåsan (Bollerudmåsan) viser et lag med stubber av furu nær bunnen av myra fra denne tiden. På slutten av perioden var det ingen fjorder og kyster igjen, og Ski og Kråkstad var for det meste tørt land som egnet seg dårlig for jakt, fangst og fiske slik vi kjenner det fra Stunnerfolkene. Dessverre har vi ingen funn og derfor liten kjennskap til livet i vårt område fra denne tiden.
Ca 6300 år f.Kr. skjedde det en markert forandring av klimaet. Det var lite eller ingenting igjen av storbreen inne i landet. Vintrene var milde, og det ble fuktigere med mer sommerregn. Nå innvandret or og alm, senere kom lind og lønn. Det dannet seg etter hvert store områder med edellauvskog, men på de tørre åsene dominerte fortsatt eik, bjørk og furu.
Fangstfolkene måtte følge landhevningen og trekke ut mot kysten og fjordene. Vi må til Pollevannet i Nordby nær Nesset øst for Bunnefjorden for å finne de neste spor etter menneskelig aktivitet. På en vestvendt strand finner vi i le under en ås mot nord en boplass benyttet over lengre tid (5000 - 4000 f.Kr.). Grunnen hører til gården Nøstvedt i Ås, og derfor har hele den kulturen som dette jegerfolket representerer, fått betegnelsen Nøstvedt-kulturen. De levde av jakt og fiske og det de fant av skalldyr og egg. I Ski er det funnet tre økser (Roås, Grøstad ved Nærevann og Midtsjø) etter disse første jegerne ved Pollevannet. Kanskje var det villsvinjegere herfra som har mistet disse på jaktturer eller oppdagelsesturer ved vannene inne i Ski? Det er gjort tilsvarende funn flere steder langs kysten vår, og de blir alle regnet å høre til Nøstvedt-kulturen. I de innholdsrike avfallshaugene på disse boplassene kan en finne rester etter hjort, villsvin, fjordsel, bjørn, oter, mår, elg, røyskatt, gaupe, bever, hare, ekorn, ulv og rev, men likevel er fortsatt fisk, skalldyr og egg svært viktig i kostholdet.
Fangstfolkene lagde hakker og økser av bergarter de fant på stedet. Disse redskapene ble slipt og pusset før de ble festet med reimer til et vinkelbøyd treskaft. I Ski og Kråkstad er det funnet i alt 15 slike økser fra denne tiden. Det er gjort flere funn i Ski og Kråkstad fra dette tidsrommet enn i hele resten av Follo til sammen. Nøstvedt-folkene var etter hvert blitt så tallrike at de måtte søke lengre innover skogene til Ski og Kråkstad for å skaffe mat. Det var strevet for å skaffe seg mat og klær som opptok steinalderfolkets hverdag. Nøstvedt-folket fulgte vassdragene østover på sine sesongvise jaktturer. Kanskje har de hatt en egen boplass i Kråkstad, som de benyttet på disse jakt- ferdene? De mange redskaps- funn kan tyde på det. Omkring 4000 f.Kr. endret klimaet seg igjen. Somrene ble tørre og varme. Grunnvannet sank, og myrene tørket inn og ble til åpne sletter inne i den tidligere urskogen. Hassel, or og bjerk brer seg. Nøstvedt-folket jaktet rådyr, hjort og elg i Ski og Kråkstad. De fisket gjedde, ål, ørret og laks i sjøene. Jegerne merket seg viltets trekkveier og steder det passerte fjordarmen. De jaget større dyr utfor stup. Skadde dyr ble drept med steinøkser. På dette viset skaffet de seg kjøtt og fett, huder og skinn til klær, telt og båter; - dessuten bein og horn til våpen og redskaper. Avfallsplassene inneholder mest rester av fisk, sjøfugl, sel, småhval, niser, oter og rev; større pattedyr ble trolig partert på stedet der de ble avlivet. Nøstvedt-folket hadde trolig hund som tamdyr, - kanskje for jakt? Dette jegerfolket var også samlere av nøtter, bær, urter og frø. En regner at disse jegersamfunnene bestod av 20 - 25 voksne personer. Dette antallet var nødvendig for å drive en effektiv jakt som krevde samvirke mellom flere. Levealderen var trolig omkring 50 år. Det var nok det første leveåret som var mest kritisk for steinaldermennesket. Kvinner hadde samme levealder som menn bare de overlevde den første fødselen. Ellers var folk den gangen som nå, - men de levde vel sunnere?
Les også Follominne 1970 Nøstvedtkulturen av Tupsi Thunæs, Lillian Solberg og Karl Solberg.
Ute i Europa hadde man lenge drevet jordbruk og husdyrhold. Men først tidlig i yngre steinalder ble husdyrhold og korndyrking kjent i fangstkulturen i vårt distrikt. Jegerfolkene ble nå enda mer bundet til faste boplasser og streifet mindre fra sted til sted. Korndyrking og husdyrhold erstattet etter hvert det mer usikre jakt og fiske. I en overgangsperiode kan vi lett tenke oss jordbruk fortsatt drevet parallelt med jakt og fiske. Sauer og geiter var nøysomme dyr som trengte lite stell og pass. Skogen ble svidd av eller hogd ned for å gi plass for beitemark og kornåkrer. Etter at skogen var hogd ned, ble det sådd korn (hvete og bygg) i asken. Jorden ble utarmet etter to til tre år, og så måtte et nytt område svies av. Kanskje hadde vi en form for flyttjordbruk med flere boplasser og en rundgang på fem til ti år? Det var på raene i Ski og Kråkstad fangstfolkene fant den lettdrevne jorda de nå søkte etter. Ute i verden kunne man på denne tiden kunsten å støpe redskaper av metall, men hos oss ble det fortsatt laget kopier i stein. Fra pollenanalyser kan en se at lindeskogene ble redusert rundt år 3000 f.Kr., og det skyldes vel helst klima- forandringer. Overgangen markeres ellers ved en betydelig økning av eik og furu i skogene. Ask blir mer vanlig på de fuktigere stedene. Jordbruket hadde fått større innpass i Follo, og en finner i dag blomsterstøv av kornslag og åkerugras i myrer og tjern fra denne tidsperioden. Pollen fra lin og humle og blomsterplanter som indikerer beiting, viser at det ble drevet et allsidig jordbruk med en god del husdyrhold.
I løpet av siste halvdel av yngre steinalder ble det gradvis kjøligere, men også betydelig tørrere. I nesten alle myrer finnes et furustubbelag fra denne tiden. Ved torvskjæring i mosemyrene kommer en ned til dette stokk- og stubbelaget. Kornet hadde vanskeligere for å bli modent, og folk måtte satse mer på det sikrere dyreholdet, som igjen krevde mer rydding av skog for å skaffe vinterfór. Det ble stadig mindre igjen av fangstkulturen, og jordbruket dominerer nå sysselsettingen. Antall løsfunn fra denne perioden er tre ganger så stort som for hele den foregående tid til sammen. Det kan tyde på stor befolkningsvekst og stor jordbruksaktivitet. Ski og Kråkstad er etter antall funn å dømme sannsynligvis et av de folkerikeste jordbruksbygdene i Øst-Norge ved slutten av yngre steinalder. 80 funn av sigder og skafthulløkser tyder på sterk utvidelse av åkerbruket i området vårt ved overgangen til bronsealderen. Disse siste gjenstandene er funnet både lenger nord i Ski og lenger sør i Kråkstad enn de tidligere funnene. En primitiv ard var nå kommet i bruk. Krok-arden er den enkleste, og bestod av en bøyd trestokk, som trolig ble trukket av et par okser. Ved hjelp av denne arden ble jorda rispet opp i to retninger før såing. Det var stort sett bare sand- og morenejord som egnet seg for bearbeiding av slike primitive redskaper. Enkelte funn av våpen og redskaper av skifer viser at åkerjordbrukerne i Ski og Kråkstad kanskje kan ha byttet til seg disse fra fangstfolk som dro gjennom vårt område.
Det er gjort få funn i Ski og Kråkstad fra bronsealderen, men vi har noen spesielle gravminner fra denne tiden. Det er de såkalte åsrøyser. Disse gravplassene lå ikke i direkte tilknytning til gårdsboplassene, men på utsiktssteder med godt utsyn over dyrket land. I sørhellingen av Varpåsen på Siggerud, ved den gamle stien fra Oslo, ligger ei åsrøys fra bronsealderen. Ved Roås i Ski og ved Jørgenrud i Kråkstad har vi til svarende røyser. De har steinkister hvor den døde ble lagt nedi før ei steinhelle ble plassert over som lokk. Over det hele ble det så båret masse stein slik at det hele utgjorde ei røys. Fra slutten av 1000-tallet ble det vanligere med likbrenning. Restene av den brente ble plassert i en urne, krukke eller lignende før det hele ble dekket med stein til ei mindre røys. Helst var det vel høvdinger og slektsoverhoder som ble beæret med slike høytliggende røyser. Et slikt gravmonument var svært arbeidskrevende, og tyder på at jordbrukssamfunnet nå hadde økonomi og overskudd av tid og krefter til mer enn bare å overleve.
I jernalderen ble somrene fuktigere og vintrene snørikere, og vi fikk en lavere middeltemperatur. Etter hvert ble det dannet isbreer i høyfjellet slik vi kjenner dem i dag. Skogen som hadde dekket Hardangervidda, forsvant og værlaget ble stort sett som vi har det i våre dager. Klimaendringene førte med seg at i Ski og Kråkstad ble varmekjære lauvtrær erstattet av bjørk og furu. Det siste treslaget som innvandret til Follo var grana. Tidligere trodde
man at grana innvandret samtidig med denne klimaforverringen, men nyere undersøkelser viser at grana gjør seg gjeldende som skogstre i vårt område først i vikingtida. Vinterforingen av buskapen måtte forlenges, og følgelig måtte mer for skaffes til veie fra flere områder utenfor gårdene. De fuktigere somrene gjorde det vanskeligere å få kornet modent, men den lange inneforingsperioden for husdyra gav mer gjødsel til kornåkrene. Overgangen fra ekstensive til intensive driftsformer krevde mye arbeidskraft, og folk flyttet sammen i landsbylignende tun på jernaldergården. Bildet viser gravhauger ved Kråkstad kirke.Jernredskaper var kjent i Europa før Kristi fødsel, men ble alminnelig i Ski og Kråkstad først i yngre jernalder. Sigd, ljå og lauvkniv laget av jern ble en liten revolusjon. Det fuktige klimaet gav flere myrer hvor det etter hvert ble vunnet ut verdifull myrmalm eller jernmalm.
Gravskikkene endret seg også. I begynnelsen av eldre jernalder ble de døde lagt i flatgraver, det vil si et hull i bakken uten noen form for markering over. Lenger utover i perioden fra Kristi fødsel ble det vanligere med jordhauger over gravplassene til høvdinger og andre velstående ledere i de små samfunnene som oppstod omkring gårdsenhetene. Jo rikere eller større enhet, jo større gravhaug.
Gårdsnavn på -heim hører til de eldste og er fra eldre jernalder. Navn på -stad og -by skriver seg oftest fra yngre jernalder. Navn på -rud ble benyttet om nyrydninger tatt opp i middelalderen. Gårdsnavnet Rud ble gitt til de første rydningene i utkanten av det lokale gårdsområdet. Det var ikke nødvendig å skille dem ut med et forledd til navnet -rud. Mange navn er opprinnelig betegnelser på markstykker: -vin, - land og -tvedt eller -tveit. Navnet kan gå langt tilbake i jernalderen. Naturnavn (Dal, Li, Fjell, Ås, Bakke osv) er ikke knyttet til spesielle tidsperioder. De kan ha fått knyttet navnet til en gård etter at navnet på lokaliteten har vært brukt over lengre tid.
De første delelinjer mellom gårdene fulgte bekkefar og naturlige formasjoner i terrenget. I nyere tid blir grensene trukket mer rettlinjet. De første åkrene ble anlagt på den beste og mest lettdrevne jorda, nemlig på raene i Ski og Kråkstad. Sand og morenejord kunne bearbeides med de enkle redskapene man hadde før Kristi fødsel. Å flytte boplassen fra sted til sted (flyttjordbruk) ble vanskeligere når klimaet forverret seg og husdyrhold krevde skikkelige husrom og vinterforing. Mer intensiv drift og bedre redskaper og mer samarbeide førte til mer bofaste jordbrukere. De første faste gårdsanleggene vokste fram sentralt på raene i Ski og Kråkstad, på den best egnede jorda. Flere familier drev sammen, men etter hvert ble gårdsenheten delt opp i flere enheter. Utmarksressurser var også med i oppdelingen. Etter hvert ble redskaper og kunnskaper bedre, og folk ble i stand til å dyrke opp jord av dårligere kvalitet. Bedre jern- redskaper laget av myrmalm gjorde at vanskeligere jord kunne dyrkes. Utvidelsen av det dyrkede arealet skjedde hele tiden ved at den nest best jorda ble tatt i bruk. Folketilveksten var med på å bestemme farten på dette nyryddingsarbeidet. Flere folk kunne klare seg med mindre områder.
Den første gården i Ski, opphavsgården, var Sander. Den lå med sentrum i det sentrale ra-området for Ski-morenen, i dag området Ski skole til Ski kirke. Området som hørte til opphavsgården, hadde meget stor utstrekning. Ved den senere deling i jernalderen fikk vi såkalte sentrumsgårder. Disse var også svært store i utstrekning. En regnet vel med at alt av omegnen som ble utnyttet, hørte gården til. Sentrumsgårdene (Sander, Oppsand og Hauger) ble i yngre jernalder igjen utsatt for oppdeling slik at vi fikk en inndeling av gårdsenheter mye slik vi kjenner dem i dag.
Opphavsgården i Kråkstad tror man lå i området omkring gårdene Bjastad og Tomter. På vestsiden av Kråkstadelva ble opphavsgården delt i de to sentrumsgårdene Kråkstad (Prestegården) og Oppsal. Sentrumsgårder ble også skilt ut på østsiden av Kråkstadelva: Rådim, Tronås, Midsem, Asper, Alfheim og Bjerke. Slik var situasjonen i Ski og Kråkstad ved utgangen av eldre jernalder, og på 500-tallet var omtrent all jord og utmarksressurser lagt inn under sentrumsgårder. Rundt år 1000 hadde Kråkstad 42 og Ski 39 gårdsenheter. Det var familie- og ætte-grupper som drev gårdene i fellesskap. En regner med at 20 - 30 voksne måtte til for å drive en opphavsgård. Med kvinner, barn og gamle ble nok dette en flokk på minst 100 personer. De bodde trolig i en husklynge og hadde et arbeids- fellesskap. Tre generasjoner utgjorde et sosialt fellesskap der storfamilien gav den nødvendige omsorg og trygghet.
Jordbruksfolket var avhengige av grøderike avlinger og godt dyrehold. Det var rimelig at naturfolk i sin gudsdyrkelse så fruktbarheten som det mest sentrale. Ved siden av fruktbarhetsdyrkelse med ofringer for å blidgjøre gudene, hadde de ulike former for tevlinger (kappridning og kappløp) og sosialt fellesskap på offentlige samlingsplasser. I forbindelse med disse arrangementene hadde de trolig felles samlinger med prosesjoner og ritualer. I Kråkstad har gårdene Løken (arena for konkurranser), Frogner (fruktbarhetsdyrkelse), Vang (grasvoll med samlingsplass) og Lund (hellig offerlund) navn som tyder på at vi her har hatt et sosialt og rituelt sentrum. Gården Lund eksisterer ikke i dag, men lå i middelalderen nordvest for Frogner. I Ski (Skeidi) forteller gårdsnavnene nordre og søndre Ski (arena for konkurranser), Lunner (hellig offerlund) og Kirkevollen (grasvoll med samlingsplass) om et tilsvarende område. Kirkevollen eksisterer ikke i dag, men lå en gang i området ved Ski kirke. Disse religiøse og sosiale samlingene forgikk trolig et par ganger i året; om våren før den nye vekstsesongen og om høsten når grøden var i hus.
De halvårlige samlingene vår og høst ble også benyttet til drøftinger og inngåelse av avtaler. Siden gudene velsignet de religiøse samlingene, var også den delen som angikk lov og rett like hellig og respektert. Vi kan tenke oss et råd av utvalgte bønder som skulle avgjøre i tvister som oppstod; for eksempel i forbindelse med oppdeling av nye gårder, inngåelse av ekteskap eller deling av arv. Ved hjelp av denne ordningen med et allting (et ting der alle møter) opprettholdt man ro og orden innenfor de lokale bygdelagene. Etter en dom på tinget var det likevel familien eller ætten som måtte sørge for at dommen ble fulgt opp. Men stridigheter med utenforstående grupper kunne de ikke forhindre ved dom. Bygdeborgene på Kirkeåsen i Kråkstad og på Kirkeåsen i Skotbu er minner om forsvarsverk mot angrep utenfra. Borgen nordøst for Granerud i Kråkstad var trolig et samlingssted for folkene både i Ski og Kråkstad, etter størrelsen og beliggenheten å dømme. Borgen i Skotbu var heller ment å kontrollere veiforbindelsen sørøstover. Vardeåsen nord for Hauger i Ski og Vardeåsen i Siggerud var trolig to av flere steder i området hvor det var plassert varder som skulle tennes og varsle innbyggerne når angrep utenfra truet bygdene i Ski og Kråkstad.
(hentet fra Turbok for Ski)
Middelalderen regnes fra Stiklestadslaget 1030 til reformasjonen i 1537. De to gamle steinkirkene i Kråkstad og Ski og en tuft etter et trekapell på Kapellsander er våre minner fra middelalderen. Historikere har funnet ut at det var sterk økning i folketallet gjennom middelalderen, fra ca 500 i 1030 til ca 2000 før 1350. Små tall etter dagens forhold, men bortimot overbefolkning den gang.
En krisetid fulgte - klimaforverring, utpining av jord og Svartedauen med påfølgende pester reduserte folketallet med opptil 75%. Smått om senn økte folketallet igjen, og Kråkstad hadde 2 033 innbyggere ved folketellingen i 1801. Fra 1866 økte Amerikafarten. I 1879 kom jernbanen, og Ski ble jernbaneknutepunkt med en staselig stasjonsbygning. Det tok likevel noen år før '"stasjonsbyen" vokste frem. Waldemarhøy (nå restaurert) og Vanaheim (nå revet) var blant de første husene (ca 1890). Av bygninger som ble oppført i perioden 1910-20, kan nevnes Nye Kontra skole, Ski Hotell og Samfundsbygningen som brant i 1937. Ellers er gamle Contra, gamle Langhus skole og Bjerke skole i Kråkstad blant de eldste hus som fortsatt holdes ved like. En god del av bebyggelsen på gårdene er også bevaringsverdig.
Av de to middelalderkirkene var det Kråkstad som ble hovedkirken ved reformasjonen. Kråkstad sogn hadde overlevd krisetiden med Svartedauen relativt best, og Kråkstad ble også kommunenavnet. I nyere tid vokste Skibyen raskt, og Ski ble skilt fra Kråkstad som egen kommune i 1931. På denne tid tok både leveveisforhold og bosettingsmønster til å endre seg radikalt, og i 1964 ble kommunene slått sammen under navnet Ski. Kommunen har i 1998 vel 25 000 innbyggere.
Se mer: Follominne 1975 s27-36 Bosetningen i Ski og Kråkstad gjennom 8000 år av Terje Schou
Follominne 1990 s205-216 Ski - Landskap med historie av Lil Gustafson
Follominne 1973 Almenningen i Ski av Terje Schou.
Ski og Kråkstad, bind I av Terje Schou
Kråkstad, bind I av Martin Østlid